Fortell om et konkret eksempel eller en situasjon fra ditt liv, der du brukte ytringsfrihet eller ytringsfriheten ble viktig for deg

Ytringsfriheten er viktig for meg hele tiden, særlig når jeg er på reise. Jeg møter kolleger som er mestre i å snakke i koder. Det er ting de ikke kan skrive om, men som jeg kan skrive om. For en del år siden jobbet jeg med noen saker rundt daværende Statoils engasjement i et annet land jeg har bodd i, Angola. I Angola var det umulig på den tida å stille spørsmål rundt det statlige oljeselskapet Sonangols aktiviteter. Statoil inngikk så en avtale med selskapet. Det må alle selskaper som skal operere på angolansk sokkel. Men alle selskaper som opererer med Sonangol må også forplikte seg til å betale signaturbonuser. I Angola vet “alle” at dette er et ganske skyggefullt landskap, og en metode den tidligere presidentfamilien brukte for å skumme fløten av oljevirksomheten på. Det var vanskelig å få Sonangol i tale, men Statoil er jo pålagt en del rapportering. Jeg begynte å skrive om signaturbonusene i 2013, med litt hjelp av folk i Angola, som ikke var i en posisjon til å ta dette opp. Etter hvert kom flere norske journalister på ballen, og saken endte til slutt med at Equinor måtte forklare seg foran Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite om bonuspenger på avveie.

I ettertid har jeg tenkt at dette var et stjerneeksempel på hvordan vi, med norske lover, innsynslover og en viss beskyttelse, kan hjelpe kolleger som ikke har det samme. I perioden det var snakk om havnet angolanske journalister i fengsel for å ta opp korrupsjon rundt presidentfamilien. Men den korrupsjonen man ser i mange afrikanske land er ikke bare “afrikansk”, den er internasjonal. Og da kan vi som sitter langt unna nøste i saken fra vår kant, uten å måtte sette vårt eget eller familiens liv på spill. I fjor hadde jeg en lignende opplevelse da vi, som et lite europeisk konsortium, så på pengestrømmen til den paramilitære gruppen Rapid Support Forces (RSF), som har skutt i stykker Sudan det siste året. Med input fra kolleger i regionen kunne vi, trygt hjemme i våre respektive land, pirke borti et sikkerhetsselskap som var innleid av flere europeiske ambassader, som viste seg å ha bånd til RSF. Også Den norske ambassaden i Khartoum hadde engasjert selskapet, og det var innsynskrav herfra, og i Tyskland, Sveits, Sverige og Nederland, som “brakk åpen” saken. I Sudan var det livsfarlig å gjøre noe lignende i fjor, og er det jo også nå.

Hva er styrkene ved ytringsfrihetssituasjonen i Norge?

Styrkene ved ytringsfrihetssituasjonen i Norge er et godt lovverk, og en mangfoldig presse, som også inkluderer en fagpresse og en lokalpresse, dels subsidiert, som er mindre avhengig av kommersielle interesser. I tillegg har vi gode innsynslover, som gjør at vi kan se det offentlige i kortene. Ingenting er perfekt, altså, men vi er nær det beste verden noensinne har sett.

Hva er de største ytringsfrihetsproblemene i Norge? Og hva er de største problemene internasjonalt?

Vi er i en særstilling, både fordi vi har et godt lovverk, og forståelse for, ytringsfrihet, og ordninger for pressestøtte. Men ordskiftet har blitt mer forflatet, og spisset inn mot hva man tror lesere, seere og lyttere vil ha. Man tar mindre sjanser, og man lar seg stoppe. Et nylig konkret eksempel er når norske redaktører sier de synes det er vanskelig å vite hva som skjer i Sudan, eller å dekke det, fordi man ikke kommer inn. Da tenker jeg at man gjør jobben for krigsherrene i landet for enkel. De vil jo ikke ha fokus på overgrep mot befolkningen der. Også er det ikke sant. Jeg får det jo til som frilanser. Man kan ta seg til naboland og snakke med de som har flyktet, og det er mulig å få tak på og verifisere informasjonen inn i fra landet. Man må bare prøve litt hardere. Men det prioriteres ikke. I stedet lager man store debatter om bagateller eller kjendiser. Hva skal vi med all denne friheten når vi ikke bruker den på noe?

Hvilken ytringsfrihetskamp mener du er blitt glemt?

Det nytter lite at vi her til lands har ytringsfrihet alene. For å kunne ha en fungerende og opplysende presse, også her til lands, må vi ha en fungerende og fri presse i resten av verden også. De er våre ører og øyne, og de er gode samarbeidspartnere. Men det er ikke bare i Norge pressen klager over sviktende økonomi. Det står enda dårligere til for våre kolleger ute. Når journalister og andre som ytrer seg kastes i fengsel, eller verre, så er det ofte kulminering av kampanjer som først fratar medier annonsekroner, så lisens for å operere, lange rettsprosesser og generell trakassering. Så gode rammevilkår er en forutsetning også for dem, og de må styrkes. Her kan man være behjelpelig med støtte og trening. Og oppmerksomhet.

Hvis du var Fritt Ord, hva ville du gjort mer av i fremtiden?

Støttet mer av den “umulige” journalistikken, den som anses for å være for vanskelig, eller dyr i kostnadsbevisste redaksjoner. Her er jeg sjølsagt skrikende inhabil i min vurdering, men jeg mener denne journalistikken er blitt viktigere de siste årene. Mye av den grundige utenriksjournalistikken her til lands skjer nå utenfor redaksjonene, for eksempel. I tillegg kan de bruke mer på kursing av våre internasjonale kolleger. Det har blitt vanskeligere der ute, så nå trenger vi gode lagspillere.