Walid al-Kubaisi var forfatter og statsstipendiat, og markerte seg i den norske offentligheten som en kraftfull og original skribent. Hans viktige bidrag i samfunnsdebatten hadde ofte et kulturkritisk og religionskritisk perspektiv, og bygget på stor innsikt og kunnskap.

Al-Kubaisi var sivilingeniør av utdannelse. Han flyktet fra Irak i 1981, under krigen med Iran, og arbeidet flere år som journalist i Syria og Libanon. Han kom til Norge i 1987. Al-Kubaisi skrev en rekke bøker, også barnebøker, og dessuten et filmmanus. Han var fast skribent i ukeavisen Dag og Tid.

Al-Kubaisi ble tildelt Fritt Ords Honnør under en seremoni i Fritt Ords lokaler 16. juni 2016, sammen med Loveleen Rihel Brenna. Han fikk honnøren for sitt innsiktsfulle bidrag i norsk offentlighet i to tiår, ikke minst med innspill i innvandrings- og integreringsdiskusjoner. Han deltok på sekulære (ikke-religiøse) premisser, og bidro til nyansering og vitalisering av mangfoldsdebatten.

Lenker:

• Walid al-Kubaisi (60) er død. Aftenposten, 31. juli 2018
• Loveleen Rihel Brenna og Walid al-Kubaisi tildelt Fritt Ords Honnør. Pressemelding med utdrag fra takketalene, 16. juni 2016

Intervju med al-Kubaisi fra Fritt Ords årsrapport 2016.
– FRONTENE ER HARDERE, MEN MULIGHETENE FINNES FORTSATT

Walid al-Kubaisi beklager at frontene i mangfolds- og innvandringsdebatten er blitt hardere i løpet av de siste årene, samtidig som den er blitt mer uinteressant fordi det meste handler om hijab. – Men det finnes håp, blant annet fordi sekulære muslimer er i ferd med å skape alternativer og nye muligheter, mener han.

Loveleen Rihel Brenna og Walid al-Kubaisi ble i 2016 tildelt Fritt Ords Honnør for å ha kommet med innsiktsfulle bidrag i norsk offentlighet i to tiår, ikke minst med innspill i innvandrings- og integreringsdiskusjoner. Fritt Ords styremedlem Sigrun Slapgard sa i sin tale ved utdelingen i juni at begge prisvinnerne har tatt et oppgjør med sin egen kulturbakgrunn, hver på sin måte, mens de også har utfordret majoritetsbefolkningen.

– Jeg kjenner meg godt igjen i den beskrivelsen, etter å ha engasjert meg i debatten om mangfold i 30 år. Før var denne debatten også interessant, men nå er begreper som «mangfold» og «det flerkulturelle samfunn» og «et fargerikt fellesskap» dessverre langt på vei blitt tømt for mening, sier al-Kubaisi.

Kritiserer islamovenstre
– Det «fargerike fellesskapet» er et fantastisk konsept der alle kulturelle uttrykk og variasjoner beriker samfunnet, men i praksis har det blitt til noe helt annet. «Mangfold» er isteden blitt til radikalisering, og det «flerkulturelle» betyr at offentligheten må akseptere hijaben – et hodeplagg som reduserer islams mangfold til et selvdiskriminerende klesplagg, tilføyer han.

Al-Kubaisi gir det han kaller islamovenstre – et uttrykk han selv introduserte i den norske samfunnsdebatten – mye av ansvaret for en negativ utvikling.
– Debattanter på venstresiden har alliert seg med ekstreme islamske høyrekrefter, istedenfor med de sekulære og moderne muslimene. De har til og med støttet disse høyrekreftenes forsøk på å fremstille seg selv som moderate. Dette har islamovenstre gjort fordi de ville fremstille seg selv som tolerante, men de aner visst ikke hva de har satt i gang: De har brolagt veien til helvete med gode intensjoner, mener al-Kubaisi.

Forfatteren og statsstipendiaten Walid al-Kubaisi er sivilingeniør av utdannelse og flyktet fra Irak i 1981, under krigen med Iran. Deretter arbeidet han i flere år som journalist i Syria og Libanon, før han kom til Norge i 1987. Her har han skrevet en rekke bøker, også barnebøker, og dessuten et filmmanus. Han er skribent i ukeavisen Dag og Tid.

– For meg har dette hele tiden vært en kamp på to fronter. Den ene fronten er altså mot norsk islamovenstre, i tillegg til rasismen som finnes i Norge – og den andre fronten handler om å kritisere de muslimene som fortsatt holder til, billedlig talt, i middelalderens fjellhuler. Men islam er en religion som kan finne sin plass i et moderne og demokratisk samfunn, hvis vi klarer å tolke og harmonisere religionen innenfor rammene av norsk lov og moderne, universelle premisser, sier han.

Vafler og nan-brød
Walid al-Kubaisi fulgte verdidebatten i den norske valgkampen høsten 2016 med en viss undring.

– De norske verdiene er ikke vafler, på samme måte som nan-brød ikke er en muslimsk verdi! De norske verdiene ble isteden utformet av de store figurene i den norske kulturen, fra Wergeland til kong Olav – men disse verdiene finnes også i min egen kultur. Det virker for øvrig ekskluderende overfor minoritetene å snakke som om norske verdier er noe helt spesielt, påpeker al-Kubaisi.

– Men samtidig bør muslimer i Norge vokte seg for å snakke om muslimske verdier vis á vis norske verdier, for da går de i en felle! Å plassere seg på et ståsted som motstandere av norske verdier betyr at man definerer seg som fiendtlige fremmede i landet. Det var også de norske verdier som tok imot oss som innvandrere og flyktninger. Muslimer i Norge bør forstå at også de er norske, og at det som kalles norske verdier også er deres barns verdier. Vi har i dag en eldre generasjon med mange konservative muslimer, men barna deres kommer til å bli norske – med norsk språk og norske flagg – uansett om de konservative foreldrene liker det eller ikke. Dette er historiens logikk, mener han.

Gode krefter leter etter en vei
Selv om frontene i debatten om innvandring, integrering og mangfold er blitt hardere, er al-Kubaisi optimist.

– Mange gode krefter leter nå etter en utvei fra radikalisering og kvinner i hijab. Vi ser en fremvekst av organisasjoner som Senter for sekulær integrering ledet av dr. Shahram Shaygani, LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold), Ex-muslims of Norway ledet av Cemal Knudsen Yucel, Sekulært forum ledet av Anita Frans, og Sekulær Feministisk Front (SEFF), ledet av Shabana Rehman. Dette kan gi håp, sier al-Kubaisi, som ble svært glad over å motta en pris fra Fritt Ord.

– Fritt Ords Honnør har stor verdi ved at den kan gi moralsk støtte til personer som har satset på ytringsfrihet. Den fungerer også som en oppmuntring til mennesker som blir anklaget, eller til og med demonisert, på grunn av sine meninger. Den viser at det nytter å kjempe.