Etter tre dager med terror i Paris, med liberale demokratier i Vesten som skyteskive, følger diskusjonen om hvilken metode som er best egnet når ytringsfriheten skal forsvares. To spørsmål er særlig aktualisert, bør og tør man publisere karikaturtegninger som oppfattes som støtende av muslimer? Avveininger mellom bør og tør er mange og vanskelige. Min antakelse er at mange flere i dag enn tidligere slutter opp om at man bør kunne publisere krenkende ytringer, samtidig som det trolig vil være færre som tør etter at aksjonen «Jeg er Charlie» er over.

Hvis man bør publisere

La oss starte med det første, om man bør publisere krenkende karikaturer. Er egentlig det beste svaret på terror å teppelegge forsidene med karikaturer av Muhammed eller skal man snarere fokusere på at terroristene er ekstremister som har utført kriminelle handlinger? Med utgangspunkt i det siste kan man spørre om en massiv publisering av karikaturtegningene vil bli oppfattet som en kollektiv straff eller hevn i stedet for at fokus settes på de få ekstremistene. Man kan ikke se bort fra slike momenter, men man kan konkludere med at de ikke bør veie like tungt som behovet for å demonstrere at vi ikke kan kompromisse når det gjelder ytringsfrihet.

I denne vurderingen er det relevant å trekke inn avisen, The Independent, hvor det påpekes at like lite som kristne må unnskylde seg for terroren utført i av Anders Behring Brevik, bør muslimer måtte unnskylde terroren i Paris. På samme måte som vi ikke må vise unnfallenhet overfor ytringsfrihet som verdi, bør vi unngå å bruke terror som begrunnelse for å sette doble standarder når det gjelder ytringsfrihet for minoriteter og for majoriteten.

Voldelige aksjoner mot Vesten

Samtidig er det umulig ikke å sette terroren i Paris inn i en serie av voldelige aksjoner som har rammet vesten. Hendelser som fatwaen mot Salman Rushdie, attentatet mot World Trade Center, Karikaturkrisen i Norge og i Danmark, drapet på filmskaperen Theo van Gogh og nå Paris for å nevne noen, har til felles at de er koblet til islamister, hvor religion brukes som begrunnelse. Aksjoner som har til felles at de demonstrerer enkelte gruppers villighet til å ta voldelige midler i bruk. Og effekten har vært stor, målt menneskeliv, men ikke minst som psykologisk krigføring.

Et gjennomgående tema i mange av innleggene som har kommet de siste dagene er at vi ikke må vike, noe undertegnede selvsagt er helt enig i. Vi må stå ved våre bærende verdier, som ytringsfrihet, demokrati og religionsfrihet. Nettopp derfor er det på sin plass å spørre hva vi egentlig mente før aksjonen i Paris. Altså vi nå ikke skal vike bort fra? Og da kommer spørsmålet, var det godt nok? I prosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge», som ble overlevert til Fritt ord høsten 2014, er en rekke forhold ved ytringsfrihetens stilling i Norge studert. I kapitlet «Ikke en trussel, men en advarsel» skriver jeg om hvordan trusler framsatt av religiøse grupper har påvirket mediehus i Norge, og også om hva minoriteter selv mener om ytringsfrihet.

Avveininger mellom bør og tør

Når det gjelder ytringsfrihet kunne man anta at spørsmål om nettopp karikaturtegninger ville være særlig utfordrende. Blant muslimer som ble intervjuet var det imidlertid stor oppslutning om ytringsfrihet som verdi. Oppslutning om ytringsfriheten innebar imidlertid ikke tilslutning til at krenkelse er bra i seg selv. Et spørsmål er derfor hvorvidt ytringsfriheten er en verdi som kontinuerlig må praktiseres til fulle for ikke å forvitre. I avveininger mellom bør og tør er det i den sammenheng interessant at våren 2014 var gjennomgangstonen i mediehusene at de nok ikke ville ha publisert karikaturene. At de hadde lært. Den gang forankret de vurderingen i skillet mellom hva som bør være tillatt å publisere og hva det er klokt å publisere. Hva gjør situasjonen til en annen i dag, eller er det andre vurderinger knyttet til hva man tør publisere, hva som er klokt, og hva som er unnfallenhet?

For mye eller for lite hån av religioner

Lars Gule gjør et skille mellom det å krenke menneskeverdet, noe han mener ikke bør være tillatt, mens følelser knyttet til hva folk tror på, ikke bør være underlagt samme beskyttelse. Et aktuelt tema i den sammenheng er mediehusenes syn på retten til å håne religion. I følge Frank Rossavik er heller ikke problemet at det har vært for mye, men heller for lite hån av religioner. Ut fra dataene vi samlet inn burde ikke Rossaviks observasjon overraske. Dataene viser at fire av ti journalister var reserverte når det gjelder medienes rett til å håne religion allerede før situasjonen i Paris. Blant alle ansatte i mediehusene var det nær tre av ti som var enda mer restriktive, i form av at de mente at hån av religion ikke burde være tillatt i det hele tatt. I lys av aksjonen i Paris vil trolig mange i dag mene at dette er ganske store tall.

I hvilken grad er frykt for represalier fra religiøse grupper et så tilstedeværende fenomen i Norge at det påvirker hvilke saker mediene setter på dagsorden? Dataene som ble hentet inn i fjor, viste at ca. to prosent av alle ansatte i mediehusene svarer at denne typen frykt faktisk har innflytelse på hvilke saker de dekker. Relativt sett er altså omfanget lavt, problemet lite, og kjønnsforskjellen ubetydelig. Men målt i absolutte tall er det hele 27 personer, hvorav 19 er journalister. Et antall som vitner om at redselen for trusler og represalier var til stede i fjorårets medie-Norge. Hvor stort tallet hadde vært om vi hadde spurt på nytt i dag vet vi ikke, men det er åpenbart at ytringsfriheten var og er under press.

Beslutninger på egne vegne

Da kommer vi tilbake til de framtidige avveiningene mellom hva mediehusene bør og hva de tør. I den sammenheng vil trolig ikke utfordringen være å tørre å publisere tegninger hentet fra Charlie Hebdo i de kommende ukene, siden de er godt beskyttet av øyeblikkets kollektive fordømmelse av terroren. Prøvelsen kommer på et senere tidspunkt, når nye tegninger ankommer redaksjonene. Når et mediehus må fatte beslutninger bare på egne vegne. Da er det lett å mene at mediehusene bør, men mer usikkert hva de tør. For, som en av karikaturtegnere jeg intervjuet fortalte; «når jeg tegner har jeg to ekstremister på skrivebordet foran meg og én bak ryggen».