Kjære alle sammen,

tusen takk for denne prisen.

Å stå her i dag og ta imot en pris for «Fritt ord» er både stort, rørende – og ærlig talt litt overveldende.

I mange år var stillhet min måte å overleve på.

Da jeg var mellom 13 og 15 år gammel, opplevde jeg overgrep fra en person som hadde makt, tillit og en offentlig posisjon som profilert ordfører. Han ble dømt. Rettferdigheten skjedde i retten. Men stemmen min forble lenge stille.

Jeg var ung.
Jeg var redd.
Og jeg bar på en følelse av ansvar og skam som aldri burde vært min.

Derfor valgte jeg å holde navnet mitt skjult. Ikke fordi jeg ikke hadde noe å si – men fordi det kostet for mye å si det høyt.

Årene gikk, men historien forsvant ikke. Den levde i meg. Og etter hvert vokste det frem et behov for å ta den tilbake. Ikke som et offer, men som et menneske med en stemme.

Da vi startet podkasten «Jenta og ordføreren», kjente jeg at tiden var inne.
Ikke fordi det var enkelt.
Men fordi det var nødvendig.

Å fortelle min historie offentlig handlet ikke om hevn. Det handlet om sannhet. Om å vise hva som kan skje når makt misbrukes – og hvor vanskelig det er å stå opp når man er ung, alene og liten i møte med systemer og autoriteter.

Ytringsfrihet handler ikke bare om retten til å snakke.
Den handler om muligheten til å bli hørt.
Og om motet til å bruke stemmen sin, selv når den skjelver.

Denne prisen er ikke bare til meg.
Den er til alle som fortsatt er tause.
Til dem som ikke er klare ennå.
Til dem som tror at deres historie ikke betyr noe.

Den gjør det.
Du gjør det.

Jeg håper min åpenhet kan bidra til at flere tør å snakke – og at vi som samfunn blir flinkere til å lytte, tro og ta ansvar. Spesielt når det er barn og unge som sier ifra.

Tusen takk for anerkjennelsen.
Tusen takk for tilliten.
Og takk for at fritt ord også rommer de historiene som er vonde å høre – men helt nødvendige å fortelle.