Kjære prisvinnere og kjære gjester!

Det er en glede for meg på vegne av Institusjonen Fritt Ord å kunne overrekke Fritt Ord-prisen for 2002 til Aslam Ahsan og Shabana Rehman. De har begge, kanskje mer enn noen annen med innvandrerbakgrunn, skapt seg personlige profiler i norsk offentlighet. Og nettopp ved å tre frem som personer med individuelle særtrekk bidrar de til å bryte ned stereotype forestillinger hos de etniske nordmenn om innvandrerminoritetene som ensartede og fremmede.
Ved å være så tydelige og tre frem som helt ut seg selv med sin personlige profil, sin etniske bakgrunn, sine krav om å bli godtatt som nordmenn, stiller de krav til vår liberalitet, og når jeg sier ”vår” så mener jeg alle nordmenns liberalitet enten de tilhører majoriteten eller minoriteten, det tradisjonelle Norge eller de nye innvandrermiljøer. Våre prisvinnere befordrer sosial integrasjon, de bidrar til å bygge broer, samtidig som de utfordrer integrasjonsgrunnlaget. Enten vi tilhører majoriteten eller minoriteten må vi venne oss til å godta forskjeller i større grad enn hittil innenfor vårt felles samfunn. Vi må utvikle et integrasjonsgrunnlag basert på de helt grunnleggende liberale prinsipper som gir alle parter og alle individer, kvinne eller mann, like muligheter til å være borgere i det store samfunn og like muligheter til å utvikle selvrespekt.
Det er grunn til meget sterkt å understreke at det å tre frem på den måten våre prisvinnere har gjort, krever mot. Ved blant annet å være så tydelige, har de plassert seg selv i utsatte posisjoner. At det eksisterer fremmedfiendtlighet i det tradisjonelle Norge har vi fått demonstrert klart nok ved rasistisk motiverte drap. På den annen side kommer de fra en kultur der det begås æresdrap. Integrasjonen undergraves ved drapstrusler fra begge sider. Våre prisvinnere har da også fått erfare hvor utfordrende deres fremtreden har kunnet være, blant annet i de miljøer de kommer fra. Det er åpenbart en lang vei å gå frem til et rimelig integrert samfunn. Vi lever i en uferdig samfunnssituasjon. For å komme videre trenger vi nettopp mennesker med mot til å stå frem på den måten våre prisvinnere har gjort.

Når dette er sagt, må det understrekes at her slutter likheten mellom våre to prisvinnere. De tilhører forskjellige generasjoner. Deres bakgrunn er meget forskjellig rent bortsett fra at de begge er født i Pakistan. Og de har valgt å engasjere seg og stå frem på helt forskjellig måte. Dette er i seg selv et poeng med den delte pris. Det er mange måter å stå frem i det offentlige rom på. Vi ønsker at prisen skal tolkes som en honnør også til mangfoldet, til en fruktbringende variasjon i fremtredelsesformene.
Aslam Ahsan kom til Norge som voksen i 1971. Han har sterk tilknytning til Lørenskog kommune der han kom inn i kommunestyret på Arbeiderpartiets liste i 1983. Allerede fra 1978 ble han talsmann for Pakistansk arbeiderforening, 1983–1989 var han leder for flyktninge- og innvandrerutvalget i Akershus Arbeiderparti. Han har vært styremedlem i DNAs innvandrerutvalg, og medlem av det regjeringsoppnevnte kontaktutvalg mellom norske myndigheter og innvandrere fra 1990. På 1990-tallet ble han leder for Ressurssenter for Pakistanske Barn. Ahsan har et bredt sosialt engasjement. Han har engasjert seg i avholdsarbeidet og han er kjent for sitt initiativ til samling av eldre ensomme nordmenn til julaften.

Ikke minst viktig er det at han har en stemme i offentligheten. Han har på forskjellig måte arbeidet for dialog mellom muslimer og kristne. Han har støttet kravet om sprogopplæring og sprogtest for innvandrerbarn. Han har engasjert seg mot tvangsekteskap og etterlyst innvandrerforeldres engasjement i skole og idrettslag. Utspillene i seg selv, og av og til også den form han har gitt dem, har kunnet provosere til begge sider. Men som han sier selv: ”Jeg vil provosere for å skape åpenhet og debatt. Det har jeg klart.”

Hva er det som driver en slik integrasjonspolitiker, for det er det han er? Her er det et ekte samfunnsengasjement som noen hver kunne ta lærdom av. Og dette er kombinert med spesielle personlige egenskaper. La meg bare sitere fra Lørenskog-boken: Han er ”dypt interessert i politikk, utadvendt, handlekraftig, og utholdende i sin evne til å trenge inn i det norske byråkrati, organisasjonsliv og politiske systemer. Han [har] også en utpreget evne til å kommunisere sine standpunkter – ikke minst i forhold til media – og [kan] i tillegg trekke veksler på en bred utdannelsesbakgrunn og yrkeserfaring som bonde, sosialkurator, fagutdannet industriarbeider og reklamemann.” Jeg tror det er godt for oss alle, og for norsk offentlighet ikke minst, at denne mannen tilfeldigvis kom til å slå seg ned i Norge.

Shabana Rehman er vel den med innvandrerbakgrunn som i dag har den mest markante profil i norsk offentlighet. Ung, frekk, bevisst provoserende har hun bidratt til å sette farve på den norske innvandrerdebatten. For ikke så lenge siden kom det et misunnelig sukk i dansk presse. Etter først å ha slått fast at den norske presse generelt er ganske provinsiell, tilføyer vår hjemmelsmann (Carsten Jensen): ”og allikevel er der en indvandrerdebat i Norge, som er mer åben, produktiv og fremadrettet end i Danmark, og som frem for alt undgår det danske retfærdiggørelsessyndrom. Jeg kender ikke den norske debat godt nok til at kunne pege på alle årsager, men jeg kan i hvert fald pege på en av dem. Hun hedder Shabana Rehman, er 25 år, af pakistansk herkomst, stand-up-komiker med stor rød og rapkæftet mund, der med samme ekvilibrisme taler om menneskerettigheder, det muslimske mandekøns elendighed og sin egen kusses behov.”

Jeg tror han har rett i at Shabana Rehman har bidradd til å endre den norske innvandrerdebatt og gjort det til en bedre debatt. Det har hun paradoksalt nok gjort ved ikke først og fremst å opptre som innvandrer. Hun har med en selvfølgelig autoritet insistert på selv å velge sin identitet – som ung kvinne i et moderne samfunn. Det er fra denne posisjon hun kan kritisere imamer og tvangsekteskap, men også den vestlige kjønnsmoral og kvinnesyn.

Fra sin spalte i Dagbladet har hun på en mønstergyldig måte fremtrådt som en våken samfunnskritiker på flere områder. Sine kritikere fra innvandrermiljøer svarer hun ved å si at ”Dette handler ikke om å være fornorsket eller et ’ikon’ som gjør opprør mot innvandrerverdier. Det handler om å leve et verdig liv som et fritt og selvstendig menneske i dagens Norge, med ansvar for sine egne handlinger, liv og framtid uansett hvilken bakgrunn du har.” Når hun har fått en stemme i offentligheten, henger det også sammen med den form hun har valgt, kontroversiell og utfordrende, men i særlig grad med en usedvanlig intelligent og avvæpnende bruk av humor, og med en sprogbeherskelse som mange skrivende fra de tradisjonelle norske miljøer kan misunne henne.

I sin klassiker, ”Det åpne samfunn og dets fiender”, hevde Karl Popper at vår sivilisasjon ennå er i sin barndom. Den har ikke kommet seg over sjokket ved sin fødsel som besto i overgangen til et åpent samfunn som frigjorde menneskets kritiske styrke. Ved å innføre et skarpt skille mellom ytringer og fysisk vold, kunne man fremme det første til fortrengsel for det siste. Det åpne samfunn er i prinsippet et ikke-voldelig samfunn – i den grad det er realisert. At vår sivilisasjon ikke har kommet seg over sjokket innebærer en stadig trussel fra reaksjonære krefter som igjen vil lukke samfunnet og ta kontrollen over fortolkningen av verden og virkeligheten. Vi må kontinuerlig bevisstgjøres om viktigheten av åpenhet, om viktigheten av å bruke ytringsfriheten og det offentlige rom. Det er kun på den arena at ugrunnede fabler kan gjendrives, for å sitere Ludvig Holberg. Institusjonen Fritt Ords fornemste oppgave er nettopp å støtte åpenheten og bruken av det frie ord.

Det er oppmuntrende at noen av dem som best har forstått verdien av å bruke det frie ord i den norske offentlighet har innvandrerbakgrunn. Kanskje er det ikke helt tilfeldig. Uansett er de et eksempel for alle oss andre, uavhengig av hvilken bakgrunn vi har. Det er naturligvis legitimt å være uenig med våre prisvinnere, og det er forståelig at noen blir provosert. Til dem er det bare å si – gjør som dem, bruk det offentlige rom. Det er der for at meninger skal brytes og følelser luftes. Det er slik vår kritiske styrke kan frigjøres og samfunnet bli et godt sted for oss alle.