En klype salt med Yousef Hadaoui

Troverdighet, objektivitet, nøyaktighet og egnethet. Det er kildekritikk oppsummert i fire verdier. På skolen vil du kanskje få en oppgave der du skal anvende disse fire verdiene på en nyhetssak eller en reklame. Men i virkeligheten derimot, er det mye mer enn nyhetssaker og nettsider som trenger et kritisk blikk.

Et kritisk blikk krever at du vurderer innholdet i det som blir sagt eller skrevet, men også at du ser nærmere på avsenderens intensjoner. På skolen trener vi på å være kritiske til journalistene og reklamefolkene bak nyhetssakene og annonsene, men det finnes folk, utover disse yrkesgruppene, som har langt større innflytelse på oss unge. Og disse, mer enn noen andre, bør man nøye vurdere før man faller for påvirkningen deres.

Nedover Parkveien kommer en av disse gående. En høy mann i beige bukser med trådløse ørepropper og en halvrøyka Camel-sigg i hånda. I den andre hånda har han en takeaway-kaffe, latte med havremelk. – Noen ganger har jeg sånn sirup oppi også, innrømmer han som en gang bare drakk svart kaffe.

Yousef Hadaoui er komiker, programleder, samfunnsdebattant og skuespiller, men også et forbilde, og han prøver å være et godt et. Når vi to møtes, er det akkurat det vi skal snakke om – forbilder. Jeg må innrømme at det er litt stort å møte han, men jeg skal iallfall ikke innrømme at jeg har sett hver eneste Svart Humor-episode. Kan jeg klare å se på Yousef med et kritisk blikk?

Han får støtt og stadig meldinger fra unge gutter som står overfor vanskelige situasjoner og valg. «De er sinte og alene. På vei nedover i gjørma», skrev han i en kronikk på lille julaften 2022.

– Er ikke vi brune verdt like mye? Hvorfor liker de oss ikke? Sånt spør de om. Det er ikke lett å svare på de spørsmålene, men noen ganger føler jeg det er viktig å bare la dem prate og få ut noe steam. Jeg har jo ikke noen fasit, sier Yousef til meg der vi sitter i Fritt Ords hage i Uranienborgveien.

Det er viktig for han å være ærlig, sier han, selv om ærligheten svir. Når barn kommer bort til han og sier at de har lyst til å bli som han, så forteller han først og fremst om utfordringene.

– Jeg prøver å ta meg tid til kidsa, for jeg vet hvor viktig det er å ha gode forbilder. De ser meg på Idrettsgallaen med dress og tenker «Å ja, så kult, sånn har jeg også lyst til». Men vet du hva, sier jeg da, det er en jævlig lang vei dit, og du må tåle så mye nei.

Selv om ærligheten kan være brutal, skremmende og demotiverende, er vel de ærlige ordene langt mer verdt enn de uærlige?

Gode forbilder trenger ikke være TV-personligheter, komikere eller influensere. For Yousef var den ærlige personen, og det gode forbildet, Dag Arne Midtland. Fotballtreneren på Bøler som viste Yousef at han var glad i han, men som fortalte han når han var skuffa. Fotballtreneren som kunne vise vei når Yousef ville bli komiker, fotballtreneren som fikk Yousef til å bite tenna sammen når han ble sur på banen.

Forbilder som dette mangla noen av klassekameratene til Yousef, blant annet drapsdømte Joe Erling Jahr.

– Han så litt opp til dem som gikk to-tre klassetrinn over oss. De hadde jo litt kjipe verdier, hvis jeg kan si det sånn.

Dem han snakker om, er Boot Boys, den nynazistiske, voldelige gjengen fra Bøler som, ifølge Yousef, skal ha fått Joe Erling Jahr til å drepe Benjamin Hermansen for å bevise sin hengivenhet til gruppen.

– De kalte det apejakt. De pleide å kjøre rundt og finne folk med innvandrerbakgrunn for å banke dem opp. Joe Erling var ganske ny i gjengen, og da skulle han på en måte vise hva han var god for, da. For å liksom være en del av det store fellesskapet da, og en del av noe større, liksom.

Så han trodde på det de sa, helt uten videre?

– Ja, og det var egentlig det som skjedde den natta. Det var det han trodde han måtte gjøre.

Selv om det kanskje ikke foregår apejakt lenger slik det gjorde den gang, er det nok av målretta psykisk vold andre steder. På Instagram blar jeg ikke langt før jeg får opp videoer der jeg vet hva som venter i kommentarfeltene: rasisme, homofobi og diskriminering så det holder.

Ofte er det snakk om mange tusen kommentarer som trakasserer én enkelt person. Personene bak kommentarene er som regel unge gutter, og de liker og støtter opp om åpenlys rasisme fordi det er «gøy» og kommentarene har mange likes. For meg virker det som om det blir en slags flokkmentalitet rundt hatet, for de kommentarene som spør «Er det her faktisk greit?», får ingen likes og blir nesten usynlige. De negative får titusenvis og stjeler rampelyset. Det virker som folk slenger seg på fordi de ser hvor populært det er, for å være en del av det store fellesskapet, uten å egentlig tenke gjennom hvem og hva de gir sin støtte til.

I kronikken med tittelen «Ensomhet i ulykkelighetens tid» skriver Yousef om behovet for at mennene lykkes i livet, de nevnt ovenfor inkludert. I kronikken forteller han historier om skolens tapere, vaffeljakker og fraskilte finance bros. Yousef tilhørte skolens tapere.

Når han så vestkantguttene suse rundt i hvite kabrioleter, tenkte han at alt ville vært annerledes hvis han også hadde en sånn. Men de rikes liv var ikke oppnåelig for han. Da de dro, sto han igjen og delte ut reklame for Oppsal Pizza.

«Utestedene, damene, bilene kunne like gjerne vært på månen», skriver han.

Han sier at han er glad for at han ikke vokser opp nå. Med god grunn, synes jeg. Vi har de samme problemene han hadde, men på Instagram, TikTok og Tinder forsvinner aldri vestkantguttene. Utestedene, damene og bilene er ikke på månen, de er på telefonen. Hver eneste dag. Vi finner alltid noen som har det vi ikke kan få, eller er noen vi ikke kan være. Uansett hvor vi leter.

– Hvis jeg var hjemme, fikk jeg ikke med meg hva du drev med, men nå får man liksom alt. Det må være så jævlig kjipt å sitte hjemme og føle deg mindre verdt fordi du ser det perfekte livet til alle andre. Det folk ikke skjønner, er at det er ikke så perfekt. Du får ikke se det når de har en kjip dag og ligger i fosterstilling, sier han.

Yousef kunne kanskje være så heldig å se en av vestkantguttene drite seg ut, men så heldige er ikke vi. Vi ser dem på god avstand, gjennom skjermen, og der driter de seg aldri ut.

En av dem som har dannet et slikt bilde av et perfekt liv, er Andrew Tate. Han lever tilsynelatende et liv i sus og dus, fylt av penger, vakre damer og fine biler. Samtidig er han tiltalt for menneskehandel og voldtekt, noe som i stor grad blir overdøvet av videomontasjer av han som grenser til religiøs tilbedelse.

Hva tror du er grunnen til at en mann som han blir et såpass stort forbilde for unge gutter?

– Det er fordi jeg ser hvor lett det er å påvirke 14 år gamle gutter. Joe Erling kunne reist til Syria for å krige for IS, liksom, fordi de hadde en Andrew Tate-type. Hvis de riktige folka hadde snappa han opp, for eksempel Arfan Bhatti. Du går rundt som 12-åring og leter etter idoler liksom, og så liksom «Å ja, der var Arfan Bhatti. Du kom her, du er en av oss, liksom».

Selv om det er et ganske radikalt eksempel, kommer poenget klart frem – tilhørighet.

Og jeg skal ikke late som om ikke Andrew Tate appellerer til meg og. Veien til ekkokamrene er kortere enn noen gang, og har jeg først sett en video, ser jeg som regel tre til. Mye takket være algoritmene som sakte, men sikkert fyller feeden min med Andrew Tate og Jordan Peterson før det til slutt er det eneste som er å se.

Jeg kunne fint vært den 12-åringen som ble snappa opp, i likhet med de fleste andre ungdommer jeg kjenner. Vi er ikke nødvendigvis noe mindre sårbare enn det Jahr var. Og det hjelper ikke heller at TikTok forer oss med den ene radikale etter den andre, frem til de til slutt får napp.

– Du er liksom en fyr som aldri har opplevd noe, og så bare plutselig snakker noen eldre til deg og du føler deg hørt, du føler deg sett. Du får en high five og bra jobba, du er en av oss og, så er du i gang.

Og når Yousef sier det, kan jeg kjenne meg igjen. Når man kommer over en sånn person, har det ikke så mye å si for deg om de snakker sant eller ikke, men hvordan de får deg til å føle deg.

Yousef gikk i riktig retning og han sitter verken inne eller ble en del av en ekstremistisk gruppe. Ikke jeg heller. Ikke enda, og forhåpentligvis aldri.

Yousef lot seg ikke lure, men han husker likevel å ha vært litt lite kritisk som ung, men på et langt mer uskyldig nivå.

– Jeg trodde mange ganger at jeg kom til å bli sendt hjem, for jeg hørte hele tida «Alle innvandrerne skal sendes hjem», og som 12 år gammel gutt trodde jeg på det. Bare sånn «Shit, det kommer en dag nå hvor vi må dra et sted. Hvor skal vi liksom?». Men da husker jeg det var én brun fyr på TV. Han het Gino Valente og lagde pasta i fem minutter på TV Norge. Da husker jeg at hver gang jeg så han på TV, tenkte jeg: «Åh, så lenge Gino er her, så blir ikke jeg sendt hjem heller.» Jeg kan le av det i dag, men som 12-åring så jeg ingen andre på TV som ligna på meg, annet enn de kriminelle i Rambo.

Jeg har nok alltid vært litt naiv jeg og. Å gjennomskue en løgn har aldri vært min styrke, ikke som tolvåring og ikke som syttenåring. Samtidig har jeg de siste årene greid å tilegne meg en slags kildekritikk inspirert av mammas konstante tvil. Jeg har ikke lært å gjennomskue en løgn, men jeg har skjønt at hvis ikke jeg kan sannsynliggjøre at det er sant, så skal jeg regne med at det ikke er det. Skepsisen kan jeg takke mamma for: «Ta det med en klype salt.» Men klypen salt glemmer jeg fort når jeg kommer over videoer som viser hvordan man får skarpere jawline, altså et skarpt kjeveparti, eller bedre drag på damene. Da tar følelsene overhånd.

Men man får ikke skarp jawline av å tygge på håndklær, og du får ikke bedre drag på damene ved å gi «slemme» komplimenter.

Yousef skal ikke bli sendt ut av landet, og nå er det han som er på TV.

Det var ljug det de sa til han, og det var ljug det sa til meg. Verden er kompleks og vanskelig, og det er alltid flere sider av samme sak.

– Ta ting med en klype salt, sier mamma.
– Ikke la deg bli påvirket av flokkmentaliteten, sier Yousef.
– Tenk selv og still spørsmål, sier jeg.

Men jeg har ikke tenkt selv og stilt spørsmål, for jeg har slukt alt rått. I den en og en halve timen jeg snakka med Yousef, var jeg ikke engang innom tanken om at han kunne lyve til meg.

At Boot Boys overtalte Jahr til å drepe Benjamin Hermansen, at han faktisk er så ærlig med fansene sine, og alt det andre, tok jeg for gitt at var sant.

– Ikke ta alt for god fisk, sa han, men da hadde jeg for lengst glemt kritiske blikk, klyper salt og alt det andre som nå virket helt uviktig.

Med han var alt god fisk.