Mellom linjene

Mellom linjene

Iblant, når den norske snøstormen herjer utenfor vinduet en tidlig januarmorgen, vandrer sinnet mitt til et varmere strøk. Der mine forfedre vandret på frodige rismarker hvor sola farget himmelen rød. Ikke fordi det er kaldt (delvis), men på grunn av en lenge glemt sorg. En gammel lengsel som ikke helt er min egen. Minner jeg aldri har opplevd om livet mitt som landsbyjente i Vietnam, streifer gjennom havstrømmen av tanker i hodet mitt. Et ekko om en barndom min mor og far aldri fikk, og som ligger enda fjernere for meg.
Likevel verker hjertet mitt etter tanken. For dette er en smerte som stammer fra noe som ligger dypere enn den mest utholdende dykker kan nå. Jeg er et produkt av en krig som har skilt meg fra mitt folk, og jeg føler på denne splittelsen på en måte som er vanskelig å for de fleste å forstå. For jeg har vokst opp her i Norge, et land langt unna, og har aldri opplevd krig på lik måte som mine foreldre og besteforeldre. Men blodet mitt bærer på historier som ikke er mine, som tilhører de som måtte forlate hjemlandet, de som knyttet sine bånd til et Vietnam som ikke finnes lenger, og de som ble igjen. Vår glemte historie, et resultat av krig og politiske krefter, har ført til at jeg tenker, altså er jeg, at jeg puster og skriver denne setningen.

Hvor informasjon kommer fra, ulike kilder og hvem som sier hva, har på et personlig og kollektivt nivå formet vår virkelighetsforståelse. De med makt har opp gjennom historien utnyttet innflytelsen sin for å fremme sine interesser og narrativ. Informasjon kommer alltid fra noen, og alle som forteller har en grunn til å fortelle akkurat slik de gjør. «Det viktigste er at dere kan de store linjene». Historielærerens stemme ringer i hodet mitt. Men hva skjer når vi glemmer det som har skjedd mellom linjene? Hva gjør det med mennesker når kildene ikke viser deres fullstendige historier?

Et minne er brent fast i hukommelsen: Mitt første møte med sorgen som pumper gjennom årene mine.
I barnehagen en gang skulle vi tegne flagget til landet vi kom fra. Jeg tegnet et flagg farget blodrødt med ei gul stjerne i midten med god hjelp fra en av barnehagelærerne. Stolt viste jeg den til mamma da hun kom og hentet meg. Men blikket hennes mørknet og hun ristet på hodet. «Det er ikke vårt flagg».
Jeg gjorde det aldri igjen.

For min familie er flagget et symbol på alt det de flyktet fra. Kommunismen. Kontroll, overvåkning og frykt. Et diktaturregime som ikke bare innskrenket ytringsfriheten, men knuste alle drømmer om en sikker fremtid. En fremtid hvor man kan leve som et fritt menneske og ytre sine meninger uten å bli straffet.

Min forståelse av Vietnamkrigen har alltid vært preget av kildene jeg har hatt tilgang til. I skolen ble vi lært om krigen fra et vestlig perspektiv, der konflikten ble fremstilt som en kamp mellom kommunismen og kapitalismen, mellom de ‘gode’ og de ‘onde.’ Men hjemme ble jeg kjent med en helt annen historie. En historie om overlevelse, om tap, og om et folk som ble glemt i skyggen av Nord-Vietnams seier og USAs nederlag.
Historien skrives av seierherrene, sier de. Men hva med de som mistet alt? Ord ligger begravd i støvet, druknet i bølgene mellom to kontinenter, tapt i språket til dem som aldri kjente vår smerte. Vi ble fortalt hvem vi var. Gjennom radioer, TV-skjermer og aviser. I det som før var vårt hjemland kalte de oss forrædere, sendte tusenvis av fedrene våre til omskoleringsleirer, torturerte, ydmyket og fengslet oss. I Vesten skrev mediene om at vi var marionetter, korrupte, at vi kjempet for en sak vi ikke forsto. De glemte å nevne at vi også blødde, at vi også drømte om fred og frihet, at vi også var Vietnam. Vi er ikke meg, men jeg er vi fordi vi ligger i min genetiske kode.
Vi ble tvunget til å glemme. Å komme til et nytt land handlet ikke om å huske, men om å overleve og starte et nytt liv. Đừng làm phiền người ta. Ikke gjør deg til bry for andre. Hold hodet lavt. Ikke si for mye. Ikke bli sett. Vi lærte å være usynlige. Å gli inn, jobbe hardt, ikke kreve plass. Vietnamesere i Norge er eksempler på vellykket integrering, sies det. Vi eier restauranter, vi sender barna våre til universitetet, vi nikker høflig og bidrar til samfunnet. Men vi holder oss unna politikken. Unna alt som trekker oppmerksomhet. Unna kulturlivet: kunst, litteratur og musikk– de arenaene hvor historier fortelles.
For verden var vi fotnoter i en større fortelling. De snakket om Nord og Sør som brikker på et sjakkbrett, om ideologier, om stormakter, om en krig de aldri måtte leve med.
Vi vokste opp med én sannhet, de som ble igjen i Vietnam med en annen. For noen var det aldri en kamp mellom ideologier, men en kamp for selvstendighet, et folk som kjempet mot okkupanter – først franskmennene, så amerikanerne.
Hva om jeg hadde vært en annen? Hva om jeg var født i Hanoi og var barnebarnet til en nordvietnamesisk soldat, hva om mine foreldre var de som vant? Ville jeg da følt på smerten og lengselen som ikke er min? Hadde jeg sett mine egne som fienden? Ville jeg ha båret på en annen stolthet?

Vi deler samme blod. Vi deler samme blod sier jeg! Likevel er vi milevis fra hverandre. I distanse og i kontrasten på livene våre. Men når jeg følger jenta som hjelper moren sin med å servere gjestene med blikket, imens jeg skviser lime over en rykende varm skål med Bún Bò Huế jeg nettopp har bestilt fra samme gatekjøkken, ser jeg ingenting annet. Jeg ser min egen refleksjon.
To liv, to kilder og to sannheter. Midt imellom står jeg, delt mellom historier som ikke kan forenes, men som likevel begge renner i blodet mitt. Våre historier finner man ikke i de store linjene. De finnes ikke i de fleste bøker, ikke i filmer, ikke i de store fortellingene som deles om krigen. For vi har aldri vært de som fikk fortelle.

Men tidene forandrer seg. Vi lever i en annen verden enn den våre foreldre flyktet fra. Ingen ser skjevt på oss når vi snakker morsmålet vårt på gata og ingen nekter oss lenger å drømme større enn det vi kom fra. Vietnam er ikke lenger det landet vi en gang kjente. Byene har reist seg og verden er blitt mindre og mer tilgjengelig. Men selv om alt har endret seg, så finnes lengselen fortsatt. Smerten ligger som en usynlig tåke, et ekko fra historier som aldri fikk plass i lyset. Ikke fordi vi ikke har gått videre, ikke fordi vi ikke har skapt oss nye liv, men fordi historiene som skulle ha blitt fortalt aldri ble representert. Vi har våre egne forståelser av hva det vil si å være vietnamesisk, og noen ganger føler vi at vi står på utsiden av historien. Vi er ikke meg, men jeg er vi. Tidene har forandret seg, men arrene er der fremdeles.
Det var først når jeg begynte å vurdere alle kildene jeg hadde blitt eksponert for, at jeg begynte å forstå hvordan og hvorfor vår historie er splittet. Kildekritikk handler ikke bare om å vurdere hva som er sant i et objektivt, historisk lys, men også om å forstå at virkeligheten er delt. Den er farget av erfaringer, identitet, og makt. Hva som blir ansett som sannhet, avhenger i stor grad av hvem som forteller historien og hvordan denne historien er blitt fortalt. Nettopp derfor er det viktig at de glemte historiene hentes opp fra dypet. Slik at andre kan lese mellom linjene. For historien er ikke entydig. Den er satt sammen av utallige perspektiver, erfaringer og minner. Først når vi gir rom for alle disse stemmene, kan vi begynne å forstå oss selv, mennesker rundt oss og verden vi lever i.

Litteratur:
- Nguyen, Q, T, T. (2023). Rethinking History and News Media in South Vietnam. US Vietnam research center. Hentet 14. Mars fra: https://usvietnam.uoregon.edu/en/rethinking-history-and-news-media-in-south-vietnam/