Første person entall i samfunnsdebatten

Det er fristende å innføre et forbud mot bruken av ordet «jeg» i samfunnsdebatten, av den enkle grunn at jeget i utgangspunktet ikke hører hjemme der. Et forbud ville selvsagt vært et altfor dramatisk tiltak, så vi kan nøye oss med å oppfordre til at debattanter nistirrer noe mindre inn i sin egen navle og i stedet retter blikket utover.
Ytringsfrihet er avgjørende for at vi skal kunne ha en genuin samfunnsdebatt, og den må opplagt også omfatte retten til å bruke ordet «jeg». Det må også være rom for å henvise til egne erfaringer, i den utstrekning de er relevante for saken som diskuteres. De fleste tekster som er meningsytringer, lar seg neppe formulere særlig godt uten en og annen forekomst av «jeg», og også denne teksten jeg nå skriver, vil inneholde tallrike «jeg» til tross for at den tar til orde for at akkurat det bør unngås mest mulig.
En litt brutal måte å si det på er at sjelslivet ditt i grunnen ikke interesserer meg nevneverdig. Problemet er ikke at ordet «jeg» dukker opp i teksten, men snarere at ordet gjerne tilkjennes en begrunnelsesfunksjon det ikke klarer å fylle. Når mine studenter skriver «Jeg mener at …», «Jeg synes at …» eller «Jeg føler at …», ber jeg dem omformulere det til påstandssetninger uten noen henvisning til deres eget jeg. I stedet for «Jeg mener at også rovdyr som ulv har en plass i den norske faunaen» eller «Jeg synes at vaksinering mot meslinger og andre barnesykdommer bør være obligatorisk» bør de rett og slett skrive «Rovdyr som ulv har en plass i den norske faunaen» og «Vaksinering mot meslinger og andre barnesykdommer bør være obligatorisk». Det første leddet, som påpeker at studenten har den nevnte oppfatningen, er fullstendig overflødig.
Din stemme kan være viktig i samfunnsdebatten. Det er den ikke fordi du kan fortelle om deg selv, men fordi du kan bidra med et perspektiv på en sak. Det du påstår, kan være viktig. At det er du som påstår det, er neppe så viktig. Jo flere forekomster av «jeg» i teksten, desto mindre sannsynlig er det at den bør tas på alvor, som noe som kan opplyse en sak. Når du ytrer deg i samfunnsdebatten, mener du nettopp å ytre deg om noe. Du mener noe om noe, og dette «noe» er normalt noe som ikke kun vedrører ditt indre liv.

At noe føles sant, trenger ikke bety at det er sant

Hvis du påstår noe, hevder du at det er sant. Det finnes mange ulike teorier om hva det vil si at noe er sant. Aristoteles definerte «sannhet» slik i Metafysikken: «Å si om det som er at det ikke er, eller om det som ikke er at det er, er falskt, mens at si om det som er at det er, og om det som ikke er at det ikke er, er sant.» Påstanden «Gull er tyngre enn vann» er da sann hvis og bare hvis gull virkelig er tyngre enn vann.
Det finnes trivielle sannheter som at «Norge ligger nord for ekvator», «Solen er større enn månen» og «2 + 2 = 4». Vi tenker også at det finnes sannheter som vi ikke har oppdaget – og kanskje heller aldri vil oppdage. For eksempel vet vi ikke hvem som var seriemorderen som ble kalt Jack the Ripper, men vi tenker at det finnes en sannhet om dette som vi kunne ha oppdaget, slik at påstanden «X var Jack the Ripper» ville ha vært sann. Et gjennomgående trekk ved disse påstandene er at de er rettet mot objektet for påstanden og ikke mot den som fremsetter påstanden. Det som gjør påstanden «X var Jack the Ripper» sann, er at X faktisk var seriemorderen som myrdet minst fem kvinner i London mellom august og november 1888, ikke at noen tror at X var Jack the Ripper.
Det er et saksforhold utenfor taleren som skal rettferdiggjøre påstandens sannhet. Men det synes å ha blitt stadig mer vanlig at man gir subjektive eller emosjonelle begrunnelser for sine oppfatninger, også om faktaspørsmål, i det offentlige rommet. Det handler om utsagn av typen: «Jeg føler at det er sant at …». Sannhetsverdi er her noe som ikke avgjøres av objektive fakta, men av talerens følelsesliv. Vi kan kanskje si at den implisitte sannhetsteorien her kan kalles den emosjonelle sannhetsteorien: Noe er sant hvis det føles sant. Problemet med en slik teori er at den ikke skiller mellom at noe oppfattes som sant, og at det virkelig er sant.
Det en taler påstår, kun med henvisning til sin egen subjektivitet, kan selvsagt være sant. Problemet er at en slik henvisning gir andre liten grunn til å tro at det er sant.

Krenkende – men på hvilket grunnlag?

Det kan likevel tenkes at å henvise til egen subjektiv respons er relevant. Hvis du for eksempel opplever noe som krenkende, er det ikke urimelig at du i en kronikk tar utgangspunkt i nettopp denne opplevelsen av å være krenket, da det er denne opplevelsen som er grunnen til at teksten overhodet blir skrevet. Utover det er det liten grunn til å sette deg selv i sentrum. At du opplever deg som krenket av X, betyr ikke at alle andre må akseptere at X faktisk er krenkende.
Fordi det neppe finnes et helt objektivt kriterium for når en ytring er krenkende, kan det være fristende å ty til et rent subjektivt kriterium: Noen er krenket ene og alene i kraft av at de føler seg krenket. Dette er uholdbart fordi det knapt finnes noen kritisk ytring som ikke i én eller annen forstand kan oppfattes som krenkende av noen. Hvis jeg for eksempel sier at «Vaksinemotstandere lider av vrangforestillinger», kan det sikkert føles krenkende av vaksinemotstandere, men jeg har neppe overtrådt noen grense av den grunn. Vi kan bruke andre eksempler med sterkere bruk av invektiver: «Islam er den dummeste av alle religioner», «Listepop er drittmusikk» eller «Høyreekstremister er hjernedøde». Disse utsagnene kan garantert føles fornærmende for muslimer, popentusiaster og høyreekstremister. Spørsmålet er om de med rette kan hevde at en krenkelse har funnet sted.
Spørsmålet om hvorvidt ytring X er krenkende, er selvsagt forbundet med den emosjonelle responsen mottakeren har på X. Og denne kan, som andre emosjonelle responser, vurderes som rimelig eller urimelig. Følelsen av å være krenket er normalt ledsaget av en oppfatning om at man har en grunn til å føle seg krenket. Grunnen peker på en egenskap ved ytringen som skal begrunne at følelsen av krenkelse var en rimelig respons. Vi har da beveget oss ut av en rent subjektiv sfære og over i et mer objektivt eller i det minste intersubjektivt rom. Det kreves mer enn bare at en person føler seg krenket av X. Personen må dessuten angi en grunn for at X er krenkende, og denne grunnen må også aksepteres av andre.
Det er med andre ord ikke ditt indre liv som begrunner at noe er krenkende, men snarere at du kan angi en eller flere grunner som ikke først og fremst handler om din subjektive opplevelse.

Debatt som åpen dialog

Det er lett å forestille seg samfunnsdebatten som en kamparena hvor det viktigste er å vinne frem med sitt syn, men det er ikke gitt at det er den beste måten å gripe debatten an på. Den offentlige samtalen bør heller ha karakteren av å være en dialog. I en dialog forholder vi oss både til et felles objekt og til hverandre. Man veksler på å snakke, og når man ikke snakker, må man lytte. Å lytte er ikke bare å forstå det som blir sagt, men også å ta det på alvor som noe som gjør krav på sannhet. Etter å ha lyttet må man svare på det som ble sagt.
En dialog handler om et objekt, ikke bare om min mening eller din mening – en dialog er ikke det samme som to monologer. Derfor vil heller ikke et kompromiss mellom din og min mening være et suksesskriterium for dialogen. Dialogen handler om noe vi ønsker å komme til en enighet om, en sak som ikke kan reduseres til din og min mening.
Uansett hvor uenig man måtte være med ens dialogpartner, må man forutsette at vedkommende forsøker å si noe som er sant. Det er dialogens oppgave å skulle skille det holdbare fra det uholdbare. En dialog er uforutsigbar, og du kan ende opp med å måtte slutte deg til en annen oppfatning om hva som er sant, enn hva du hadde da du gikk inn i dialogen. Slik sett inneholder enhver dialog en risiko for at du kan måtte skille deg ad med noen av de oppfatningene du holder aller kjærest. Dette er en risiko du må være villig til å ta. Hvis ikke du er det – hvis du forbeholder deg retten til å fastholde dine oppfatninger uansett hvor dialogen måtte føre deg – har du heller ingenting i dialogen å gjøre. Da har du meldt deg ut av dialogen – og en ansvarlig samfunnsdebatt – før den overhodet har begynt.
Den enkelte deltager i dialogen har ikke bare en rett, men faktisk en plikt til å ta stilling til om de påstandene som fremsettes er holdbare eller ikke. Dialogdeltagerne må være underlagt en regel om at man må bøye seg for et bedre argument. Når du fremsetter en påstand overfor meg, har jeg i grunnen bare tre muligheter: (1) Jeg kan akseptere påstanden, (2) jeg kan be deg utdype den, eller (3) jeg kan fremsette en ny påstand som viser at din påstand ikke er holdbar. Du har da de samme tre mulighetene i svaret til meg. Og slik fortsetter det.
Slik fremstilt kan dialogen minne om en kamp. Men det er da viktig å fremheve at dialogen skal føres ut fra en oppfatning om fullstendig likeverd mellom partene, samt at formålet ikke er å vinne over den andre, men å komme frem til en sannhet man kan enes om.

Mangfold og toleranse: Retten til å fortelle folk noe de ikke ønsker å høre

Selvsagt vil man ikke alltid lykkes med å komme til enighet. Det er ikke grunn til å tro at rasjonelle og oppriktige mennesker alltid vil komme til samme konklusjon etter helt åpen og fri diskusjon. Et meningsmangfold er rimelig. Vi må derfor skape samfunn som lar denne pluralismen få utfolde seg på en rimelig måte. Det forutsetter at du lar andre få komme til orde, uansett hvor uenig du måtte være med dem. Det innebærer blant annet at du skal være svært tilbakeholden med å bruke vår tids fremste dialogstopper: «X er krenkende».
Andre bør vise deg respekt, men respektbegrepet bør ikke brukes til å kneble meningsmotstandere. Den som krever en så betingelsesløs respekt at andre ikke tilkjennes retten til å ytre seg kritisk, viser ikke selv noen respekt for den andre. Å bli skånet for alt som kan såre ens følelser, er ingen menneskerett. Det finnes legitim, rasjonell kritikk, også kritikk som retter seg mot grupper – til og med presumptivt sårbare grupper. At en kritikk er legitim, betyr ikke at den til syvende og sist er riktig, men kun at den har en plass i debatten.
Som George Orwell formulerte det, innebærer ytringsfrihet ikke minst retten til å fortelle folk noe de ikke ønsker å høre. I dagens samfunnsdebatt ser vi stadig oftere forsøk på å ekskludere – gjennom «scenenekt» og lignende – folk som har oppfatninger som avviker fra ens egne. Dette gjøres ofte ved at den som vil ekskludere, innsetter seg selv i en offerposisjon. Argumentet blir: «Fordi jeg blir såret av det du sier, skal du ikke få si det.» Dette er en uholdbar intoleranse overfor dem som måtte være av en annen oppfatning enn deg. Og like lite som en påstand er sann simpelthen fordi du «føler» at den er sann, er en annens påstand usann simpelthen fordi du «føler» at den er det.

Jegets verdi – slik ser ting ut fra mitt perspektiv

Jeget kommer stort sett i veien for debatten snarere enn å fremme den. Har det da ingen konstruktiv rolle å spille? Det kan være relevant hvis det brukes til å understreke at ditt perspektiv er tross alt ditt perspektiv, ikke en rapport fra et nøytralt ståsted.
En henvisning til ens eget ståsted kan tydeliggjøre hvorfor man ikke alltid klarer å oppnå enighet selv om man bestreber seg på å diskutere sak. Det kan være vanskelig å avgjøre hvorvidt en uenighet dreier seg om fakta, verdier eller en kombinasjon av de to. Når noen fremsetter en påstand i samfunnsdebatten, vil de ofte mene at de gir beskrivelse av fakta som det burde være noenlunde enkelt å oppnå enighet om, men så viser det seg at så slett ikke er tilfellet fordi påstanden er så sterkt preget av talerens verdiståsted at den fremstår som tendensiøs for dem med andre verdier. Ofte vil det heller ikke vært klart for den som ytrer påstanden at den er verdiladet, nettopp fordi den uttrykker personens egne verdioppfatninger, og da fremstår de som mer nøytrale.
Ved å tydeliggjøre både for deg selv og andre debattanter hvilket verdigrunnlag du argumenterer ut fra, vil du spille med mer åpne kort. En henvisning til jeget kan slik sett spille en rolle, ikke ved å gi ekstra tyngde til påstandene du fremmer, men ved å tydeliggjøre at dine oppfatninger tross alt bare er ett perspektiv på saken blant andre.