May Linn Clement, Marvin Halleraker og Morten Mørland 2025
Pristale, Marvin Halleraker

Aller først vil jeg takke juryen i Fritt Ord for en pris som løfter frem en gruppe som blir stadig mindre: avistegnere i Norge. Jeg er takknemlig og beæret over å motta denne prisen sammen med mine fine kollegaer, May Linn Clement og Morten Mørland.

Jeg begynte som avistegner allerede i 1990, i Bergens Tidende. På denne tiden hadde de fleste større aviser egne tegnere, som tegnet daglig, og som i stor grad ble høyt verdsatt i redaksjonene. Dette var en del av en lang og stolt tradisjon i norsk presse.

Landskapet har endret seg mye siden den gang. Avistegnermiljøet ble først rystet av etterspillet etter Muhammed-karikaturene i Jyllandsposten i 2005, og angrepet på Charlie Hebdo ti år etter. Hva kunne vi nå tegne? Og hva kunne vi ikke tegne? Spørsmål som vi tidligere ikke hadde trengt å ta stilling til i samme grad.

Siden kom den såkalte woke-bevegelsen, som forsterket den problemstillingen – på godt og vondt. Som satiretegnere måtte vi jobbe oss rundt et økende antall kontroversielle problemstillinger. Noe var bra – og nødvendig. Samtidig var faren for selvsensur reell. Internasjonalt har nok woke-bevegelsen påvirket satiretegning i vel så stor grad som karikaturstriden. Satire ble plutselig lest annerledes, og anklager om rasisme førte til at bl.a. amerikanske storaviser sa opp tegnere. Sosiale medier kunne mobilisere så overveldende at selv New York Times gav etter for presset.

I Norge er det et noe annet klima. Likevel er det stadig færre satiretegninger på trykk. Ikke først og fremst pga. sensur, men fordi mange redaksjoner nedprioriterer tegningen. Det hjelper lite at redaktører gråter krokodilletårer over at de ikke har råd til å prioritere satire. Virkningen er uansett at miljøet ser ut til å gradvis forsvinne.

Den siste tiden kjenner jeg likevel på at jobben vi gjør har fått en fornyet kraft. I mørke tider, når mer står på spill, får satiretegning en viktigere rolle. Selv merker jeg mer oppmerksomhet rundt arbeidet jeg gjør nå etter at Trump ble valgt til president i USA. For egen del gir det mer motivasjon å merke at det vi gjør faktisk spiller en rolle. Det er mye å ta fatt i for en tegner i 2025: Russlands invasjon i Ukraina. Krigen i Gaza. I Sudan. Økende tendens mot fascisme i Europa, og nå også i USA. Det er frykt for at demokratiet står for fall. For nye pandemier. Klimakrisen … Listen er nesten uendelig.

Det gir liten glede å stadig tegne Trump, Putin og andre statsledere av samme kaliber. Men kjedelig blir det ikke. Vi som tegner, bidrar til å avkle makten. Dette gir jobben mening.

I dag er det få fast ansatte tegnere i norske aviser. Jeg er heldig som har full stilling i Aftenposten, og som er med i en kommentargruppe som verdsetter tegningen. De fleste som tegner nå, er frilansere som ikke leverer daglig. Satiretegning spiller heldigvis ennå en viktig rolle i Norge, men det er likevel grunn til bekymring for fagets fremtid. Det er derfor en utfordring å jobbe for rekruttering av nye tegnere. En av våre fremste tegnere, Siri Dokken, løfter frem aktualitetstegning for studenter gjennom sitt professorat på Kunsthøyskolen i Oslo. Et viktig bidrag. Avistegnernes Hus jobber utrettelig for å synliggjøre vårt arbeid, og er en arena for at også nye tegnere kan få eksponert sine streker. Fritt Ord har også her spilt en rolle.

De har gitt gode bidrag for å rekruttere nye tegnere, og har generelt støttet avistegnere.
Fritt Ords Pris er en av de viktigste og mest synlige priser i det offentlige rom. Ved å gi oss avistegnere denne prisen settes det et sårt tiltrengt fokus på vårt arbeid i disse tider. Jeg håper det også kan være et signal til norske avishus om at dette ikke er tiden for å svekke avistegningens plass, men heller styrke den.

Takk for prisen!