Frie stemmer – Ytringsfrihet gjorde Panama Papers mulig
Gerard Ryle, en irsk-australsk gravejournalist og direktør for International Consortium of Investigative Journalists, har ledet prosjekter som har ført til at fire statsministere har måttet gå av. Han ledet de største journalistsamarbeidene i verden: Offshore Leaks, Panama Papers, Paradise Papers, Implant Files, FinCEN Files og Pandora Papers. De bygger alle på prinsippene i ytringsfriheten, sier han.
Vennligst fortell oss om en spesifikk situasjon fra ditt eget liv der ytringsfrihet var viktig for deg.
Etter å ha jobbet som journalist i Irland og Australia, hvor lovene om journalistisk frihet er overraskende begrensede, var jeg heldig å få muligheten til å jobbe i USA da jeg i 2011 tok over ledelsen av International Consortium of Investigative Journalists. Den konstitusjonelle beskyttelsen for ytringsfrihet i USA tillot meg å igangsette og lede det som skulle bli de seks største journalistiske samarbeidene i historien – Offshore Leaks, Panama Papers, Paradise Papers, Implant Files, FinCEN Files, og Pandora Papers-undersøkelsene.
Ved å samarbeide med hundrevis av kolleger rundt om i verden, inkludert kolleger fra Norge og med finansiell støtte fra organisasjoner som Fritt Ord, bidro vi til fallet av fire verdensledere – statsministrene i Pakistan, Island, Malta og Tsjekkia – og utløste regjeringsundersøkelser og lovreformer i mer enn 70 land. Mange mennesker ble fengslet som et resultat av disse rapportene, og de førte til offisielle undersøkelser i dusinvis av land.
Vi bidro også til å endre måten gravejournalistikk noen ganger kan utføres på. I stedet for å konkurrere med hverandre, hjalp vi hverandre.
Hva vil du si er styrkene ved ytringsfriheten i Norge i dag?
Det er en grunn til at vi fant så få norske navn i de store datalekkasjene som lå til grunn for noen av prosjektene våre de siste 13 årene. Noen opplysninger som er hemmelige i andre land, er lett tilgjengelige i Norge. Jeg mener at hemmelighold gir rom for urett. Å eliminere det fra vårt finansielle system ville tjene allmennhetens beste.
Hva er de største hindrene for ytringsfrihet internasjonalt?
Journalister i noen land møter hindringer som vi i velstående, relativt åpne demokratiske land knapt kan forestille oss. Injurielover brukes for å undertrykke gravejournalistikk. Frivillige søksmål er et foretrukket våpen for de rike og mektige, samt de korrupte. I noen land risikerer journalister også livet bare ved å publisere visse opplysninger. Jeg mener at samarbeid er en måte å redusere både disse risikoene på, og å få ut informasjon som er av offentlig interesse.
Hvilken kamp for ytringsfrihet vil du si er delvis glemt i dag?
Jeg mener at forskjellene i injurielovene i forskjellige land – selv innenfor Europa – er noe som ofte blir glemt. Dager hvor folk kan “libel shoppe” eksisterer fortsatt. De kan velge landet de vil saksøke fra, selv om publikasjonen ikke var ment å bli laget fra det landet.