Går det bra til sist?

Er jeg en optimist? Det er morgen, solen skinner, fuglene kvitrer. Det føles bra. Tante kommer ned, onkel kommer ned. Det føles ikke bra lenger. “Hei, jenta vår. Så fin du er i dag.” Jeg er ikke jenta deres. Jeg mumler et “takk” og smører på et like tykt smil som nugattimengden på brødskiva. Misforstå meg rett her, onkel og tante er helt fantastiske begge to. Stråler som sola selv, smiler som om det ikke herjer krig i Midtøsten, ler som om livet er perfekt. Er jeg utakknemlig? Utakknemlig for at jeg får bo under deres tak, eller at jeg har mat å spise til enhver tid? “Så tankefull du ser ut da,” sier onkel mens han heller i kaffe. Jeg tar meg selv i å stirre. Ikke på han, og heller ikke på den svarte væsken som lander i koppen. Det er motivet på koppen som fanger all min interesse, og som gjør at jeg stopper helt opp. Bildet er av en kvinne, en mann og to barn. Det ser ut som om de er ute i parken. Barna leker med en ball, mens foreldrene ser på dem og smiler. Lurer på om de noen gang krangler. Eller om de noen gang har gått gjennom en krise. Familiekrise. Det er de jeg liker minst. Denne type krise er ikke liten og hverdagslig. “Jeg glemte matpakke, krise!” eller “Håret mitt er helt krise,” dette er noe mye større, og mer omfattende. Det angår ikke bare en selv, men også menneskene rundt. Det er en kjip situasjon for absolutt alle involvert. Onkel ser hvor blikket mitt er festet, tar koppen bort og gir meg en klem. “Klokka er mye, du burde dra nå for å rekke skolen.”

Jeg tenker ned når jeg er oppe. Jeg sitter og ser ut av vinduet fra klasserommet. Pulten min er plassert inntil veggen hvor vinduet er størst. Som regel overbeviser jeg meg selv om at grunnen til at jeg ser ut av vinduet, er for å distrahere meg selv fra den virkelige verden. Den fæle, men samtidige hjelpsomme verden. Den daværende naboen min skal ha både skyld og takk for å ha sendt bekymringsmeldingen. I de fleste tilfeller er det visstnok politiet, skolen, eller barneverntjenesten selv som sender melding til barnevernet. De fleste meldingene går videre til undersøkelse, hvorav under halvparten av disse tas videre til å bli et tiltak. Jeg har vært ganske heldig. Ikke var jeg bare blant de litt over 48 000 barna som gikk over til å bli en undersøkelsessak, jeg var også blant 39% av disse som gikk over til å bli et barnevernstiltak. I 2018 var jeg blant 4% av alle ungdommer i hele Norge i aldersgruppen 0-22 år som mottok hjelp fra barnevernet. For å gjøre vondt verre ga ikke omsorgen effekt dersom jeg forble hjemme. Derfor var jeg blant 15 092 barn som i 2018 ble plassert utenfor hjemmet. Jeg var og er fremdeles ikke myndig, som gjorde det mest naturlig for meg å bo i fosterhjem. Unntaket er at jeg bor med en annen del av familien min. De fleste andre barn blir plassert langt utenfor familien. Jeg er et såkalt unntak. Barnevernet skjønte at foreldrene mine og de jeg bor hos nå, ikke er en hemmelig mafiagruppe som ofte møtes for å planlegge sine neste ofre. Med andre ord har de ikke hatt kontakt frem til jeg måtte omplasseres.

Innerst inne vet jeg at jeg drømmer meg bort for å huske. Huske hvordan jeg hadde det. Jeg var noen år yngre da det hele begynte. Jeg har fortrengt det meste, men husker at det var kaotisk. Det uvitende meg trodde var vanlige familiekonflikter, ble omtalt som krisesituasjon av barnevernet. Jeg titter bort på læreren som iherdig prøver å få hele klassen rolig. Jeg ser bort på Mathias. Personlig liker jeg å kalle han en bortskjemt knott, de andre kaller han “dude” eller “my man”. Han er nokså høy for alderen, de fleste er ikke over to meter siste året på ungdomsskolen. Han skryter mye av familien sin. Om hvor kule de er. Atletiske. Rike. Æsj. Kanskje det er høyden hans som får foreldrene til å bli glad i ham. Det gir jo mening. Darwins evolusjonsteori handler om hvordan de ressurssterke overlever. Det er slik giraffer fikk lang hals. De med kort hals døde fordi de ikke klarte å tilpasse seg forholdene de befant seg i. Hvorfor skulle andre regler gjelde i denne situasjonen? De har penger og kontakter i massevis. De har både det sosiale og økonomiske grunnlaget for suksess, rikdom, luksus og velvære. De fyller rammen samfunnet lager, og gir ikke plass til folk som meg og min familie. Det er uhørt at ungdom med et bedre utgangspunkt grunnet deres foreldre, skal få bedre utdanning og en lysere fremtid. Samfunnet burde ta vare på de som bruker kollektivt istedenfor Porsche til skolen, de som spiser tørre brødskiver og ikke gourmetmåltider hele tiden, og de som kjemper for utdanning istedenfor å få det servert på sølvfat. Tenk om jeg hadde vært én av de 7 prosentene i Norge som falt utenfor samfunnet i 2018 på grunn av situasjonen jeg befant meg i. Da hadde jeg ikke bare ødelagt for min egen framtid, jeg hadde også blitt sett på som et samfunnsproblem. Samtidig er det mest behagelig å slå seg til ro med at det er meg det er noe galt med. Og høyden min. Den dumme høyden min.

Jeg står i mørket og skimter ikke lyset i det fjerne. “Dere er nødt til å svare utfyllende på alle spørsmålene på oppgavearket.” Ordene til naturfagslæren surret i hodet mitt, da jeg så nedover arket med uttalelige oppgaver. Heldigvis for meg er naturfag favorittfaget mitt. Før var jeg ikke glad i det, men lærerens engasjement og gleden hun utstråler av å lære oss om fotosyntesen, gjorde at jeg ble interessert i faget. Jeg lurer på om noen av de andre omplasseringsbarna trives på skolen. Kanskje noen ikke klarer å konsentrere seg om skole, og at krisen de nettopp har gjennomgått tar all plass. Det er sikkert ikke lett for de biologiske foreldrene heller. Alle familier har hver sin historie, hvor de deler en krise. Når familien splittes, blir krisen værende hos begge parter. Èn krise blir til to. Skal vi også regne med konsekvensene dette har på samfunnet, blir to kriser til tre. Samfunnskrise. I det store bildet er det ikke bare litt over 48 000 enkeltkriser, men enda flere dersom man regner med alle som er involvert. Heldigvis finnes det ikke mange kriser i naturfag. Det er fantastisk å tenke på at planter vokser bare ved hjelp av sol, jord og vann. Energien fra sola, fuktigheten fra vannet, og næringen fra jorda legger til rette for at plantene kan gro, vokse, utvikle seg, og hvis man er heldig, kommer det fargerike blomster på dem. Uten de rette elementene er det vanskelig for plantene å oppnå sitt fulle potensial. Den får ikke de sterke røttene som legger grunnlaget for utvikling, heller ikke de fine blomstene, eller de mange bladene. Alt dette bare fordi jorda, sola, eller vannet lot være å inkludere seg selv i startfasen av livet til planten. Krise! Uten å tenke krøller jeg arbeidsarket, og kaster det hardt i veggen. Skikkelig hardt. Veggen blir ikke etterlatt en eneste skramme, men hjertet mitt blir tilføyd enda et.

Hvor er solen som snart skal begynne å skinne? “Du kan bli og du kan gjøre hva enn du vil i livet” sier de fleste til meg. Hva om det eneste jeg vil er umulig, helt totalt utenfor rekkevidde. Mens jeg går oppover den lange bakken på vei hjem fra skolen, tenker jeg på Mathias. Hvorfor akkurat han har retten til å leve sammen med foreldrene sine. Hvorfor akkurat han er høy. Hvorfor akkurat han får det som han vil. Hvorfor akkurat han fikk sterke nok røtter til å gro. Jeg angrer på tanken jeg nettopp har tenkt. Jeg angrer på hvor utakknemlig jeg er. De siste årene har jeg lett etter en slags avslutning. Noe som får meg videre i livet. Helt siden jeg ikke kunne bo hjemme lenger, har livet mitt blitt satt på pause. Jeg har stått helt stille, på akkurat det samme stedet, uten evne til å komme meg ut av det. Denne følelsen av ensomhet spiser meg levende. Jeg har alt jeg trenger, alle forutsetninger for å leve bra, men fremdeles klarer jeg ikke ignorere tomrommet. En bit av fortiden mangler. Jeg vil ikke si at jeg har vært gjennom en traumatisk hendelse. Personlig har jeg heller ikke vært gjennom anfall eller kraftige reaksjoner angående fortiden min. Det er visstnok vanlig at reaksjonen kommer kort tid etter at hendelsen finner sted, men det finnes også tilfeller hvor reaksjonen er sen. I tillegg finnes det mennesker med såkalte manglende reaksjoner. Jeg lurer på om noen av de 15092 andre barna har hatt etterreaksjoner. Kanskje realiteten fikk synke inn først etter at de var på et trygt sted. Jeg håper de kom til fine familier, hvor følelsen av å ikke være ønsket ble overskygget av kjærligheten fra noen andre. Mest av alt lurer jeg på om de også kjenner på denne ensomheten.

Jeg er en optimist, jeg vet det går bra til sist. Hendene er klamme. Hjertet hamrer. Øynene er vidt åpne. Det er like før jeg hører det banke på døren, og det er like før han trasker inn på rommet mitt. Jeg vet ikke hva jeg skal forvente. Kanskje han er redd meg. Kanskje han ikke husker meg. Kanskje han er sint. Sint for at jeg måtte dra. Inni meg takker jeg tante og onkel for at de klarte å diskutere seg frem til dette møtet. Det banker på. Både forventning, skuffelse, glede, redsel og anger ligger og lurer idet døren til rommet mitt åpner seg. Han har vokst, men øynene er fortsatt de samme. “Maiken!” skriker han av glede og hopper i armene mine. Da han slipper meg, blekner smilet og han ser meg dypt inn i øynene. Jeg forsøker å lese hva han har følt på de siste årene, leter meg frem til hans neste setning. “Jeg har tegnet en tegning til deg,” sier han og smilet kommer tilbake. Han forteller om hva han gjorde i barnehagen i dag, som om det bare var timer siden vi snakket sammen. Mens jeg hørte på hva han sa, brettet jeg ut arket. Minnet om motivet på koppen i dag morges poppet frem. Med en grønn fargestift var det tegnet en bror og en søster som holdt hender. Selv om det var familien som førte meg inn i denne krisen, er det utrolig nok det som gir meg tro på at jeg kan komme meg videre. Det føltes som om hver skramme i hjertet forsvant. Dette var avslutningen jeg trengte.