Kjære prisvinner og kjære gjester!

Det er en glede for meg å kunne overrekke årets Fritt Ord-pris til Nina Witoszek. Witoszek kom til Norge på begynnelsen av 1980-tallet. Hun kom fra Polen der hun hadde arbeidet som redaktør og oversetter i undergrunnsforlag. Det var unntakstilstand i hennes hjemland, og Norge var et av de land som tok imot polske flyktninger. Hun visste lite om Norge, men valgte landet fordi hun lengtet etter den norske “renheten”, har hun sagt.

Du satte deg åpenbart fore å kjenne til bunns det landet du relativt uforvarende var dumpet ned i. Jeg sier “til bunns”, og jeg mener det. Din bok om Norske Naturmytologier som kom ut i 1998, ligger ifølge deg selv i grenselandet mellom samfunnsvitenskap, psykologi og idehistorie. Det er et utrolig veldokumentert, originalt og velformulert verk som har tjent meg og mange andre nordmenn til inspirasjon. Du har ervervet en dyp forståelse av det norske, samtidig som du har gjort en dyd av ikke selv å bli norsk, og har nettopp ved dette kunnet utfordre og utdype den norske selvforståelse.

Fant du “renheten”? Du fant den iallfall igjen som innflytelsesrikt “mem”, et element i den norske sosiale erindring som gikk på forestillingen om det norske folk som den siste ufordervede “naturstamme”, omgitt av den europeiske sivilisasjons onder. Litt av denne norske selvforståelse hadde åpenbart treng igjennom til Polen da du valgte Norge. Om du ikke fant en ufordervet naturstamme, fant du iallfall en forestilling om en slik, et land med et erotisk forhold til naturen.

Du har – heldigvis – ikke slått deg til ro i Norge. Med en utrolig vitalitet og kapasitet har du arbeidet og virket ved akademiske institusjoner og i andre sammenhenger i Krakow, Wroclaw, Oxford, Cambridge, Stockholm, Dublin, Uppsala, Firenze foruten Oslo. Du er en sann europeer, like mye hjemme i Irland som i Polen eller Norge. Og du har foruten en imponerende faglig produksjon som i tillegg til seriøse faglige arbeider også omfatter dokumentarfilmmanus f. eks. Du har videre en betydelig skjønnlitterær produksjon, romaner, dramaer og filmmanus.

Men hvor imponerende alt dette enn måtte være, er det ikke tilstrekkelig til å få Fritt Ords pris. I tillegg til det nevnte har du engasjert deg bredt i norsk offentlig debatt, der du blant annet er blitt karakterisert som en “lekende intellektuell” og “en farlig kvinne”. "Lekende” – javel, men det er alvor i leken. Det kan også referere til ditt lekende og elegante sprog. Mang en innfødt nordmann misunner deg det. Jeg liker å tro at til tross for din kosmopolitiske bakgrunn er det i Norge du har fått den klareste profil i offentligheten. Med ditt utenfrablikk, og ikke minst ved å formidle de østeuropeiske intellektuelles erfaring inn i den norske debatt, har du utvidet den norske offentlighet – gjort den romsligere. Og du har gjort det ved å utfordre etablerte holdninger blant norske intellektuelle. Det er knapt noe man gjør ustraffet. Noen ganger har du følt at du hadde hele den norske eliten mot deg, har du sagt.

Du har bragt med deg et begrep fra Polen for å karakterisere denne eliten – "pampers-eliten”. Det vil si at de er i bleiene ennu og gjør ikke annet enn å absorbere det andre har sagt for deretter å presentere det som sitt eget. Det er ikke pent sagt. Men jeg er redd vi bør føle oss truffet. Du hevder at de radikale intellektuelle har to vidunderlige liv, i sitt første liv gjorde de alle feilene, i sitt andre profiterte de på dem. Du har et humanistisk program: Du vil blåse liv i devaluerte begreper som sannhet, mot og ære. Du angriper den religiøse tro på "dialogen”. Norske intellektuelle tror lammet kan ligge hos løven, de har ikke opplevd ondskapen slik andre europeiske folk har gjort. Du hevder at Norges status som den Hellige Jomfru i den syndefulle verden vil øke nivået av en allerede fenomenal filantropisk narsissisme osv. osv.

Jeg kunne fortsatt med å hente velartikulerte provokasjoner fra dine elegante debattartikler, men jeg tror jeg stanser her. Alle bør nå forstå at du er en verdig vinner av Fritt Ords pris for 2005.