Dette er propaganda

Jeg må innrømme – selv som familiens IT-ansvarlig, selverklært fashionista og et usedvanlig moderne ungdomsbarn er det vanskelig å holde følge med all innkommende informasjon. Det er utallige plattformer hvor tanker og ideer utveksles og spres til alle verdens kriker og da selvfølgelig utenom den asiatiske kroken kjent som Nord-Korea. Kim Jong-un kjører sin egen stil. Og jeg som holder på å bli Instagram-kjendis, og en dag kanskje kommer til å måtte forholde meg til fake-news, Donald Trump (jeg støtter ikke solarium eller hudkreft, men selvbruning er bare ikke for alle) eller nazisme live på The Ellen show, ja jeg må holde meg oppdatert. Å havne i en situasjon hvor jeg blir fremstilt uvitende eller naiv, det hadde vært flaut det, og som Beyoncé en gang sa: «knowledge is power.»

Facebook, instagram, twitter, tumblr, pinterest, VG nett debatt, snapchat, linkedIn, youtube – alle plattformer jeg stolt kan meddele at jeg er medlem av. Noe annet jeg kan være stolt av å meddele er at jeg – som skolens krølltopp, selverklærte kritiker og usedvanlig oppegående debattant, har klart å danne et ikke bare sunt, men også informativt og opplysende forhold til disse nettbaserte kildene til «fake-news» og moderne propaganda. Du skjønner, trikset med sosiale medier er å bare forholde seg til troverdige sider, mennesker du kjenner eller støtter og sider hvor sakene du bryr deg om, kommer først. Å være kritisk er å være smart, og ifølge eksperter så er jeg og andre ungdomsbarn som meg, de som er mest utsatt når det kommer til reklame og annen form for propaganda. Listen med de såkalte «trust-worthy» menneskene i livet har derfor i det siste blitt brutalt nedkortet i det jeg «unfriended» halve vennelisten min på facebook (en situasjon som kommer nærmere mitt verste mareritt enn noen situasjon noen gang har gjort før).

Under en såpass omfattende prosess som å nedkorte en venneliste er det ikke rart at det oppstod komplikasjoner. Hvem var verdig meg – som på tross av ungdomsbarn-siden, er en lojal, selverklært komiker og usedvanlig super venn. Alle voksenbarn (det vil si 25 år og oppover) måtte gå (unnskyld mamma). Da internettet tok av og dagens generasjon kom til verden, da var det akkurat som at noe fundamentalt sviktet i hjernene til de såkalte voksenbarna sine. Facebook ble et sted hvor voksenbarna ikke bare blottla den fine hverdagen (sånn som de yngre generasjoner), men også hver minste lille politiske, samfunnskritiske, urovekkende, provoserende, banale tanke de måtte ha angående ett hvilket som helst tema. Ja det ble jo rene julebordet, hvor de ikke boltret seg i god mat og spenstige drikker, men heftige diskusjoner hvor Per Inge (58) og Ole Odd (60) rottet seg sammen imot innvandring og formueskatt. Og ikke misforstå, alle har rett til å si det de vil, til og med på Facebook, men om jeg vil ha nyheter, ja da sjekker jeg VG.

VG – forkortelse for verdens gang. Verdens gang- en norsk og ifølge wikipedia «riksdekkende tabloidavis som utkommer både på papir og i elektronisk form.» Hva nå enn det skal bety. Uansett, VG er som meg selv – informativ og praktisk. Ja, i det jeg skriver dette varsler faktisk VG appen (fås i appstore og for Android) at Espen Jansen, aka. tidligere turner i verdenstoppen og deltaker i årets sesong av mesternes mester, har valgt å dele sitt treningsprogram med alle VG-lesere … rock hard abs og sprettrumpe – here i come.

Uansett, grunnen til at jeg begynte å lese VG var jo så klart fordi vennene mine gjorde det, og jeg vil ikke bare holde meg oppdatert på hva som skjer, men oppdatert på hva vennene mine er oppdatert på om hva som skjer. Det var en liten digresjon, men nå vet dere også i hvert fall hvordan jeg og VG fant hverandre, fordi jeg – som et ansvarlig og reflektert ungdomsbarn, er ikke redd for å innrømme at jeg fikk hjelp.

Da skal det sies, jeg har vel egentlig fått hjelp til flere ting enn bare starten på et forhold til VG. Dagnes ungdomsbarn er oppdaterte hele gjengen, nå snakker jeg i hvert fall de jeg kjenner – medelevene mine på Ullern vgs. Det kan vel sies at jeg – på en skole med karakter-jag og usedvanlig mange moderne, kritiske, lojale, ansvarlige og reflekterte ungdomsbarn – bare følger normen. La oss si at en lærer inspirer meg og jeg får en nyskapende og kreativ idé som kan forandre verden, da kan love deg at den læreren har inspirert 10 elever før meg som har hatt akkurat den samme ideen. Forandret de verden? Det vet jeg ikke. Kommer jeg til å forandre verden? Mest sannsynlig ikke.

Matte (her snakker vi typen alla realfag), norsk, historie (man skal lære av feilene sine), biologi, fysikk, kjemi – alle fag jeg som en hver Ullern elev gledelig vil ramse opp for deg etterfulgt av en 10 minutters tale om hvor tøft det er å velge realfag fordi jeg skal bli lege og redde verden, eller marinbiolog (havets mest utbredte art er til dags dato plastikk) eller forsker og livet skal bli fantastisk fordi jeg skal gripe de mulighetene jeg har (motivasjonen for dette er ikke penger). Som Beyonce en gang sa: livet er ved dine føtter, alt du trenger å gjøre er å ta ett steg frem.

Ettersom jeg har bygget opp litt troverdighet gjennom dette essayet – i hvert fall eller min sofistikerte, sprudlende, empatiske mening, så skal jeg ikke rive den ned igjen. Kort forklart: jeg går ikke frivillig inn i livet, man kan heller si at jeg får ikke bare ett, men flere dytt i «riktig» retning. Lærerne mine har nærmest gjort det til en sport, ett spark i ræva her, ett dytt i ryggen utkledd som ett klapp på skuldra der. Livet er ikke lett, så hvorfor ikke stupe uti med hodet først. Etter å ha sagt dette, kan jeg bare håpe at du ikke ser for deg det samme som jeg gjør, 800 hodeløse kyllinger ikledd hettegenser med «gi meg det jeg vil ha» på fremsiden og Ullern ungdomsråd på baksiden (revyen fikk karakteren 4 om du ikke visste det).

Hodeløs eller ikke, på riktig vei – frivillig eller ikke, jeg som en realistisk, motivert og selverklært suksessfullt ungdomsbarn, jeg elsker lærerne mine. Når de som hverdagsheltene de er former og leder meg, ja det er rett og slett rørende. Akkurat som VG og andre sosiale medier gir også de meg ett objektivt syn på dagens samfunn. I en verden hvor reklame regjerer og propagandaen har kommet for å bli, er det utrolig at elever ved alle videregående skoler i Oslo (og resten av Norge) faktisk har mulighet til å si «mitt syn på verden er objektivt fordi læreren min er objektiv og han har lært meg mitt syn på verden», om du skjønner hva jeg mener. De lærer oss det de skal, uten å presse på oss sine egne politiske meninger eller synspunkter (bare den norske normen sin). Når vi står fast, trenger man ikke skrike høyt for å bli hjulpet frem (man må ikke skrike høyt så lenge man skriker høyere enn alle andre).

Pink Floyd skrev en gang sangen «Just another brick in the wall», noe jeg – som en fortryllende norskelev og selverklært amatør-oversetter har valgt å oversette (på godt norsk) til «Bare enda en hodeløs kylling». Om tittelen ikke gjør at det ringer noen bjeller så gjør kanskje frasen «we don’t need no education» nettopp det. Pink Floyd utrykker en mistro til skolesystemet som er vanskelig å overse, noe jeg ikke skjønner noe av. Med personlig erfaring i å være en såkalt hodeløs kylling er det nesten fornærmende. Vi trenger «thought control», den «norske naiviteten» er ifølge en viss norsk politiker smittsom, så la oss få inn litt mer enfoldighet og fremmedfrykt (jeg var på julebord med Sylvi Listhaug).

Når sant skal sies er ikke Sylvi sitt politiske ståsted den norske majoriteten sitt ståsted. Sylvi – som en smålig rasistisk selverklært realist, representerer ikke flere enn Per Inge (58) og Ole Odd (60). Dermed er hun – som både et voksenbarn og en hodeløs kylling, kanskje (forhåpentligvis) kledd i en annen fjærdrakt enn dagens generasjon (så lenge den ikke er svart).

Når det kommer til de forskjellige fjærdraktene er hodeløs kylling kan besitte, er det mange variasjoner, alle tilpasset hver sin del av samfunnet eller underlagt en norsk norm (eller alternativ norm, innvandrere har beriket landet vårt, men ikke si det til Sylvi.). Det vi alle har til felles på tross av dette, er det faktum at vi mest sannsynlig aldri vil komme oss ut av den altoppslukende barne-mentaliteten vi så kjærlig har tatt til oss. I et matt forsøk på å høre optimistisk ut må jeg konstatere at dette ikke nødvendigvis er noe negativt, selv om barn stort sett forbindes med stinkende bleier, gulp og skingrende, ustoppelige stemmer. Du skjønner denne barne-mentaliteten er kommet for å bli, så vi kan like gjerne verdsette den som en viktig del av dagens samfunn.

Jeg kan gledelig informere om at alle ungdomsbarn, voksenbarn eller pensjonistbarn der ute ikke lenger trenger å velge selv. Daglig sender VG, Facebook, instagram, twitter, tumblr, pinterest, VG nett debatt, snapchat, linkedIn og youtube ut informasjon til den grad at du ikke en gang trenger å tenke selv! Overgangen fra et liv i total lykke til et liv med bekymring viskes sakte ut i det vi valser inn i ukas 3. julebord (denne gangen er alle invitert) og det vanskeligste valget du vil overkomme er om du skal ta enda et stykke ribbe eller ikke. Du ser, med konstant påvirkning fra alle kanter – skolesystem, sosiale medier, familie eller venner, er det ikke behov for refleksjon. Det er ikke behov for å ligge oppe om natta og velte deg i uroen over hva du skal gjøre med livet. Takket være propaganda, så er det bokser du kan dyttes, sparkes eller knuffes inn i, hvor de ensidige veggene tilpasses kroppen din som om det var en drøm.

Når vi går fra barn til voksen går vi også fra å vandre rundt i uvitenhet til å måtte ta ansvar og valg, men når alle valgene vi tar baseres på informasjon vi får servert uten å vite hva som er i, eller hvorfor vi får det, er det egentlig vi som tar valgene? Derav barne-mentaliteten. Vi kommer alltid til å være barn som lykkelige dalter etter brødsmulene noen har lag ut for oss (spørsmålet er om det er lov å legge inn en forespørsel om kake i stedet for brød?).

Når sant skal sies kan vi delvis takke oss selv for utbredelsen av barne-mentaliteten. På grunn av vår latskap utvikler vi oss konstant (hvem gidder å gå når de kan kjøre?) og denne latskapen er også grunnlaget for voksenbarnets fødsel. Når reklame etter reklame for fettfritt potetgull popper opp, vil latskapens tiltrekningskraft brutalt slå inn og majoriteten vil dukke under kritikkens overflate og dypt ned i fristelsens tang. På propagandaens side ligger Maarud sitt ønske om å tjene penger på potetgull, dermed vår introduksjon til nyskapende potetgull, men det vi får se er ønsket om å tilfredsstille (dermed også drømmen om en fettfri befolkning).

Latskapen gir oss det knuffet vi trenger for å velge propaganda over slitet med å diskutere og grave i alt vi ser og gjør. Å akseptere en feilaktig fremstilling av en sak ut av latskap er ting, å feilaktig fremstille en sak ut av latskap, jo det er akkurat det samme. Dermed vekkes det tvilsomhet angående offer-ideen så mange (inkludert meg) liker å fore seg selv med.

Ikke bare kan vi takke latskapen, men også forfengeligheten som vi alle så iherdig benekter at vi sitter på. Da teknologien ikke bare brakte med seg ambulanser, telefoner eller fly for å ta oss hvor enn vi måtte ønske (eller trenge), men også selfie-avhengigheten de fleste generasjoner har slengt seg på, da ga det oppblomstring for den propagandaen som eksisterte før Hitler sitt dårlige rykte begynte å smitte over. Den – i sin forstand – positive propagandaen. Eller i hvert fall den propagandaen til og med jeg – som en lettsinnet, flink og selverklært naturlig smart jente, tar imot med åpne armer. Propagandaen vi så gjerne vil høre.

Fordi hva er egentlig propaganda, en ensidig fremstilling av en sak med egoistisk baktanke? Eller kan det være noe mer, for eksempel noe med grunnlag i menneskets hang mot selvpreservering og latskap. Eller kanskje med grunnlag i vårt indre ønske om å føle oss bra (ikke at vi kan klandre oss selv for dette)? Når Unicef sin reklame tydeliggjør at hver krone donert til syke og sultende barn i Afrika er løsningen på alle verdens problemer, så vil vi gjerne tro det. På tross av at den samme reklamen nå har spilt i flere år, og de samme barna nå har sultet i flere år. Her i Norge trenger vi i hvert fall litt propaganda. Hvilke sykdommer kan være verre enn skyldfølelsen for å være rik?

Jeg – som én av 800 hodeløse kyllinger, selverklært feiging og offer for selvmedlidenhets-syndromet, jeg lever et liv basert på propaganda. Jeg elsker å høre min egen mening bekreftes om og om igjen i det vakre ekkokammeret sosiale medier har gjort klart for meg. Når jeg i tillegg kommer på skolen og får en «ny» ide møtt med 799 hodeløse kyllinger som nikker bekreftende i det jeg skriker den så høyt ut at alle andre skrik (som høres urovekkende like ut som mitt) døyves i min skygge, ja da får jeg den deilige selvtillits-boosten jeg så uvitende higer etter. Bekreftelse over det å være kritisk. Annerkjennelse over debatt. Fire hvite murvegger over svart fjærdrakt. Voksenbarn som knytter never og skriker forhatt. Latskap hånd i hånd med propaganda og skyldfølelsen for å være rik gjenglemt på venterommet. Har noen av oss rett til å snakke nedlatende om propaganda? Vi kan jo alltids diskutere det på facebook, instagram, twitter, tumblr, pinterest, VG nett debatt, snapchat, linkedIn eller youtube.