Hvert andre år velges en gruppe fotografer til inn i arenaen Norwegian Journal of Photography (NJP). Her får fotografer i skjæringspunktet mellom pressefotografi og kunstfotografi vise frem spesielt dyptpløyende og tidkrevende prosjekter.

NJP-gruppen i 2024-2026 bestod av fotografene Espen Eichhöfer, Naina Helén Jåma, Jói Kjartans, Lena Lislevand, Helene Mariussen, Gina Grieg Riisnæs, Matilde Solsvik, Krister Sørbø og Christian Tunge. NJP-prosjektene deres ble lansert samlet 6. mars 2026 i Fritt Ords lokaler i Oslo. NJP#7 ble avduket på lanseringen.

Her beskriver fotografene selv litt av konteksten for hvert sitt prosjekt:

Espen Eichhöfer utforsker identiteten Norge

– Jeg er halvt norsk og halvt tysk og har tenkt en del på hva kjernen i norsk identitet er, sa Eichhöfer om sitt NJP-prosjekt Deep Black Well.

I dette ville han utforske hvordan oljerikdommen har forandret og skapt dagens Norge. Det siste bildet i serien er talende nok en utrangert oljeplattform.

– Selv om slutten på det norske oljeeventyret ligger langt frem i tid, antyder det en også begynnelsen på slutten. Og for å bruke et sitat inspirert av Hermann Hesse, i enhver slutt ligger også en begynnelse.

Naina Helén Jåma om å være ung og sørsamisk

Naina Helén Jåma sitt NJP-prosjekt Aerpie handler om identitet og framtidstro i en samisk kontekst.

– «Landet er min kropp. I det finnes spor av dem som kom før meg. Forsoner bærer fortsetter. Lytter til historiene som bandt oss sammen.Hva skal vi være? Hvem er jeg?». Slik åpnet Jåma på sørsamisk og norsk med selvskrevet dikt basert på møtene med informantene hennes i prosjektet. Det bygger på samtaler om identitet framtidstro fellesskap og arv med samer sør i Saepmie.

– Ideen oppsto da jeg fikk et overblikk over mine visuelle dagboksnotater og oppdaget at mange fotografier stilte de samme spørsmålene: Hva er arven som vil overleveres til neste generasjon? Hva er forholdet mellom mennesket og natur? Hva vil det si å være urfolk i dagens Europa? sa hun.

Temaene ble aktualisert av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport i 2023.

– Rapporten forteller om at ettervirkningene av fornorskningen også er personlige. De handler om tillit selvforståelse og om å kunne føre arv videre til nye generasjoner. Historisk urettpåvirker fortsatt forståelsen av hvem man er og hvordan samfunnets rom fordeles. Derfor var det interessant og viktig å jobbe på en måte hvor det samiske miljøet kunne diskutere og ha en egen definisjonsmakt, sa Jåma.

Jói Kjartans lette etter huldufólk på Island

Kjartans er opprinnelig fra Island, og har utforsket islendingers overtro i møtet med en digital tid.

– Islendinger er ikke religiøse, men vi er overtroiske, fortalte han.

Hans NJP-prosjekt har vært en jakt på Huldufólk, «det skjulte folket».

– Grensen mellom vår verden og deres, sies det, er tynn. Det sies at de kan se vår, og vi kan ikke se deres, sier han.

Under flere roadtriper på Island gikk fotografen opp sporene til sin egen bestefar, som var kaptein på tråler og eide rederi i Nord-Island, men som også skal ha vært synsk og kunne se ting andre ikke kunne se.

– Han fikk blant annet Huldufólk til å flytte ut av en stor klippe på havna der han bodde, så den kunne sprenges trygt under en utbygging, sa Kjartans.

Halvt spøkefullt la Kjartans til at dette er “kanskje akkurat bildene Huldufólket ville jeg skulle vise dere i kveld”.

Lena Lislevand har levd med rånere

Lena Lislevand har levd med rånere

“Dont call me a råner” heter NJP-prosjektet til Lislevand. Det er en skildring av et ungdomsmiljø på bygda i Norge, som er kjent for mange, men lukket for de fleste.
Men fotografen hadde tilgang.

– Der jeg vokste opp, i Søgne, var rånemiljøet en naturlig del av nærmiljøet mitt. Det har alltid vært en fyr i klassen med Volvo-jakke, fortalte Lislevand.

Underveis i prosessen har jeg krasjet bilen, sprengt begge trommehinnene og begynt å røyke, sier hun og ler.

– Jeg fant fort ut at det ikke handler om så mye om selve bilen, men at den er mer en unnskyldning. De kan bruke ukesvis på å skru på bilen, for så å spinne den i stykker på 15 min. Begge for å få en klapp på skuldra av kompisgjengen. Det handler om fellesskap. Samtidig som de føler seg misforstått, er de stolte over kulturen sin, sa hun.

Helene Mariussen dokumenterer feministisk porno

Helene Mariussen dokumenterer livene til folk som jobber med etisk og feministisk porno.

– Feministisk porno, er ikke det en motsetning?, spurte jeg meg selv, første gang jeg hørte uttryket. Men dette prosjektet dømmer ikke. Det prøver å forstå en livsstil, sa Mariussen.

I prosjektet «Women in Porn» har hun fulgt miljøer som kaller seg alternativ porno, skeiv og feministisk porno. Hun har snakket med både pornoregissører og skuespillere, og deltatt på festivaler og det hun kalte «pornobransjens svar på Oscar-utdelingen».

– I alternativ porno sier de at det handler om mer enn penger. Det handler også om kunstnerisk visjon.

Og mange sier de velger det frivillig. Pornoskuespilleren «Laura» som Mariussen møtte i Berlin hadde for eksempel frivillig forlatt en jobb i vaksineproduksjon.

– Arbeidsdagene hennes var lange og overtidstimene mange. Laura konkluderte med at «If I am going to get fucked by a company, I might as well be fucked on camera». Nå lever hun av porno og OnlyFans, forklarte fotografen.

Det gjør også en annen kilde, «Anna», som vokste opp katolsk, og nå jobber som dominatrix.

– For henne er seksuell frihet den ultimate frihet, forteller hun meg.

Gina Grieg Riisnæs er krigskorrespondent med kamera

Gina Grieg Riisnæs har vært Ukraina-korrespondent for Aftenposten og er nå Midtøsten-korrespondent. Hun er skrivende, men også fotograf. Hennes prosjekt heter War in Europe, 2022-? og handler om Ukraina-krigen.

“Krigens stillhet er høylytt, selv på dansegulvene i Ukraina”, skriver Riisnæs i omtalen. Selv var hun forhindret fra å komme grunnet krigen i Iran.

– Hun har en evne til stilferdig å komme inn på folk, sa Rune Eraker fra NJP, som presenterte Ukraina-prosjektet i hennes fravær.

Matilde Solsvik portretterer øysamfunn på Vestlandet

Matilde Solsvik har gått tilbake til sine røtter og portrettert stedet hun vokste opp, men ikke som en memoar. Ved å fotografere mennesker, steder og natur kommer hun tett på kulturen i prosjektet hun kaller “To walk on water.”

– Jeg kommer fra et lite sted der en ikke alltid snakker om religion, men der det likevel alltid er til stede.

På godt og vondt, legger hun til. Prosjektet inkluderer også tekst fra en bønnebok fotografen selv skrev da hun var yngre. Solsvik åpnet med en av disse.

– Å vende seg til Gud er kanskje mer naturlig når havet er arbeidsplassen din. Det er kortere vei til å kjenne på at «kanskje dør jeg der ute». Og kanskje lettere da å vende seg til en Gud.

Selv om arbeidsplassene er andre steder nå, skildrer hun hvordan religiøsiteten fremdeles har satt spor i generasjoner.

Krister Sørbø har sett krigens skygger i Taiwan

Krister Sørbø var på reportasje i Taiwan med Forsvarets Forum i 2023 og fikk en forsmak og en interesse for det lille landet, som er under stadig press fra å bli innlemmet i Kina. Prosjektet har han kalt This is where World War III could start.

– Situasjonen endrer seg fra dag til dag. Så sent som på i vedtok Folkekongressen på nytt at de ønsker Taiwan inn i en tostatsløsning slik den Hong Kong har. Men på Taiwan definerer 70 prosent seg som taiwanske og bare tre prosent som kinesiske. Taiwanere flest vil ikke ha en tostatsløsning, de vil være frie, sa han.

Han har fulgt et samfunn som forbereder seg på krig, fra soldatene til skolejenter, som får gjennomgang i hvordan bruke automatvåpen og sivile som lærer å overleve i jungelen.

Christian Tunge fulgte sommerfuglenes flukt

– Jeg har fulgt monarksommerfugl, en art som hvert år migrerer fra Nord-Amerika til en helt konkret skog i Mexico, fortalte han. Prosjektet heter Primrose Paths, et engelsk ord om en vei som først virker enkel og vakker, men i realiteten ender i avgrunnen, innledet Tunge.

– Jeg bruker sommerfuglen er som et symbol på verden vi lever i og på trusselen mot miljøet. Det pleide å være 900 millioner monarksommerfugler. På få tiår er de redusert til 40 millioner.

Tunge har fulgt sommerfuglenes lange reise over maisåkrene i Indiana og langs symboltunge Mount Rushmore. På meksikansk side var utfordringen narkotika-karteller. De kontrollerer store deler av områdene monarksommerfuglene lander og driver ulovlig skogdrift.

Tunge beskriver likevel et vanvittig vakkert skue ved reisens ende når 40 millioner sommerfugler i samme skog flakser med vingene synkront:

– Det var så kraftig at det høres ut som monsunregn.