Etter valget i 2010 ble det mulig for DVB å tenke på å flytte hjemover, og de har i dag flyttet sitt hovedkvarter til Chiang Mai i Nord-Thailand. Der møtte Fritt Ord nesten 100 entusiastiske journalister, redaktører og andre mediefolk som var i full sving med å sende radio og tv videre til den burmesiske befolkningen. Undersøkelser har anslått at Democratic Voice of Burma når fram til om lag 50 millioner mennesker (av Burmas 60 millioner innbyggere). Folk har tilgang til radio og tv også ute på den burmesiske landsbygda. Også i hovedstaden Naypyidaw har DVB Multimedia Group en liten redaksjon, som i dag daglig følger parlamentets arbeid. Fra å være en opposisjonskanal er DVB i dag nesten blitt en allmennkringkaster.

Etter å ha besøkt parlamentet i hovedstaden fikk Fritt Ord adgang til å møte The Lady, Daw Aung San Suu Kyi, og styreleder Georg Fr. Rieber-Mohn fikk en kort, men meget hyggelig passiar med henne. Aung San Suu Kyi ga uttrykk for stor glede over DVBs virksomhet i Burma. Rieber-Mohn sa: – Etter en ukes samtaler i Burma er vi optimistiske. Da repliserte Aung San Suu Kyi: – Jeg er forsiktig optimistisk. Du kan ikke bare håpe. Du kan bare tillate deg å være optimistisk hvis du samtidig arbeider hardt.

En kortere versjon av styremedlem Guri Hjeltnes’ artikkel nedenfor ble publisert i Stavanger Aftenblad 11. november 2013.

Lys i mørket på bølger fra Kvitsøy

Av Guri Hjeltnes

For et eventyr – fra Rogaland til Burma! Etter å ha sendt nyheter og programmer over kortbølgen i over 20 år fra eksil i Norge, har Democratic Voice of Burma flyttet sitt hovedkontor til Thailand, og rapporterer daglig fra parlamentet i Burma.

Jeg er i Naypyidaw, den nyanlagte og overdimensjonerte hovedstaden midt inne i Burma, bygget med ni-felts motorveier og infrastruktur til å huse en kommende storby. Vår lille gruppe, styremedlemmer i stiftelsen Fritt Ord, har noen dager vært i Burma – slik Daw Aung San Suu Kyi omtaler landet – eller i Myanmar, som regjeringen i Burma og den norske regjeringen kaller landet. Radiostasjonen Democratic Voice of Burma (DVB) startet opp i 1992, og har helt og holdent blitt drevet av eksilburmesere fra Norge.

Store ofre
På det meste har 18 burmesere arbeidet i redaksjonen i Oslo. Vår reiseleder er Khin Maung Win, nestleder i DVB, som har vært bosatt i Oslo i tolv år. Khin var student ved universitetet i Rangoon da han ble aktiv i opposisjonsbevegelsen og måtte flykte, bare 22 år gammel. Han møtte sine foreldre igjen i fjor, etter 24 år i eksil; da fikk hans gamle foreldre møte en liten sønnedatter. – Ofrene har vært store for min og manges familier, det var godt å endelig møtes igjen, sier Khin, som nå arbeider med å bygge opp en ny hovedredaksjon fra Chiang Mai i Nord-Thailand. Mens vi var på besøk der denne uken, pakket entusiastiske DVB-ansatte opp flyttegods og de siste pakker med utstyr fra Norge, og fra improviserte radio- og tv-studioer var programvirksomheten i full sving. Den 21. november i år i Oslo skal DVB markere sin takk til det norske folk og til Norge for støtten gjennom 21 år.

Skandinavia-støtte
De første sponsorene var Den norske Burmakomité (med midler fra UD) og Fritt Ord. Utenriksdepartementet har siden vært en hovedsponsor i alle år. Etter et opphold gikk Fritt Ord inn med støtte igjen. En milepel var da radiostasjonen i 2005 utvidet virksomheten med fjernsynssendinger. I dag er navnet endret til DVB Multimedia Group, som har seks forskjellige sponsorer som viser en sterk skandinavisk støtte: norsk UD, SIDA, DANIDA, Fritt Ord, National Endowment for Democracy, USA, og Open Society Foundation, UK.

Fra Rogaland
Det har et stort sprang. Fra å være opposisjonens radio er Democratic Voice of Burma på vei til å bli allmennkringkaster i hjemlandet. Fra å være drevet i eksil av aktivister i opposisjonen drives DVB i dag av profesjonelle journalister, redaktører og mediefolk. Ambisjonen er å utvikle DVB fra å være en sponsorbasert, ikke-kommersiell stasjon til å få en todelt økonomisk basis – sponsorer og kommersielle inntekter. Det har også vært et langt løp. Det var etter utdelingen av Nobels Fredspris i 1991 til Aung San Suu Kyi at daværende statssekretær Jan Egeland i UD satte eksilstatsminister Sein Win i forbindelse med den tidligere Venstre-lederen Arne Fjørtoft. Den burmesiske eksilregjeringen ba om hjelp fra Norge til å starte en radiostasjon. Fjørtoft kjente regionen gjennom sitt virke på Sri Lanka. Eksilregjeringen var etablert i Manerplaw, hovedkvarter for karengeriljaen i den burmesiske jungelen ved grensen til Thailand. Man tenkte å etablere radiostasjon i Manerplaw. Fjørtoft forsto at et slikt prosjekt ville være risikabelt. Rekkevidden ville være usikker for en radiosender på grunn av de topografiske forholdene i Burma, men ikke minst – senderen kunne oppspores og skytes til taushet. Dersom burmeserne ville ha radio, var kortbølge det eneste, insisterte Fjørtoft. Og hvor fantes en slik sender? Jo, nettopp i Norges minste kommune, Kvitsøy i Boknafjorden. For å si det enkelt: Fjørtoft snakket med NRK-sjef Einar Førde, som koblet inn UD inn på grunn av de politiske aspektene, og der ga Jan Egeland klarsignal.

Redaksjonen har ligget i Oslo sentrum, og sendingene gikk ut over kortbølgen fra senderen i Kvitsøy. Teknologien er revolusjonert på 21 år. I starten ble kassetter postlagt til Kvitsøy, senere kunne tv-bildene fra Oslo sendes over internett fra journalister i Burma og nabolandene. Teknologien har også utviklet innholdet. – I starten kunne vi bare spre mest propaganda; nå har vi blitt en profesjonell medieinstitusjon med vekt på nyheter, forteller Khin, som understreker at NRK har blitt et forbilde for DVB – med sin ikke-kommersielle virksomhet med vekt på bred informasjon for et allment publikum.

Et lys i mørket
Radiosendingene nådde ut. En gruppe mediefolk og kulturarbeidere vi møtte denne uken, snakket ivrig om trykket som har lettet noe i Burma, men også om hvor spente folk er før valget i 2015. Mens det var som hardest og mørkest i landet under generalenes jernhæl, var radiosendingene som ”et lys i mørket”. I dag vil også regjeringens medlemmer intervjues av DVB, fordi man vet at folk følger sendingen. Noen anslag har oppgitt at radiosendingene når om lag 50 millioner mennesker hver uke, andre anslag ligger lavere.

Et annet lys i mørket er The Lady, som hun kalles. Vår reiseguide Khin tok oss med til galleriet i parlamentet i Naypyidaw, som denne dagen diskuterte elektrisitetspriser. Så å si alle de 160 representantene satt på sine plasser, applauderte for motstanderens intense argumentasjon, debattene pågikk engasjert og verdig. Noen ganger er man bare heldig. Vår gruppe tittet ned på kvinnen med den karakteristiske blomsten i sitt oppsatte år. I lunsjpausen tok vi sjansen og ba om få hilse på. Ut kom hun, Aung San Suu Kyi, slank og vever, i vakre farger og rask i replikken og med en autoritet som nesten paralyserte alle omkring oss: bussjåførene, parlamentsmedlemmene, vaktene. – Om hun er optimistisk over utviklingen? – Jeg er forsiktig optimistisk, sier Suu Kyi. – Du kan ikke bare håpe. Du kan bare tillate deg å være optimistisk hvis du samtidig arbeider hardt. Så sier hun noen personlige ord til reiseleder Khin og haster av gårde.

Dette er nettopp moralen og resultatet for vår reiseleder Khin og Democratic Voice of Burma. Etter 21 år i eksil og hardt arbeid reiser dette lille medieeventyret på norsk jord hjemover.