Selvbegrensning i det digitale ordskiftet kan føre til at bestemte grupper eller synspunkter blir underrepresentert. Dette er et viktig funn fra undersøkelsene vi har gjennomført i prosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt».

Hvordan blir du forstått?

Den makten mediene utøvde over ytringer frem til begynnelsen av 2000-tallet, baserte seg på formelle og uformelle prinsipper, som var nedfelt i medienes måte å arbeide på. I den nye digitale offentligheten bestemmes og begrenses ytringsfriheten av mer uklare sosiale prosesser. Hva den enkelte er villig til å ytre, avhenger av de reaksjonene man får, og av hvordan man forstår og opplever ytringskulturen på de arenaene man er aktiv i. Hva er en akseptabel ytring på denne arenaen? Og hvordan vil jeg bli tolket og forstått hvis jeg skriver akkurat dette?

Kvinner får andre tilbakemeldinger

Netthets utgjør en alvorlig begrensning for folks deltagelse i nettdebatt. Vår studie viser likevel at ubehagelige kommentarer kanskje skremmer folk flest mindre enn man skulle tro. Blant den tredjedelen som hadde opplevd ubehagelige kommentarer, sa 19 prosent at de var blitt mer forsiktige med å ytre seg etter opplevelsen. Kvinner og etniske minoriteter oppgir imidlertid å ha blitt mer forsiktige etter ubehagelige opplevelser enn menn i majoritetsbefolkningen. I minoritetsbefolkningen sa hele 36 prosent at de var blitt mer forsiktige med å ytre seg igjen etter slike opplevelser.

Nøkkelen til å forstå disse forskjellene ligger i at kvinner og etniske minoriteter får andre, og mer dyptgripende, kommentarer enn menn fra majoriteten når de uttaler seg. Kvinner får oftere kommentarer knyttet til kjønn og utseende. Etniske minoriteter får ofte kommentarer knyttet til nasjonalitet, etnisitet, religion og hudfarge.

Disse gruppene opplever altså ofte kommentarer rettet mot selve den de er, mot deres identitet. Kvalitative studier vi har gjort blant sentrale meningsytrere både med og uten etnisk eller religiøs minoritetsbakgrunn bekrefter dette bildet: Kritikk og hets som retter seg mot grunnleggende identitetsmessige kjennetegn som kjønn, etnisitet og religion er utbredt og personlig krevende å håndtere, også for de mest erfarne deltagerne i norsk offentlighet.

Begrenser seg mer på nett enn privat

En annen sosial begrensning, som har vært mindre fremme i debatten om nettdebatten, er den som handler om selvbegrensning, det vil si at man lar være å si det man egentlig mener er viktig, av hensyn til reaksjonene man venter å få fra omgivelsene.

Når vi spør folk om de ville ytre meninger som var viktige for dem selv om det er fare for å støte personer eller grupper, for å bli oppfattet som rasistisk, for å dumme seg ut, eller for å bli oppfattet som annerledes, er det svært mange som sier at de ikke ville ha gjort dette. Folk pålegger seg større sosiale begrensninger på nettet og i sosiale medier enn i privatsfæren. Størst er begrensningene når det gjelder faren for å bli oppfattet som mobber, som rasistisk eller hvis meningen kan såre folk man bryr seg om.

Kvinner tar mer forbehold

Et tydelig trekk i befolkningsstudien er at kvinner er langt mer forbeholdne enn menn til å uttale seg i sosiale medier eller på åpne nettsider, uansett hvilken type risiko de presenteres for. Det er spesielt store forskjeller når det gjelder faren for å bli latterliggjort, for å bli oppfattet som uhøflig eller for å støte andre. Kvinner ser dermed ut til å ville legge mer bånd på seg enn menn i det offentlige digitale rommet.

Debattene de unngår

Mye tyder også på at noe annet står på spill for kvinner enn for menn som deltar i offentlig debatt, fordi deres identitet (deres kjønn, utseende og seksualitet) ofte blir et fokus for negative kommentarer. Også studien blant etniske og religiøse minoriteter viser at der hvor identitetsbaserte faktorer settes i spill, blir det mer krevende å manøvrere for å unngå å støte andre eller selv bli definert på bestemte, uønskede måter.

Flere av informantene forteller at de unngår å uttale seg om spørsmål knyttet til for eksempel innvandring og integrasjon, eller om kontroversielle verdispørsmål som homofili, fordi de vil unngå å få klistret et «minoritetsstempel» på seg, eller for å unngå hets og sjikane.

Konsekvenser for ytringsfriheten

På den ene siden kan selvbegrensning bidra til et bedre og mer saklig debattklima. Når man behandler hverandre med respekt, og forsøker å unngå å såre og å støte, kan dette både føre til bedre debatter og til at flere vil delta. På den andre siden kan selvbegrensning føre til stillhetsspiraler, det vil si en situasjon der mindretallet i mindre og mindre grad lar sin stemme høres, i lys av hvordan de bedømmer debattklimaet som omgir dem. Et viktig spørsmål er om selvbegrensning er et fenomen som fører til at bestemte grupper eller synspunkter blir underrepresentert.

Våre funn antyder at det er en fare for at kvinners meninger blir svakere representert i det norske ordskiftet. Det samme gjelder for etniske og religiøse minoriteter. For å kunne skape en friere, rausere og bedre digital offentlighet, er det viktig å øke kunnskapen om hvordan slike sosiale prosesser – netthets, selvbegrensing og stillhetsspiraler – virker og samspiller, og hvordan de påvirker ulike gruppers plass og muligheter. I en god offentlig debatt bør selvbegrensning i positiv forstand understøttes, mens de negative virkningene av selvbegrensning motvirkes.