50 år med ytringsfrihet.

“I femti år har Stiftelsen Fritt Ord hatt som mål å fremme ytringsfriheten, først og fremst i Norge, men også internasjonalt”, skriver Aschehoug forlag om boka “Et fritt ord. Stiftelse og samfunn 1974-2024”.

Og i tre år har historiker Hilde Gunn Slottemo hatt tilgang til Fritt Ords arkiv og styre, og mange av personene som var der gjennom 50 år, for å utforske Fritt Ords historie.

– Det er blitt en slags ytringsfrihetens historie i Norge, med Fritt Ord som prisme, sier hun i forkant.

“Uten Fritt Ords økonomiske bidrag til journalistikk, bokutgivelser, debattmøter og seminarer, dokumentarfilm og -foto, biblioteker og litteraturhus ville den norske offentligheten og ordskiftet ha vært langt fattigere”, konkluderer forfatteren. Samlet løper støtten opp i flere milliarder kroner. Blant de mest konkrete utslagene er litteraturhus og digitalt leksikon.

Under lanseringen, som du kan følge digitalt her, skal Slottemo ta lytterne og seerne gjennom hovedlinjene av Fritt Ords historie, fra og med stiftelsesdagen i juni 1974.

Startet med Stay Behind og Narvesen
Den første scenen i fortellingen er mannen bak makta, Milorg-og Arbeiderparti-veteran og tidligere forsvars- og justisminister Jens Christian Hauges kontor i nærheten av Solli plass. Andre sentrale karakterer er Jens Henrik Nordlie og Finn Skedsmo, daværende sjef og senere sjef for Narvesen. Alle tre mennene kjenner hverandre fra nettverket Stay Behind. I 1974 legger de en plan for å unngå at norske aviser skal kunne overkjøres av en okkupant igjen, slik som i 1940. Kiosk-kjeden Narvesen blir en nøkkel fordi den på 1970-tallet de facto distribuerte alle norske aviser.

– "Narvesen var privateid av familien til grunnleggeren, men etter hvert begynte det å bli ganske mange eiere i familien. Hva hvis noen av dem ville selge seg ut, til et forlag eller et avishus? Ville det gå utover frie, uavhengige distribusjonen av informasjon?", forklarer forfatteren om prosessen som ledet til etableringen av en stiftelse. Ideen var at mesteparten av kioskene skulle eies av en fri, nøytral og uavhengig eier – en selveiende stiftelse med et allmennyttig formål.

Porno og fortidsminner
Etter hvert fikk denne eieren og stiftelsen et visst overskudd. Deretter begynte den å bruke den til prosjekter i tråd med sitt formål. Blant de første prosjektene var Institutt for journalistikk, og så bidrag til innlegg i debatter, om for eksempel kringkastingsmonopolet og rasismeparagrafen. Det ble dessuten etablert en egen pris til folk som gjorde uredd bruk av det frie ord, Fritt Ords Pris, og etter hvert Fritt Ords Honnør. Første prismottaker ble Johan Vogt i 1976.

Saker som ble viktige det første tiåret var politivoldsaken i Bergen, varslingen på Reitgjerde psykiatriske sykehus, klima- og miljøsaken generelt, de nye nærradioene og ikke minst kontroversene rundt at Narvesen distribuerte porno og ytringsfrihetsdilemmaene det førte til.
– "Men", legger Slottemo til, “det er minst like interessant å se på hvilke saker Fritt Ord ikke engasjerte seg i. Det var for eksempel ikke et ord om sensuren av Monty Python-filmen «Life of Brian» fra 1979 og ikke en krone til journalistene Viggo Johansen og Pål T. Jørgensens bok «Edderkoppen. Historien om en møbelhandler» i 1989 eller bistand i den store Ikkevold-saken i 1983, der det hadde vært politirazzia mot redaksjonslokaler”.
– "Arven etter Jens Christian Hauge satt nok lenge i veggene i Fritt Ord", sier forfatteren.

Kulturtiåret
Under styreleder Preben Munthe er det fokus på kunst og kultur. Blant hjertesakene i denne perioden er utviklingen av Norsk biografisk leksikon, Nansenskolen og oppussingen av Nationaltheatret og Den Nationale Scene, foruten opprettelsen av utdanning for journalister og fotografer. I dag er det siste gått over til støtte til journalistiske prosjekter. Nygaard-attentatet og Rushdie-saken er blant viktige saker på 1980-og 1990-tallet, og der markerte Fritt Ord seg sterkt.

Det nye Fritt Ord i 2001
Det store vendepunktet i Fritt Ords 50-årige historie blir salget av Narvesen til Rema og Odd Reitan. I 2001 selger Fritt Ord de siste aksjene i Narvesen, etter en lang og omstendelig prosess som starter med at det privatiserte NSB solgte seg ut i 1996, sier Slottemo. Hun har gått inn i kulissene i dette spillet, som inkluderte ganske store summer og store aktører, både i politikk og finans.

– "Det kommer inn nye koster uten nostalgi til Narvesen, særlig Francis Sejersted som styreleder og styremedlem Erik Rudeng, som blir Fritt Ords første direktør. De ser at ytringsfrihetens infrastruktur endres fra fysisk distribusjon til internett og er mer opptatt av å dyrke fram og støtte «ordet» og bruken av ordet enn kioskene", sier Slottemo. “Den nye tanken var Fritt Ord kunne bruke pengene de satt på på andre og viktigere måter enn ved å «bare» eie kioskene og ta ut utbytte fra Narvesen. Dette fører til at Fritt Ord får frie midler og fond, og etter hvert en stab. Langsomt profesjonaliseres arbeidet med søknader, og man ser på starten av 2000-tallet konturene av det Fritt ord som vi kjenner i dag, sier Slottemo.”

Leksikon og provokasjon
I det “nye” Fritt Ord blir rom for flere nye, store egeninitierte prosjekter. Det første store blir Litteraturhuset i Oslo. Så går Fritt Ord inn på eiersiden av Morgenbladet i 2003 (og selger seg siden ut), og Fritt Ord kjøper opp Store norske leksikon på nett for 1 krone, bygger det opp og gir det tilbake til en selveid stiftelse. I tillegg gir Fritt Ord bevilgninger til en rekke andre tiltak: forskningsprosjekter, bokutgivelser, festivaler, foredrag, debattmøter, avisreportasjer, dokumentarfotografi, ungdomskonkurranser med mer.

Rik og kontrær
Men det var ikke bare de store og små satsingene som nå kom til å prege Fritt Ord. Styret ble nå på utkikk etter de kontrære stemmene, forklarer forfatteren.

– "Det var særlig tydelig i valget av prisvinnere. «Prisen skal provosere!» het det i Fritt Ords styre i 2008. Flere styremedlemmer spurte om Fritt Ord var blitt «for ‘feige’ og ‘snille’ i valget av priskandidater»." Burde ikke nettopp en ytringsfrihetspris provosere og vekke debatt? Det gjorde de også, og kanskje aller mest Fritt Ords Pris til Nina Karin Monsen i 2009, som ble til den største debatten i Fritt Ords historie med motdemonstrasjoner utenfor tildelingen og en tidligere vinner, Kim Friele, som leverte tilbake sin pris.

Kontroversielt ble det også da Litteraturfestivalen på Lillehammers invitasjon inviterte Holocaust-fornekteren David Irving til å snakke om begrepet «sannhet». “Men i debatten om den store karikaturstriden, som startet da Jyllandsposten i 2005 publiserte tolv tegninger av profeten Muhammed, glimret Fritt Ord med sitt fravær”, skriver forfatteren. Etter 22. juli 2011 svinger pendelen igjen, og debattene i Norge preges av begrepet “ytringsansvar” og om ytringsfriheten har sine etiske grenser.

330 000 kroner om dagen
– Det er lett å fortape seg i de store, komplekse og prinsipielle diskusjonene om ytringsfrihet. Da glemmer en lett alle de aktivitetene som Fritt Ord oppfatter som sitt viktigste mandat i dag – og som helt klart er det viktigste for stiftelsen i kroner og øre. Det er alle de store summene som brukes til bokprosjekter, festivaler, journalistiske arbeider, foredrag, konferanser, dokumentarfotografi, filmer, utstillinger.

I 2021 satte administrasjonen i Fritt Ord opp en litt leken oversikt over pengebruken i det året som hadde gått, sier hun. I gjennomsnitt hadde stiftelsen brukt kr 330 000 kroner til ytringsfrihetsrelaterte formål daglig – ukentlig 2,3 millioner kroner. Hva hvis en skulle fått med seg de fleste av de publikumsrettede prosjektene Fritt Ord da hadde bidratt til å finansiere? Da kunne man hver eneste uke ha lest sju nye Fritt Ord-støttede bøker, besøkt seks Fritt Ord-støttede arrangementer, sett tre Fritt Ord-støttede filmer og halvannen Fritt Ord-støttet teaterforestilling, lest to Fritt Ord-støttede artikler, kritikker eller reportasjer, hørt én Fritt Ord-støttet podkast og besøkt én Fritt Ord-støttet utstilling!