Lisanne Dijkstra: Vi i stiftelsen Fritt Ord vil gi deg vår honnør for det betydelige ytringsmotet du har utvist.

Først, og viktigst, da du som barn i 2011 valgte å si fra om at du ble utsatt for noe du aldri skulle ha vært utsatt for: Overgrep fra en voksen, som også var en av Norges mest populære ordførere. For at du turte det, til tross for den skam du selv – helt uberettiget – følte på. Og til tross for de betydelige omkostninger det å stå frem har hatt for deg og din familie, da, og i tiden som fulgte.

Ditt ytringsmot viste seg i en annen form i høst: Du valgte å fortelle om det du ble utsatt for til journalist Inger Johanne Solli i NRK-podkasten “Hele historien” – en ytringsform som når svært langt. Med dette valget gav du den mange av oss bare kjente som “jenta fra ordførersaken” et ansikt. Men det sentrale er at du gjorde mer enn det: Du formidler i podden lavmælt og uten personfokus din opplevelse av overgrepene og prosessen på en måte som gjør det som er din historie til en historie som angår oss alle – en historie om utnyttelse av maktubalanserte forhold. Om at overgripere sjelden er monstre, men oftere vanlige, trivelige folk. Om hvor lett det er å se gjennom fingrene med det som skurrer litt i hverdagen når man setter pris på de som skaper skurr. Om den ekstra sosiale byrden det kan være å protestere mot det man mener er galt i lokalsamfunn der mange kjenner hverandre. Om hvilke motkrefter etablerte politiske nettverk kan representere i møte med stemmer som utfordrer dem.
Du var bare et barn da du fortalte din historie. Du gjorde det gjennom flere rettsrunder og på tross av sterke motkrefter, lokalt og sentralt. Du fortalte den til Jon Gangdal i boken “Ikke si det til noen” i 2013, med det han omtaler som “et enestående mot”. Du fortalte om det som hadde skjedd deg flere år før #metoo var blitt et allment fenomen som kanskje bidro til å gjøre det litt lettere, litt mindre ensomt og fremmed å dele slike tabubelagte historier.

Det motet som ligger i at noen må gå foran og vise vei, også det motet måtte barnet Lisanne utvise.
Å snakke om det som ikke skal snakkes om, er så vanskelig. Det ble ikke lettere av at du måtte holde motet oppe også etter at du hadde sagt fra, i møte med folk som så vekk. Forsvant fra hverdagen din. Mistenkeliggjorde deg og din familie. Og heller ikke av at du måtte holde dette motet oppe ganske så lenge:

Rettskverner maler i grundighetens navn ulidelig langsomt. Og nitid. Detaljer om alt man ellers knapt klarer å sette ord på selv for seg selv, skal uttrykkes, utdypes, forklares, og, i neste avhør, neste rettsinstans, gjentas. Foran stadig nye mennesker. Fra anmeldelsen høsten 2011 til saken kom opp for retten gikk det over ett år. I tingretten varte den nesten en høstmåned. I lagmannsretten omtrent en vårmåned. Før den ble endelig avgjort i Høyesterett høsten 2013.

Det krever et betydelig mot å fortelle om vonde hemmeligheter helt generelt. Men det blir ikke lettere av at man bor på et lite sted, og at den man har hemmeligheter med er mektig og populær.

I mai 2013, da dommen fra lagmannsretten kom, skrev journalisten Camilla Berg Hansen en kommentar i Dagbladet. Hun er selv fra et mindre sted, og ikke egentlig så glad i urbane bygdedyrsfortellinger. Men hun medgir at det er fort gjort “å bli snakka på”. Å få sin historie servert i de mange hjem som “kake til kaffen”. Eller “go’brød å biteti” som Prøysen skriver i “Vakre viser er æiller lange”. Berg Hansen er ikke sikker på hvordan hennes egen familie hadde tenkt om hva man best burde gjøre i en slik situasjon som den du stod i. Om man ville tenkt at betydningen av å se rettferdigheten skje fyllest egentlig ville være verdt den prisen et ungt menneske måtte betale, ikke bare underveis i en lang sak, men potensielt resten av livet.

I saken om podkasten fra i høst skriver NRK at de “ønsker å bidra til en nyansert og respektfull offentlig samtale om overgrep.” Selv ble jeg slått av nettopp dette. Av hvordan lavmæltheten i podden bidro til å allmenngjøre selv en så personlig opplevelse som den du fortalte om. Det var som om det og de “kjente” i historien ble mindre fremtredende, det som stod igjen var en fortelling som ikke angikk deg og ham og dem – da, men oss alle, generelt – nå.

Også de som nominerte deg til denne honnøren, Helene Uri, Simon Stranger, Tove Nilsen og Erik Fosnes Hansen, fremhevet formen på din fortelling – “konsistent, nøktern og nyansert”. Vi i Fritt Ord vektla den saklige formen du har ytret deg i, da vi offentliggjorde dagens honnør før jul. Noen har reagert på dette, ettersom ytringsmot kan komme i så mange former, og det er viktig å heie dem alle frem. Det er helt riktig. Ytringsfriheten verner ikke bare innhold, men også form, og det er det svært gode grunner til. Så når vi også vektlegger formen du har ytret deg i, skal det definitivt ikke forstås som noen oppfordring til andre om ikke å bruke akkurat den formen de selv mener er rett for sine ytringer. Når jeg likevel betoner formens betydning, er det fordi form – i tillegg til innhold – kan ha ganske mye å si for ytringers virkningshistorie i verden.

Åpenbart rettslig – troverdighetsvurderinger av fornærmedes forklaring står sentralt i saker om overgrep, selv om slike vurderinger selvsagt må støttes av andre bevis.

Men også mellommenneskelig – som tross alt er der vi befinner oss størstedelen av tiden. Form har rett og slett mye å si for hvor godt vi klarer å gjøre oss forstått, og hvordan vi oppfattes av andre. Dette er kanskje enda mer merkbart nå enn for 15 år siden, i vår ubønnhørlig vranglesende, personfokuserte og algoritmisk utestemmepremierende tid. Der den sosialmediale “folkedomstolen” maler befriende mye kjappere enn rettens kvern, er den sjelden opptatt av nyanser, grundighet, kontradiksjon eller andre rettssikkerhetsgarantier. Og den feller dommer som ikke kan ankes. Slikt blir det ikke så god sannhetssøken av.

Nyanserte og nøkterne stemmer kan åpne det som egentlig er dypt personlige historier, slik at de kan ha overføringsverdi og relevans for andre. Du har fremhevet at en av grunnene til at du fortalte din historie til NRK, er at det kanskje kan hjelpe andre som har blitt utsatt for overgrep til å tørre å ta et oppgjør med det.

Vi tror du har bidratt også til dette.

Fritt Ord er en stiftelse forpliktet på å styrke ytringsfriheten. En av måtene vi gjør det på, er ved å dele ut honnører til dem som uredd har brukt det frie ord, og slik bidratt til å realisere ytringsfrihetens formål, som er sannhetssøken, demokrati og menneskers frie meningsdannelse.

Sannhetssøken er viktig for oss alle, individuelt, og som samfunn. Slik søken kan ha ulike formål. Den rettsstatlige sannhetssøken handler om å få et klarest mulig helhetsbilde av hva som er skjedd, slik at man kan vurdere om det faller innenfor eller utenfor loven. Slik at man kan dømme rett. Det er umulig å gjennomføre rettslige prosesser, å dømme rett, hvis ikke de som mener seg utsatt for urett tør og orker å fortelle hva de har opplevd, så det kan vurderes opp mot andre forklaringer og bevis.

Demokratiet – folkestyret – kan ikke fungere uten ytringsfrihet. Vi må kunne si hva vi mener og har opplevd og synes om alt rundt oss – ikke minst om våre politikere. Vi er avhengige av informasjon om hva våre makthavere står for, på godt og på vondt, de er tross alt bare mennesker. Uten slik innsikt kan vi ikke hindre maktmisbruk individuelt og i nettverk, og vi kan heller ikke diskutere oss frem til informerte valg.

Disse to begrunnelsene – sannhetssøken og demokrati – bærer det meste av våre diskusjoner om ytringsfrihetens betydning, både rettslig og moralsk.

Men den tredje begrunnelsen er kanskje enda mer grunnleggende for oss personlig. Det er bare gjennom uredd bruk av det frie ord at vi kan danne oss selv som mennesker. Da mener jeg ikke dannelse i betydningen manerer, men i betydningen vedvarende tilblivelse: Vi blir det mennesket vi til enhver tid er i våre møter med andre, ved å prøve ut våre tanker på dem og gjennom å oppleve og tenke gjennom deres reaksjoner på oss. På godt og på vondt. Slik er det når vi er barn, slik forblir det for oss gjennom hele livet. Vi må forholde oss til andre mennesker og deres perspektiver og argumenter – om hva som er rett og galt, moralsk og umoralsk, sunn samhørighet eller usunn utnyttelse av maktubalanse – for selv å utvikle vår refleksjon om oss selv, hvem vi er og hva vi vil.

For å sitere Fritt Ords tidligere styreleder Francis Sejersted, der han i den forrige ytringsfrihetskommisjonen siterte seg selv: “Slik utvikler man seg til ‘et myndig menneske’. Det er ved å prøve sine synspunkter mot andres at de kan ‘anstendiggjøres’.”

Selv de mest skambelagte synspunkter, de man egentlig absolutt ikke vil dele med noen, kan faktisk anstendiggjøres slik. Og noen ganger er det helt nødvendig.

Camilla Berg Hansen er i sin kommentar i Dagbladet fra 2013 ikke så opptatt av om straffen i ordførersaken var som fortjent eller ei. Hun synes det er viktigere at jenta i saken får som fortjent. Og det er, skriver hun, “en Fritt Ords honnør”.

Det tok oss litt tid, men vi er helt enige.

Lisanne Dijkstra: Gratulerer med Fritt Ords Honnør – og lykke til videre!