Kjære prisvinner og kjære gjester!

Det er en glede for meg på vegne av Institusjonen Fritt Ord å kunne overrekke Fritt Ord- prisen for 2003 til Berge Furre. Furre har vært virksom på flere områder av samfunnslivet. Han har vært politiker, høyt profilert stortingsrepresentant, formann i landbrukskomiteen og partiformann, og er nå nyvalgt medlem og nestleder i Nobelkomiteen. Han er historiker, han har vært professor i historie ved Universitetet i Tromsø og er nå professor i kirkehistorie i Oslo. Hans store Norsk Historie 1905-1990 er en klassiker som er blitt brukt som lærebok ved universitetene i lang tid. Han har altså hatt en avgjørende innflytelse på nye generasjoner av historikere. Han er en kirkens mann, prest, forkynner og kirkepolitiker. Han er aktiv målmann, har vært nestformann i Noregs Mållag og redaktør for Syn og Segn og er nå formann i styret for Det Norske Teatret og æresmedlem av Det norske Samlaget. Og jeg har bare nevnt det viktigste.

Selv har jeg mine første erindringer om ham fra 1958 da han holdt valgtalen som ga ham formannsklubben i Det norske Studentersamfunn, 21 år gammel. Det var ingen usikker yngling som sto på talerstolen i den gamle Dovrehallen. Det var noe sikkert og ubetvingelig ved ham. Da han hadde talt, visste vi – på den andre siden – at han hadde vunnet. Det gjensto bare å telle stemmene. I alt sitt virke har han vist seg som en ordets og sprogets mester, det talte som det skrevne. Men kanskje jeg allikevel vil fremheve kraften i hans talte ord. “Eg veit ikkje om eg høver som festtalar” innledet han engang en festtale med å si, og det er nok riktig at det muntre og det lette er ikke det vi først og fremst forbinder ham med. En partifelle av ham har engang rost ham for hans “karismatiske tungsinn”. Det rammer noe vesentlig, selv om jeg nok ville skifte ut tungsinn med “alvor”. Furre er en karismatiker, en folketaler og forkynner som kan gripe en forsamling og holde den i et fast grep. Det gjør han med sin form, men også ved innholdet. Det er alltid alvor og engasjement i hans budskap. Dessuten er han alltid grundig forberedt. Han vet hva han snakker om, enten han opptrer som politisk agitator eller som prest fra prekestolen.

Furre er radikal naturligvis. Han kom fra Sosialistisk Studentlag, var med fra begynnelsen i Sosialistisk Folkeparti og endte som formann i Sosialistisk Venstreparti. Han har bidradd til å gi den sosialistiske venstreopposisjon tyngde, ikke minst fordi han er så rotfestet i norsk sosial virkelighet, eller kanskje vi skal si – i vestnorsk sosial virkelighet. Hans radikalisme har røtter i den norske motkulturen, i bygderadikalismen. Kanskje vi kan snakke om en vestlandssosialisme? Som historikerkollegaen Halvdan Koht, har han sitt utspring i den dypt demokratiske Venstre-tradisjonen i norsk historie, samtidig som han søker å bygge bro mellom denne og sosialismen. Slik står han midt i hovedstrømmen i den Norges historie som han selv har beskrevet på en så ypperlig måte. Men Furre er ikke den som søker makt. Han ble ikke utenriksminister som Halvdan Koht. Han har plassert seg utenfor, som et korrektiv fra venstresiden. Skjønt av og til kunne man være fristet til å kalle ham verdikonservativ. Det er noe trygt ved Berge Furre, sier Ottar Grepstad i sitt essay om ham, og han fortsetter – "Likevel er det noko urovekkjande ved denne mannen”.

Furre er en publisist. Han har skrevet hundrevis av avisartikler. Samtidig har han et stort historisk forfatterskap. I tillegg til Norsk historie, er det Mjølk, bønder og tingmenn, men fremfor alt den store tobinds biografien over vekkelsespredikanten, politikeren og avismannen Lars Oftedal som ruver. Det er neppe helt tilfeldig at det var Oftedal han skulle komme til å biografere. Det kunne være fristende å trekke en sammenligning mellom biografen og den biograferte. Men, som med Koht, tror jeg vi skal være varsomme med å trekke denne sammenligningen for langt.

Jeg skal generelt være varsom med å karakterisere Furre som teolog. Han er mer inspirert av Hans Nilsen Hauge enn av Marx, skriver Gudleiv Forr i Norsk Biografisk Leksikon, og det er sikkert riktig. På den annen side er det ingen han siterer oftere i sine prekener (ved siden av bibelen) enn den frilynte Grundtvig, om vi skal tro Grepstad. Eller hva skal vi si til hans egen beskrivelse av møtet med den omfattende karismatiske pinsebevegelse blant de eiendomsløse i Brasil, Guds Rikes Universelle Kirke, som han nå beskjeftiger seg med som kirkehistoriker. Han finner at han ikke kan stille seg som passiv tilskuer til deres gudstjeneste, han må være med: “Vi syng att. Vi står. Vi veivar med armane i takt. Vi ber så det dundrar i veggane.” Furre er i de seneste år blitt overøst med kirkelige verv her hjemme. Det er lett å forstå. Det er en mann med autoritet, det er noe trygt med ham. Men samtidig kanskje noe – urovekkende?

Berge Furre er kontroversiell. Han ble truet med riksrett da han sammen med Finn Gustavsen avslørte innholdet i en hemmelig rapport om navigasjonssystemet Loran C. Vi kan gå ut fra at dette var et alvorlig samvittighetsspørsmål for ham og at det var grundig gjennomtenkt og ingen lett avgjørelse å ta. Han var villig til å ofre noe for det han sto for – i dette tilfelle det åpne samfunn. Noe nær en skandale var det også da det viste seg at han ble granske av overvåkningstjenesten for sine forbindelser i det gamle Øst-Tyskland mens han var medlem av Lund-kommisjonen. Furre ble renvasket og justisministeren måtte gå.

Furre er en stridens mann. Han står for det han tror på. Men bare å kalle ham en stridens mann ville være en alt for snever karakteristikk. Der er også en annen side. Idag er det 8. mai, frigjøringsdagen. I 1995 talte Berge Furre om 8. mai. Det naturlige tema kunne vært gleden over seieren og friheten. Men Furre valgte et annet tema – forsoning. Rett nok var det slik at barbariet måtte bort, som han sier, nedkjempelsen av “vondskapens herrevelde” var nødvendig. Han kan også konstatere at i hans miljø hadde NS ingen sjanse. Men andre var kanskje ikke i samme heldige posisjon? De fleste i NS “var heller vanlege menneske” – “faktisk svært like oss andre”. Allikevel: "Vi på “rette sida” fekk tala om det vi hadde opplevd, følt, tenkt. Dei andre skulle teia – om smerte, sorg, urett, anger." Kunne ikke tiden være inne til å “snakka ut, til å setja ord på smerten – saman”. Kanskje, sier han til slutt, “er vi eit uforsonleg folk – eigentleg?” Vi bør kanskje alle med Berge Furre føle en viss uro – også på en dag som denne?

Kjære Berge – gammel historikerkollega gjennom mange år. Det er et privilegium for meg å kunne overrekke deg Fritt Ord-prisen for 2003 i form av Nils Aass’ statuett og en sjekk på 350.000 kroner – skattefritt.