Kunstnernes syn på sin egen ytringsfrihet forteller mye om kunstens stilling i det norske samfunnet. I året vi nå legger bak oss, har forskere ved Universitetet i Oslo, med støtte fra Fritt Ord, gjennomført en undersøkelse blant forfattere og visuelle kunstnere – om nettopp den kunstneriske ytringsfrihetens status i Norge. Vi kom fram til fire interessante hovedfunn:

1. Innskrenking i ytringsfriheten

Litt for mange norske kunstnere rapporterer at de har vært utsatt for innskrenkninger i sin kunstneriske ytringsfrihet. Selv om de fleste også tenker at kunstnerisk ytringsfrihet er godt beskyttet i Norge i dag, har en tredel av norske kunstnere noen ganger erfart at deres frihet til å ytre seg er innskrenket. Så mange som 18 prosent oppgir også at de er blitt «trakassert eller på annen måte hemmet» når de har opptrådt på vegne av spesielle grupper.

Hver fjerde forfatter svarer «ja» på om de hadde opplevd at det ble stilt spørsmål om «teksten/verket tok tilbørlig hensyn til virkelige personers liv» og på om «det ble stilt spørsmål ved tekstens/verkets etiske sider». Nesten én av tre forfattere hadde likeledes opplevd at «kritikere har gitt uttrykk for at bestemte deler av teksten/verket burde vært endret». Få hadde riktignok opplevd å bli kontaktet av advokater, men så mange som seks prosent av de visuelle kunstnerne rapporterte å ha fått «brev eller e-post med truende innhold».

Når vi undersøkte hvilke samfunnsmessige faktorer som kunstnere og forfattere ser som begrensende, svarte så mange som 35 prosent at deres kunstnerisk ytringsfrihet var berørt av framveksten av «politisk korrekthet» i samfunnet. Også «særskilte gruppers krav om beskyttelse fra krenkende ytringer» og «den økte konkurransen om folks oppmerksomhet» fikk relativt stor tilslutning. Flere ser også framveksten av politisk ekstremisme som innskrenkende for den kunstneriske ytringsfrihetens vilkår (22 %), mens en del færre (13 %) også ser «utviklingen mot en flerkulturell befolkning» som innskrenkende.

Det kan muligens tolkes dit at den endrete kulturelle sammensetningen av publikum og kulturprodusenter som globaliseringen bringer med seg, ikke oppfattes negativt av spesielt mange. Globalisering medfører likevel at nye minoriteter i samfunnet oppstår og kan gjøre gjeldende krav på særskilt beskyttelse, som ulike former for diskriminering eller respekt for religion. De norske eksemplene som først og fremst huskes fra det siste året, er av mer tradisjonell art: Avvisningen av Vanessa Bairds KORO-verk under påskudd av departementsansattes ve og vel – og den lokale mobiliseringen mot Johan Dahlbergs 22. juli-minnesmerke på Sørbråten. Kunstnere mener i større grad enn befolkningen at kritiske ytringer om religion skal være tillatt. Samtidig svarer så mange som 46 prosent at de i sitt arbeid tar noe hensyn for å unngå å støte menneskers religiøse holdninger.

Noe er skjedd i norsk offentlighet, mest sannsynlig etter karikaturstriden, som gjør at holdninger til dette spørsmålet er aktualisert. Det er en spekulasjon, men om dette spørsmålet var blitt stilt for 10 år siden, er det vanskelig å tenke seg at like mange ville brydd seg om å svare bekreftende på at de tok dette hensynet. At såpass mange bekrefter at de i noen grad gjør det, kan også være et uttrykk for at flertallet av norske forfattere og kunstnere ikke har noe sterkt forhold til religion selv og anser det som et lite viktig tema i sin kunst.

2. Kulturpolitikkens rolle

Føringer i statens kulturpolitikk er den enkeltfaktor som flest kunstnere anser at deres ytringsfrihet som kunstnere er berørt av. Her framheves kulturpolitikkens produktive og positive rolle, og kunstnere flest ser få og små farer med den norske statens rolle i kunstlivet. Så godt som ingen kunstnere i vår undersøkelse mener at det å motta økonomisk støtte svekker deres kunstneriske ytringsfrihet. Og faren som skulle oppstå av manglende «armlengdes avstand» i statlige stipendtildelinger, oppleves i liten grad av kunstnerne: 83 prosent ser ingen positive fordeler av at forfatter- eller kunstnerforeningens innflytelse over statlige stipendfordelinger svekkes. Men hver tidende forfatter og hver femte visuelle kunstnerne kopler likevel Kulturrådets støtteordninger til en opplevelse av innskrenket ytringsfrihet.

Vi tolker dette som at svarene indikerer hvordan avslag og nulling oppleves i de respektive kunstfeltene – og at ordningene generelt nyter relativt høy legitimitet blant kunstnerne. For øvrig bekrefter undersøkelsen at forfattere og kunstnere mener kunstnerisk ytringsfrihet er betinget av fire kulturpolitiske faktorer: 1) At medier og internett generelt ikke sensureres. 2) At staten ikke stiller strengere krav enn i dag for å tildele offentlig støtte. 3) At mediene opprettholder stillinger til fast ansatte litteratur- og kunstkritikere, og 4) at forfatter- og kunstnerorganisasjonenes innflytelse på stipendfordelinger opprettholdes.

3. Kunst, engasjement og politikk

Den velstående middelklassens eksistensielle utfordringer synes å være et erkjent tema i mye av dagens kunst, slik også Ane Farsethås påpeker i boka «Herfra til virkeligheten» fra 2011. Men et samfunnsmessig engasjement lever i beste velgående: Fire av fem kunstnere mente seg helt eller delvis enige i påstanden om at de som forfattere og kunstnere må være «engasjert i det som skjer i samfunnet», og rundt halvparten svarte bekreftende på spørsmålet om de som kunstnere har «et særlig ansvar for å ytre deg på vegne av svake grupper i samfunnet». Det gir vekt til en hypotese om at den engasjerte kunsten for tida får økende aktualitet og oppmerksomhet.

Hendelsene 22. juli 2011 framstår som et vendepunkt. Så mange som 17 prosent kjente sin ytringsfrihet berørt av «ettervirkninger fra hendelsene 22. juli 2011» og enda flere mente framveksten av politisk ekstremisme hadde innskrenket ytringsfriheten. 16 prosent mente også de hadde endret syn på litteraturens eller kunstens rolle i samfunnet som følge av 22. juli. En betydelig andel (67 %) har deltatt i offentlige møter og debatter om forfatteres og kunstneres ytringsfrihet de siste to årene. Og selv om langt de fleste verken skriver eller opptrer i norske redaksjonelle medier, sier én av fire av dagens kunstnere at de har opptrådt i mediene «på vegne av spesielle grupper». Det bekrefter kulturteorienes omkved om at kunstnere er viktige offentlighetsarbeidere, både i kraft av sin kunst og sitt øvrige engasjement. Over 40 prosent totalt, og hele 67 prosent av forfatterne, svarte «ja» på spørsmålet om deres posisjon som forfatter eller kunstner ga fordeler «når det gjaldt å komme til ordet i norske medier».

4. Kunstens stilling

Vår undersøkelse om kunstnerisk ytringsfrihet kan leses som en indikator på kunstens stilling i samfunnet. En stor overvekt mente at kunstnere ikke hadde styrket sin stilling i samfunnet. Generelt er det ingen grunn til å tro at ytringssituasjonen for norske forfattere og kunstnere er truet, eller at den kunstneriske offentligheten har redusert mangfold. Inntrykket er dessuten at det er offentligheten og ytringskulturen rundt kunsten, ikke kunstens mangfold og produksjonsbetingelser, som innskrenkes. Det er konsekvensene av å ytre seg, tiltakende tendenser til «politisk korrekthet» i samfunnet og et økende antall situasjoner der særskilte grupper stiller spesielle krav overfor kunstneriske ytringer, som oppleves som problematiske. Derfor skal vi følge ekstra godt med på denne type hendelser i det kommende året.