Statsråd, gjester – hjertelig velkommen til denne utdeling av Fritt Ords pris for 2008. – En særlig hjertelig velkommen til prisvinneren Per-Yngve Monsen.

Per-Yngve Monsen får prisen for – som det heter i vår første korte pressemelding – “at han som ansatt i et internasjonalt storkonsern har varslet om urettmessige faktureringer knyttet til offentlige oppdrag. Varslingen har medført store personlige belastninger, og Monsen har i denne situasjon utvist mot og utholdenhet.”

Varsling er et fenomen som har fått økende oppmerksomhet i de senere år. Det ble blant annet drøftet i Ytringsfrihetskommisjonens rapport fra 1999 der det heter at det er ønskelig at de ansatte varsler hvis de oppdager at deres arbeidsplass er involvert i “korrupt, ulovlig, umoralsk eller annen skadelig virksomhet.” Fra første januar ifjor er det kommet inn i arbeidsmiljøloven at arbeidsgiver skal legge til rette for at ansatte kan varsle om kritikkverdige forhold. Regelen er at at man først skal varsle internt, men hvis ikke det fører frem bør man kunne gå ut og varsle offentligheten. Det er nå blitt ikke uvanlig at bedrifter oppfordrer eller pålegger sine ansatte å varsle om kritikkverdige forhold. Så skulle man kanskje tro at alt var i orden, men det var iallfall ikke slik Monsen opplevde det.

Monsen er født i 1964 og utdannet som diplomøkonom ved Norges Handelshøyskole. Han ble ansatt som økonom i Siemens Business Services AS – et datterselskap i Siemens-konsernet – i 2000. I 2002 varslet han første gang om overfakturering ved salg til Forsvaret. Det ble ikke tatt alvorlig. Tvertimot fikk han umiddelbart følelsen av at varslingen ble tatt ille opp, og overfaktureringen fortsatte. På denne tid skulle de ansatte underskrive på bedriftens etiske retningslinjer der det fremgår at det er en plikt å rapportere om uredeligheter i systemet. “Hvis overfaktureringen fortsetter og ledelsen lar være å orientere Forsvaret, har jeg plutselig fått et stort problem i fanget,” som Monsen skriver. Og det er akkurat det som skjer. Monsen gjør det som er hans plikt ut fra selskapets etiske retningslinjer, men problemene for ham selv bare vokser, samtidig som overfaktureringen fortsetter.

I 2004 varsler han moderkonsernet – Siemens AG i Tyskland. Monsens egne refleksjoner etter at varslingen er sendt demonstrerer tydelig den hederlige varslers dilemma: “Hvorfor føler jeg meg som en simpel forræder? Det er ganske bakvendt når jeg vet at varslingen er både er et pålegg i henhold til de etiske retningslinjene, og i samsvar med norsk lov. Mine handlinger viser lojalitet til eierne av konsernet, og ikke til de enkelte ledere. Sånn må det naturligvis være, og likevel plages jeg altså av slike følelser. Den viktigste forklaringen er nok vissheten om at mange i selskapet vil se på meg som illojal. Selskapskulturen har krøpet godt under huden og forvirret meg fullstendig.”

Varslingen til ledelsen i Tyskland falt heller ikke heldig ut. De rapporterte til hans sjefer i Norge som innkalte til et oppvaskmøte – ikke for å rydde opp i overfaktureringen, tvertimot. Direktøren åpner møtet med å brøle “Vi har en muldvarp høyt oppe i systemet. Han skal finnes og sparkes!” Sannheten var at han allerede var funnet. Ledelsen visste godt hvem det var. Denne dagen klarer Monsen såvidt å karre seg hjem. Han kaster opp og glemmer å hente sønnen i barnehaven: “Følelsene som spinner rundt i hodet er kaotiske, og kanskje er den verste tanken at det som skjedde idag, bare er begynnelsen”. Det skulle vise seg å være riktig.

Marerittet fortsetter, men vi må hoppe over detaljene. De er behandlet i Monsens bok “Muldvarp i Siemens”. Selskapet forsøker med både pisk og etterhvert også gulrot å få uskadeliggjort Monsen, uten å lykkes. Monsen går til pressen og saken forfølges først og fremst av VG og Finansavisen. Saken fikk etterhvert også oppslag i Brennpunkt. Monsen ble sparket, og det ble en rettssak om usakelig oppsigelse som endte med at Monsen omsider ble tilkjent erstatning. Etter flere år begynte det å gå Monsens vei. Men fremdeles var det en vei å gå.

Forsvaret er naturligvis også å bebreide. De skulle passet bedre på våre penger, for å si det mildt. Forsvaret forsøkte, som også Siemens, å granske saken internt. Men resultatene gikk helst i retning av å bagatellisere saken. I januar 2005 nedsetter imidlertid den nye forsvarsminister Strøm-Erichsen et eksternt utvalg ledet av sorenskriver Dalseide for å gjennomgå saken. For første gang er det noen på ansvarlig hold som tar saken alvorlig. Utvalget gir varsleren fullt medhold. Siemens legger seg flat og tilbakebetaler forsvaret overfaktureringer på 75.6 millioner. I tillegg påpeker utvalget uheldige dobbeltroller i kontakten mellom Forsvaret og Siemens, og fordelsoverføringer som “kan utgjøre brudd på forbudet mot korrupsjon”. Konsernsjef Dyb i det norske Siemens-konsernet uttaler at Monsen har “vært i sin fulle rett når han har varslet om forholdene.” Økokrim ilegger Siemens en bot på 9 millioner som Siemens imidlertid nekter å godta. Det går altså mot flere rettssaker der Monsen nok må opptre som vitne. Selv etter syv års mareritt er man ennå ikke ferdig med saken.

Saken er imidlertid helt klar i sine hovedtrekk. Det er slått fast hinsides enhver tvil at det var all grunn til å varsle. Monsen gjorde bare det som var hans plikt da han varslet. Det dreier seg ikke om en spesielt vanskelig person som varslet om noe som kanskje kunne unnskyldes når det kom til stykket. Det var en vanlig hederlig person som varslet om høyst kritikkverdige forhold. Allikevel ble det et mareritt for ham: Den ene mot et internasjonalt storkonsern. Monsen ble sparket. De tre direktørene i Siemens Business Services som var direkte ansvarlige for overfaktureringen, måtte også gå, men til forskjell fra Monsen fikk de avskjed i nåde. Hvorfor var det ikke omvendt? Hvorfor var det ikke Monsen som fikk nåden? Hvorfor forsøkte ikke Siemens med en gang å undersøke om det var noe i beskyldningene istedenfor å mobilisere til de grader mot den ene som bare gjorde det selskapet selv hadde pålagt ham? Vi berører her noen kjerneproblemer i forhold til varsling.

Advokat Erling Grimstad som, såvel som advokat for Økokrim som siden som praktiserende advokat, har hatt med flere varslersaker å gjøre, har kommentert problemene med varsling generelt i Aftenposten 16. mars i år. Han påpeker først at varsling er iferd med å bli akseptert, det vil si at det er tegn til at det – som mange så på som tysting og angiveri – nå i større grad blir sett på som den eneste måten å få frem irregulære og kritikkverdige forhold på. Det er mulig han har rett og at noe er på gang. I så fall skyldes det blant annet, og kanskje ikke minst, en varsler som Monsen, og at han hadde stamina til å stå løpet ut.

Men Grimstad legger også til at vi nok ikke er helt i mål ennå. Ikke alle arbeidsgivere tar sine forpliktelser ifølge arbeidsmiljøloven alvorlig nok. I praksis gir de varslere liten beskyttelse, for selv om varsleren følger reglene, har en god sak og varsler oppover i linjen, eventuelt ved å gå forbi de nærmeste overordnede, risikerer de fremdeles som Grimstad sier, “å bli stemplet som vanskelige, blir sosialt utstøtt eller mister karrièremuligheter og oppgaver. Og”, tilføyer han, “ledere med svin på skogen er gjerne forsiktige med å lage gode varslingsrutiner. Noen av dem er livredde for dette og har all interesse av å bygge opp skott mot evaluering av dem selv.” Aftenposten stiller så det i og for seg helt relevante og viktige spørsmål: Er det ikke “en risiko for å utvikle en angiverkultur?” Grimstad svarer at det er en fare man må være oppmerksom på, men at “det stort sett er enkelt å skille ut varsler som det ikke er hold i.” Grimstad er kanskje optimistisk i overkant, men vi skjønner uansett at det er et vanskelig terreng å bevege seg i.

Går det ikke an å unngå kritikkverdige forhold ved egne kontrollrutiner? Har man ikke revisorer? Det har vi, men det interessante er at det slett ikke er nok. I store skandalesaker som Enron-saken i USA eller Finance Credit-saken i Norge hadde det naturligvis vært revisorer inne som nok burde ha oppdaget svikene på et tidlig tidspunkt. Men det skjedde altså ikke. En amerikansk undersøkelse (referert av Grimstad) viser at det i 40-50 prosent av saker som handler om selskapskriminalitet og som blir pådømt i retten, er det varslere som har vært utgangspunktet. Selskapenes egne revisorer står bare bak 10 prosent av sakene der det blir avsagt dom. Hvorfor det er slik kan det være grunn til å spekulere på. Det som er klart er imidlertid at – vi trenger varslere.

La meg dvele ved ett viktig moment i denne sammenheng, nemlig betydningen av offentlighet. Å gå til pressen representerte den siste utvei for Monsen, og det er ikke tvil om at det var av avgjørende betydning for sakens videre gang at mediene tok den opp. Det er snakk om et nødvendig samspill mellom varslere og pressen, der pressen i stor grad vil være ansvarlig for at varsleren får den oppmerksomhet og støtte han eller hun fortjener – samtidig som pressen har et medansvar for å sortere ut de varsler som det ikke er hold i. Pressen blir ofte anklaget for å blåse opp saker og for at det blir liggende presseofre i dens kjølvann. Det kan nok være riktig i noen saker, men det må ikke få lov til å overskygge den fundamentalt viktige rolle offentligheten og dermed mediene har i vårt åpne samfunn. Er det noe de med svin på skogen frykter, er det offentlighet. Mediene representerer det klart viktigste kontrollorgan når det gjelder å avdekke kritikkverdige forhold i de forskjellige samfunnssegmenter. Det viser seg igjen og igjen at til tross for etikkregler og godt betalte revisorer klarer man ikke å bygge inn den nødvendige kontroll i systemene. Heller ikke det nødvendigvis tungrodde og dyre rettssystemet gir tilstrekkelig garanti. Siemens-saken er et godt eksempel på hvor sterk motstanden mot å bli avslørt er i slike systemer. Offentliggjøring vil i mange tilfeller være varslerens siste utvei og mest virkningsfulle strategi. Ofte er offentliggjøringen også et nødvendig forspill til å få satt igang ekstern granskning og eventuelle rettssaker.

Ytringsfrihet i bred forstand, som altså også omfatter informasjonsfrihet, har flere begrunnelser. Den vi først kommer på er at det er en menneskerettighet – at det å uttrykke vår mening er en rett vi så å si er født med. Her i Europa er det imidlertid vanlig også å begrunne den utilitaristisk, det vil si at ytringsfrihet har vi fordi den er en nødvendig forutsetning for å oppnå andre goder. På Eidsvoll i 1814 argumenterte man slik utilitaristisk, og det gode den først og fremst kan fremme, eller det mest robuste argument for ytringsfrihet og åpenhet er hensynet til – sannheten. I sin klassiker, "Det åpne samfunn og dets fiender” sier Karl Popper innledningsvis at vår sivilisasjon har ennå ikke kommet seg over sjokket ved sin fødsel. Og fødselen besto i overgangen fra det lukkede til det åpne samfunn – en overgang som frigjør menneskets kritiske styrke. At det ennå ikke har kommet seg over sjokket betyr at det fremdeles er sterke krefter som ser seg tjent med å dekke over sannheten og binde menneskets kritiske styrke. Åpenhet og kritikk er bærebjelker i vårt demokrati, men det er ingen selvfølge at det finnes tilstrekkelig åpenhet og kritikk. Kampen må stadig føres. Det er Fritt Ords oppgave å delta i denne kampen for ytringsfrihet, for åpenhet, for at sannheten skal komme frem.

Ikke minst viser den nye oppmerksomhet om varsler-problematikken at det ennå er en vei å gå, at det er segmenter i samfunnet som fremdeles er ganske lukkede. På den annen side viser Siemens-saken at det er mulig å frigjøre den kritiske styrke også innenfor disse segmenter. Men det koster. Det er ikke nok, at det, at sannheten kommer frem, er avhengig av at det finnes eksepsjonelt sterke og sta personer som Monsen. Vi må ha et institusjonelt system som tilrettelegger for åpenhet innenfor alle samfunnssegmenter. Arbeidsmiljøloven fra ifjor er en del av et slikt institusjonelt system. Varsler-institusjonen er et viktig hjelpemiddel i denne sammenheng, samtidig som vi har sett at dette er et ulendt terreng. Vi er heldige som har Monsen hvis holdning og sak er så klar, at det kan hjelpe oss å gå opp stiene i dette terrenget.

På slutten av boken reflekterer Monsen over den prosess han har vært igjennom: “Selv om seieren er et faktum, føles den ikke helt reell. Fremdeles sliter jeg med bitterhet, hat og et merkelig tomrom. Antakelig er det slik fordi kampen har vært så fryktelig lang og vanskelig, Og nå, som punktum liksom er satt, sitter jeg med en følelse som minner om bakrus […] Kanskje burde jeg ha tegnet en krigsskadeforsikring eller lignende, før jeg satte i gang med varslingen?”

Kjære Per-Yngve Monsen, Vi kan bare si: Takk for innsatsen! Takk for at du gjennomførte kampen! Du har gjort vårt samfunn en tjeneste. Vi håper at bakrusen etterhvert kan gå over i en rolig tilfredshet over å ha gjort det riktige. Det er iallfall en glede for meg å kunne overrekke deg Fritt Ord-prisen for 2008 i form av Nils Aass’ statuett, en sjekk på 400.000 kroner, samt kopi av et brev fra finansdepartementet hvorav det fremgår at summen er skattefri.