Tale ved tildeling av Fritt Ord-Prisen 7. mai 2024

Her kan du se og høre talen

Tale ved Fritt Ords Pris 2024 ved prisvinner Harald Henden 7. mai 2024

Tusen takk, Fritt Ord, for denne æren og for anerkjennelsen av mitt arbeid. Jeg er veldig stolt, men også ydmyk. Dette er en svært viktig bekreftelse på fotografiets dokumentariske kraft, og en heder ikke bare til meg, men til alle fotografer som arbeider i verdens mer urolige områder.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ende opp med å tilbringe så mye tid i konflikt- og katastrofeområder. Jeg hadde nær sagt tvert imot. Jeg husker fra min egen barndom hvor redd jeg var for at det skulle bli krig i mitt eget land. Jeg hadde sågar med en setning i min faste aftenbønn, om at det aldri måtte bli krig i Norge. Det var en farlig tid, med den kalde krigen og ikke minst Vietnamkrigen.

Vietnamkrigen var spesiell. For første gang fikk fotografer nærmest fri tilgang til slagmarken. Det gjorde at krigens gru kunne dokumenteres på en annen og sannere måte enn tidligere. Det bragte krigens meningsløse brutalitet inn i hjemmene til folk over hele verden.

De av oss som har levd en stund, husker fortsatt bildet tatt av AP-fotografen Nick Ut, av Kim Phuc, den ni år gamle jenten som naken og med store brannskader flykter fra Napalm-helvete. Eller bildet til Eddie Adams som viser den vietnamesiske politigeneralen Nguyen Loan, idet han henretter en mistenkt Viet Cong-soldat i sentrum av Saigon. Disse bildene var med på å snu den amerikanske opinionen mot krigen, og derved forkorte den og de lidelsene den medførte.

Amerikanske generaler klandret senere pressen for at USA tapte krigen. Det viser stillbildets enorme påvirkningskraft. Det er noe vi aldri må ta lett på, og vi må alltid være bevisst i forhold til hvordan vi bruker fotografiet i dagens virkelighet.

For i det hele tatt å få dokumentert konfliktene frem til slutten av forrige årtusen, var det helt nødvendig å ha egne fotografer til stede. Den gangen hadde vi en spesialkompetanse: Vi var de eneste som kunne ta et bilde, fremkalle filmen og få sendt resultatet hjem over en analog telefonlinje, slik at det kunne komme på trykk dagen etter. Slik er det ikke lenger.

Hver dag blir over 3 milliarder bilder lastet opp på sosiale medier. Også fra konflikter og katastrofer er billedtilfanget stort. Men i en tid med fake news, propaganda, manipulering og kunstig intelligens; hva kan vi stole på? Medienes viktigste kapital er troverdighet. Under krigen i Ukraina så flere store mediehus seg tvunget til å danne egne verifiseringsgrupper for å sikre at bilder og videoer faktisk viste det de hevdet å vise.
Uten dette arbeidet kunne det gått virkelig galt.

Nettopp derfor er det ikke blitt mindre viktig å ha egne fotografer til stede. Tvert imot – det er viktigere enn noen gang tidligere. For også den enkelte fotografs viktigste kapital er troverdighet. Når jeg setter mitt navn under et fotografi, skal leserne kunne stole på at innholdet er korrekt, det trengs ikke ytterligere verifisering. Mitt navn skal være knyttet til sannhet. Det er en troverdighet som det tar mange år å bygge opp, men som kan ligge i ruiner ved et eneste feilgrep.

Blant annet av denne grunn bør fotografer holde seg til en svært høy etisk standard. For det er så mange vanskelige avgjørelser å ta, når en arbeider i konflikter og katastrofer.

Under krigen i Gaza i 2014 var flere hundre mennesker samlet i en skolegård i Beith Hanoun nord på Gazastripen. De ventet på et opphold i kamphandlingene for å bli evakuert. Så skjer det: En israelsk stridsvogn skyter fire granater som treffer skolegården. 13 mennesker ble drept, blant dem seks barn. Flere titalls mennesker ble såret.

De døde ble brakt til likhuset på Kamal Edwan-hospitalet i Beit Lahiya. Utenfor likhuset ventet et hundretalls pårørende. Inne i selve likhuset arbeidet 76 år gamle Ahmed Taroush. Hans jobb var å stelle de døde, å gjøre det hele så verdig som mulig, før de pårørende fikk se sine kjære.

Men når han har utført sitt vanskelige arbeid og dørene åpnes, er det ikke de pårørende som først slipper inn. Det er fotografene. Idet jeg kommer inn ser jeg ham varlig legge det yngste offeret ned på det kalde metallbordet. Det er åtte måneder gamle Suha Mosle. Hun og hennes mor ble begge drept mens Suha lå i morens armer.

Fotografene kjempet om plassen i det trange rommet, det hele føltes så uverdig. Hvorfor blir det slik? Vi er veldig klar over faren for å bli brukt i propagandaøyemed i alle væpnete konflikter, i dette tilfelle av Hamas.
bq. Av og til kjennes det ut som det eneste rette å gjøre er å legge ned kameraet i en stille protest.

Det første offeret jeg fotograferte i denne krigen i 2014, var en fire år gammel jente som het Sarah. Hun ble drept av en granat sammen med sin far og onkel, på en lekeplass utenfor Rafah, byen som i disse dager venter på et angrep fra den israelske hæren.

Etter at kroppene ble hentet på likhuset av mannlige slektninger, ble de tatt med til familiens beskjedne hjem, for at også kvinnene skulle få ta farvel. Problemet var at det var så mange fotografer til stede at det var vanskelig for kvinnene å komme nær de døde. Det endte med at moren til lille Sarah ikke fikk tatt et siste farvel med sin døde datter.

Det var med vonde følelser jeg reiste tilbake til Gaza by den ettermiddagen. For med hvilken rett bryter vi inn i menneskers liv på et tidspunkt der de er som mest sårbare?
Er vi med på å øke belastningen, en belastning som kanskje allerede ligger i grenseland av hva et menneske er konstruert for å tåle?

Dette er tanker som alltid har fulgt meg når jeg har vært ute. Etisk sett balanserer man ofte på en knivsegg. Jeg håper bare inderlig at jeg alltid har falt ned på rett side. Jeg vil helst ikke mislike det jeg ser i speilet hver morgen.

Det har alltid vært viktig for meg å gjøre mitt beste for at mennesker jeg møter skal beholde sin verdighet når jeg får lov å fotografere dem i livets kanskje vanskeligste situasjoner. Nettopp derfor har ofrenes navn vært svært viktige for meg. I en verden hvor konfliktene står i kø, er det så lett å redusere mennesker til statistikk, til nok et navnløst offer som få bryr seg om. Det viktigste som gir oss identitet, er navnet vårt. Vi er alle unike mennesker, vi er en mors sønn, et barns far, en brors søster. Få av oss er helt alene i verden, noen sitter kanskje tilbake i dyp sorg, volden påvirker så uendelig mange.
Det minste jeg da kan prøve på, er å la ofrene beholde sin humanitet, verdighet og identitet, selv inn i døden.

Det er ikke nødvendigvis så vanskelig å ta et effektivt fotografi i konflikter og katastrofer. Dramaet foregår gjerne rett foran deg. Men man må være i stand til å takle egne følelser og sanseinntrykk.

Spørsmålet er ikke om man føler frykt, for det gjør man i enkelte situasjoner. Spørsmålet er hvordan man håndterer den. Den kan ikke bli handlingslammende eller føre til at du opptrer irrasjonelt. Den må brukes til noe positivt, gjøre at man blir enda mer forsiktig.

For det er ganske mye man kan gjøre for å redusere risikoen. Den mest kjente krigsfotografen av alle, Robert Capa, sa en gang: «For langt unna og du får ikke noe bilde. For nær og du er ikke i live til å ta det.» Det kan være en hårfin balansegang.

Jeg har alltid vært opptatt av å redusere risikoen så mye som mulig, både for meg selv og mine kolleger. Intet fotografi er verd en skade eller død. Når mine foresatte i VG har vist meg den tilliten det er å sende meg ut, er det å komme levende tilbake det minste jeg kan gjøre!

Men ved en anledning trodde jeg at jeg hadde tatt et feil valg.

Tidlig om morgenen en dag i april i 2003 satt jeg, sammen med kollega Kim Riseth, i et pansret amerikansk personellkjøretøy i utkanten av Baghdad. Og jeg var så redd at jeg var fysisk kvalm.

Dagen før hadde amerikanerne kjørt et såkalt «thunder run» inn mot den irakiske hovedstaden. Det betyr at en gruppe bestående av stridsvogner, pansrede kampvogner og andre kjøretøy kjører mot fiendens linjer for å tiltrekke seg ild. Soldatene prøver å få en forståelse av hva som venter ved en større offensiv. Dette «thunder runet» møtte hardere motstand enn forventet. Den ettermiddagen fotograferte jeg sårede amerikanske soldater som ble fløyet ut til feltsykehuset, som var satt opp der vi oppholdt oss.

Senere samme ettermiddag holdt oberst Perkins en briefing hvor han fortalte at han ville gjøre et angrep på Baghdad tidlig neste morgen. Kim og jeg fikk tilbud om å være med.

Den kvelden brukte jeg flere timer på å vurdere sikkerheten. Vi kunne ikke ringe hjem og rådføre oss med våre overordnede. Det kunne bli snappet opp av irakerne. Det vi hadde blitt enige om før vi dro hjemmefra, var at vi ikke nødvendigvis skulle være de første til å dra inn i Baghdad. To andre journalister, Julio Parrado fra spanske El Mundo og Christian Liebig fra tyske Focus Magasin, vurderte det som for farlig å bli med inn, de ble igjen i leiren.

Men til slutt sa jeg ja, vi gjør det.

Men da vi i grålysningen satt i det pansrede kjøretøyet med åpen takluke, var jeg fryktelig redd for at jeg hadde tatt en gal avgjørelse. Hadde jeg kunnet ombestemme meg på det tidspunktet, hadde jeg gjort det.

Jeg har ikke så mange bilder fra turen inn til Saddams palass. Jeg var livredd for at noe skulle gå galt, redd for at noe skulle skje med Kim. Så jeg holdt meg for det meste i skjul nede i kjøretøyet.

Ved paradeplassen stod en stor rytterstatue av Saddam som skulle skytes i stykker. Fox News rigget seg til med kamera.

Bildene ble sendt direkte, også til Norge. Det sies at min daværende sjefredaktør, Bernt Olufsen, satte kaffen i halsen, da han fikk et glimt av Kim og meg på TV-skjermen. Vi hadde tross alt blitt enige om at sikkerheten skulle komme først, vi skulle jo ikke være de første inn i den irakiske hovedstaden.

Kort tid etter får oberst Perkins en briefing over radio fra stedet vi hadde forlatt i grålysningen. En irakisk rakett hadde truffet hovedkvarteret. To amerikanske soldater ble drept. For meg har alle menneskeliv samme verdi. Men jeg kan ikke legge skjul på at det verste for meg akkurat da var at de to journalistene som hadde vurdert det som for farlig å dra inn i Baghdad, Julio og Christian, også ble drept momentant. Hadde Kim og jeg tatt samme avgjørelse, ville samme skjebne ha rammet oss.

Det er et sitat fra Michael Herrs bok fra Vietnamkrigen, «Dispatches», som beskriver det best: «Jeg er ikke så veldig redd for den kulen som har mitt navn på, for den er det ganske mye jeg kan gjøre for å unngå. Den kulen jeg virkelig frykter, er den med adresse ‘til den det måtte angå’.»

Til syvende og sist er det skjebnen og tilfeldighetene som avgjør.

Igjen – tusen takk, Fritt Ord, dere har gjort dette til en av de beste dagene i mitt liv.

Tale ved Fritt Ords Pris 2024 ved styreleder Grete Brochmann 7. mai 2024

Her kan du se og høre talen

Kjære prisvinner, kjære gjester.

Hjertelig velkommen til overrekkelse av Fritt Ords Pris for 2024, der Harald Henden blir tildelt stiftelsens høyeste utmerkelse for sitt virke som krigs- og pressefotograf i over tre tiår.

Først og fremst får Harald Henden denne prisen fordi han er enestående som krigs- og katastrofefotograf: Han har, med utholdenhet og risiko for eget liv, reist til frontlinjer og konfliktområder over hele verden for å fotografere viktige nyhetshendelser – alltid med sivilbefolkningen for øye, heter det i begrunnelsen.

Henden er trolig mest kjent som krigsfotograf, men han er utvilsomt også en stor dokumentarist og fotojournalist. Han har med sjelden dedikasjon dokumentert globale hendelser for avisen Verdens Gang fra 1989 til i dag. Den første krigen han dekket var Gulfkrigen i 1991.

Videre fulgte Balkan-krigene, Kosovo, Irak, Sudan, Somalia, Afghanistan, for å nevne noen. Og voldsomme naturkatastrofer som tsunamien i 2004; jordskjelvet i Haiti 2010 – en serie av kriger, konflikter og ødeleggelser som har brent seg inn i hukommelsen, ikke minst på grunn av uforglemmelige bilder.

De pågående krigene i Ukraina og Gaza aktualiserer betydningen av fotodokumentasjon ikke minst for å avdekke krigens virkninger på bakken og brudd på folkeretten.

Harald Henden reiste til Kyiv i Ukraina allerede før Russlands fullskalainvasjon 24. februar 2022 for å dokumentere opptakten til krigen og angrepene i dagene som fulgte. Han har siden angrepskrigen startet vært på ytterligere seks reportasjeturer til Ukraina, og har dokumentert lidelsene og skjebnen til soldater og sivile på steder som Dnipro, Izium, Bakhmut, Donbass og Kharkiv. Gjennom gjentatte reiser til de samme områdene har Henden fått innsikt i selve konflikten, men også i vanlige menneskers overlevelsesstrategier og hverdagsliv under ekstreme forhold.

Harald Henden har også vært tett på den langvarige konflikten mellom Israel og Palestina i flere tiår. Israel-Palestina-konflikten har vært hans hyppigste reisemål siden 90-tallet. Han hadde flere reiser til Gaza og Vestbredden bak seg før han dokumenterte krigene i 2008–2009, 2012 og 2014 – de to siste gangene inne fra Gaza. Henden reiste også tilbake til Midtøsten for å dekke krigen mellom Hamas og Israel i 2023, men denne gangen uten å få reise inn i Gaza, siden Israel har stengt adgangen for internasjonal presse under den pågående krigen.

Betydningen av troverdig dokumentasjon gjennom bilder har blitt enda tydeligere i de to pågående krigene, og vil trolig også ha innvirkning på etterspillet: Bilder av krigsmateriell, informasjon om redslene, vold mot sivilbefolkningen vil få betydning når voldsutøvere skal stilles til ansvar. Selve tilstedeværelsen som fotograf er viktig: Harald Henden sier selv at uten uavhengige vitner i en konflikt er det lettere for soldater og sivile å begå overgrep. Han har selv tatt et stort ansvar ved å vise oss noe som bør bli sett.

For oss i Fritt Ord er årets pris også en anerkjennelse av fotografiets betydning for informasjonstilgang og ytringsfrihet, og herav for rettssikkerhet og demokrati. Fotojournalistikken og dokumentarfotografiet er en del av ytringsfrihetens infrastruktur, som Fritt Ord har støttet i mange år.

Det pålitelige fotografiet, produsert tett på hendelsene, er et ekstremt viktig medium for ytringsfrihet og menneskerettigheter. Bildet er et selvstendig journalistisk uttrykk, og vi ser det som spesielt viktig å vie dette uttrykket oppmerksomhet i en urolig tid der myndigheter og andre aktører benytter seg av desinformasjon, fabrikkering og propaganda.

Dokumentarisk fotografi og fotojournalistikk er ytringer med stort gjennomslag i vår tid.

De er med på å forme våre forestillinger om verden og måter å betrakte hendelser og situasjoner på. Munnhellet «jeg tror det ikke før jeg ser det» setter ord på en forestilling om at bildet er mer sant enn ordet, at det uttrykker virkeligheten.

Men vi lever i en tid der vi er hyper-stimulert visuelt – hele tiden, og der fotografering er allemannseie i enhver sammenheng. Datastyrt billedteknologi innebærer store muligheter for manipulasjon.

Desto viktigere er kvaliteten på arbeidet som utføres – påliteligheten – etterretteligheten til den som sender bilder til publisering. Fotografen bak bildet er ikke mindre viktig for ytringens innhold og troverdighet enn forfatteren bak teksten.

«Jo lettere det er å manipulere og lyve, jo viktigere er det arbeidet dokumentarister av den virkelige virkeligheten utfører», sier den norske fotografen Jonas Bendiksen. Hvem er avsender, fra hvor og med hvilken troverdighet? I dette farvannet stilles det store krav til profesjonalisme – til å gjenopprette tilliten til sannhet når den eksisterer.

Fotografiets egenskaper er unike: et sterkt bilde kan ofte kommunisere mer effektivt enn flerfoldige tekster. Bildet kan supplere tekst, men gir også mening ut over tekst. Det kan på kort tid fortelle en omfattende og sammensatt historie som fester seg og blir husket. Det representerer umiddelbarhet og muligheter til rask spredning. Bildet fryser fast et øyeblikk – fanger et talende ansiktsuttrykk eller kroppsspråk; glede, sorg, katastrofe. Vitnesbyrd om utsatte liv. Dette er med på å gjøre fotografiet til et av våre viktigste redskaper i formidlingsarbeid.
Visuell kommunikasjon kan utvide menneskelig forståelse og skape refleksjon. «Fotografier har en tilbøyelighet til å forvandle», skriver Susan Sontag i en av sine bøker. «Å huske er i stadig mindre grad å gjenkalle en historie, men snarere å være i stand til å mane frem et bilde.»

Hun snakker om «en autoritativ formidling»:
bq. Fotografiets makt til å definere, ikke bare dokumentere. «Et bilde er alltid tatt fra et synspunkt». Det er «et utsnitt av virkeligheten».

Alle som har sett Harald Hendens bilder, vil vite hva Susan Sontag viser til her. Det er dette definerende «utover det rent deskriptive» som gjør at bildene vekker oppmerksomhet – at de fester seg og lever videre. At de forteller noe mer enn det objektet foregir: Små detaljer som plutselig setter i gang følelser ved måten de er avbildet på. Fotografens evner til å fortolke den virkeligheten som avbildes. Det er bilder med kraft formidlet med verdighet hos dem som blir avbildet.

«Risiko» er et stikkord for det meste av det Harald Henden har holdt på med.
I Svein Tore Bergestuens Henden-biografi får vi inntrykk av hvor mye nitid planlegging og logistikk som skal til for å få tatt ett treffsikkert bilde, og hvor mye tid som må legges ned for å ivareta sikkerhet og tilgang til det som skjer når det skjer. Legge til rette for spontanitet. Ikke minst krever jobben en solid mengde fysisk og mentalt mot.

Henden selv oppsummerer hva som kreves: timing, «komme seg dit det skjer», kontrollere frykt og følelser. Holde hodet kaldt i ekstreme situasjoner. Ikke bli lammet. Vise varsomhet og folkeskikk. Få sendt bildene hjem.

Men vi kan også snakke om faglig risiko. Å være krigsfotograf stiller store krav til observasjonsevne og skjønn. Man kan tråkke feil etisk og politisk. Bilder kan gi opphav til motstridende reaksjoner.

De smertefulle, rystende bildene kan bidra til refleksjon og kan anspore folk til aktivitet, men de kan også over tid føre til tilbaketrekning og likegyldighet. De kan skape en følelse av at forferdelsene er grenseløse og umulige å forholde seg til. Evnen til medlidenhet svekkes. Det stilles store krav til rolleforståelse: Fotografering handler om fortettede følelser, som må formidles med etisk ansvar. Man må ha følelser for å gjøre en god jobb, men det er risikofylt å bli for medfølende.

Hvordan motarbeide herding?

Som i så mange andre sammenhenger kan bilder misbrukes politisk– tas ut av sin kontekst, og man kan tas til inntekt for andre ståsteder enn man har som hensikt.

Knapt noen kommer ut av et langt liv i krigsjournalistikken «uten reven pels». Harald Henden har fått sin dose kritikk. VGs dekning av Irak-krigens siste fase i 2003 sitter sikkert spikret i hukommelsen. Fotograf Henden og en kollega fulgte de amerikanske styrkene på den siste etappen inn i Bagdad, og kunne entre Saddam Husseins palass som de første vitner til en begivenhet i verdensskala, men med skarp kritikk fra kolleger for såkalt «embeddedness» – partisk reportasje.

De personlige kostnadene i krigsjournalistikk kan også være betydelige.

To veldig håndfaste, store kostnader blir ofte nevnt i intervjuer med Harald Henden: da han mistet en kjær kollega (Carsten Thomassen) i Kabul i 2008, og da han selv ble truffet av en kule i hodet på Vestbredden i 2001.

Andre kostnader er mer snikende over tid: Slitasjen ved å alltid måtte være klar til å reise på fem minutter. Et liv i beredskap. Et liv i konstant forflytning.

Som Henden uttrykker det selv: «Frykten er en naturlig del av hverdagen når man dekker krig». Og «det er slitsomt å være redd over lengre tid». Man skaffer seg en «mental bagasje».

Splittelsen mellom ulike livsverdener kan være vanskelig å takle: Å gå glipp av venners hverdagslighet. Det å oftest ikke ha vært til stede ved viktige personlige begivenheter kan tære på.

«Jeg kunne aldri drevet med dette så intenst hvis jeg hadde hatt familie og barn», sier Henden selv i Bergestuens biografi.

«I krig og ensomhet» er tittelen på biografien, der forfatteren kaller Henden mannen som hopper i fallskjerm som rekreasjon.

En av pressens viktigste roller i krig og katastrofer er å være tidlig til stede for å få best mulig tilgang til usensurert dokumentasjon av hva som skjer når konflikter utvikler seg. Harald Henden har uredd gått inn i uforutsigbare og farlige områder for å bli et førstehåndsvitne til det som skjer – en forutsetning for at vi skal skjønne mer.

Han har vært nordmenns øyne i utsatte sammenhenger, og har bygget opp troverdighet over år – brukt det frie bildet til å informere oss som er på trygg grunn. Han har vist oss menneskelige kostnader ved krig, gitt utsatte mennesker en stemme.

Nå har Henden selv fått en kreftdiagnose som betyr avslutning av arbeidet som krigsfotograf.

Kjære Harald Henden, åpenheten om dette fremstår som en forlengelse av ditt livsløp i pressen. Du sier selv at du gjennom tiårene har vært avhengig av andres åpenhet. Nå er det din tur.

Bildene dine vil leve videre, og vil bli brukt til historieskriving, opplysningsarbeid, til minnearbeid og kanskje også i kampen for rettferdighet etter at konfliktene har lagt seg.

I dag mottar du Fritt Ords pris for et langt og imponerende livsløp i ytringsfrihetens og formidlingens tjeneste. Gratulerer.

Alle fotografier i er fra utdelingen av Fritt Ords Pris 2024. Alle som ikke er merket med annen fotograf, er tatt av fotograf Linda Bournane Engelberth for Fritt Ord.

Presse kan laste ned bilder fra utdelingen på Fritt Ords Mediebank.

Ønsker du å abonnere på Fritt Ords gratis nyhetsbrev? Tegn der her.