May Linn Clement, Marvin Halleraker og Morten Mørland 2025
Tale til prisvinnerne av styrleder Grete Brochmann

Kjære prisvinnere, kjære gjester.

Hjertelig velkommen til overrekkelse av Fritt Ords Pris for 2025, der May Linn Clement, Marvin Halleraker og Morten Mørland blir tildelt stiftelsens høyeste utmerkelse, som eminente representanter for satiretegningen i Norge.

Gjennom denne tildelingen ønsker Fritt Ord å løfte tegningen som ytring. Tegninger er som ordløse kommentarer. De kan være flertydige, åpne for fortolkning, og eierskapet til fortolkningen kan ha vidtrekkende følger. Det er i år 20 år siden karikaturstriden og 10 år siden terrorangrepet på Charlie Hebdo – to dramatiske hendelser som endret offentligheten i vår del av verden.

Tegninger kan virke sterkere enn ord. De kommuniserer effektivt og til tider overskridende i pressede situasjoner. Kompliserte forhold uttrykkes på enkle og slående måter, gjennom et visuelt uttrykk, ofte med kunstnerisk kvalitet og en humoristisk ladning.

Satiretegningen har avkledd makt, dobbeltmoral og hykleri og til tider spilt en vesentlig rolle gjennom hele demokratiets historie. Mellom fri kunst og journalistikk bidrar avistegningen til å opplyse, skake og underholde offentligheten. Den er et redskap til å frigjøre følelser, tanker og tvil – fremme debatt og refleksjon.

Sjangeren spiller på kjente fenomener og spørsmål i samtiden. Som sådan bidrar den til å forme et lands kollektive identitet, men den representerer også et korrektiv eller et skjevt blikk på fellesskapets verdier.

Årets tre prisvinnere utmerker seg på forskjellige måter innen denne sjangeren. De står for idérikdom og kunstneriske kvaliteter, og de representerer til sammen mangfold og særpreg blant norske avistegnere.
Marvin Halleraker (62), bosatt i Bergen, er en etablert tegner i norsk offentlighet. Han har bidratt med satiretegning i flere aviser, og tegnet for Bergens Tidende før han ble fast tilknyttet Aftenposten i 2018. Halleraker har også tegnet for Vårt Land, Klassekampen og Morgenbladet. Han kombinerer et vestlandsk tvisyn med sans for insisterende detaljer, humor og en elegant, suveren strek. Det er ofte kvasse budskap, men også mye underfundighet. Halleraker er en høyproduktiv og anerkjent avistegner.

Morten Mørland (46), nå bosatt i London, tegner politisk satire i klassisk form og illustrerer samfunnsforhold og utviklingen i britisk og internasjonal politikk med et skarpt, humoristisk og usentimentalt blikk. I Norge har han tegnet for VG og Agderposten. Men Mørland har nådd ut internasjonalt som få andre norske tegnere: I 20 år har han levert satire fast til britiske Times og Sunday Times. Han tegner også for en rekke andre redaksjoner og internasjonale tidsskrifter, som BBC Four, The Spectator og Economist Magazine.

May Linn Clement (39) er fast tilknyttet Dag og Tid, der hun kombinerer myke akvareller med skarpe streker. Hun portretterer norske og internasjonale toppolitikere, men hun kan også skrive og tegne åpent og utforskende om grunnleggende aspekter ved det å være menneske i en (litt for) moderne verden. Clement har utviklet en særegen stil, der hun kombinerer humanisme og satire på utvidende måter. Hun har base i Austevoll, representerer en yngre generasjon og er en av få kvinnelige avistegnere i Norge.

Satiretegning er en rask kunstform med knappe deadlines. Tegnerne har en umiddelbar tilnærming som taler til følelsene. Ytringsmessig er det derfor en sjanger som har utviklet seg parallelt og i samspill med den saklige, rasjonelle og tekstlige delen av offentligheten. «Avistegningen er tekstens jordmor», skriver tegneren Siri Dokken i Dagsavisen. «Den løfter essensen, innholdet opp mot leserne, og kan komprimere et helt narrativ i et blikkfang.» Satiretegningen kan fremme en «kollektiv, emosjonell erkjennelse», skriver hun.
Det er den autoritetskritiske, bevisstgjørende og debattskapende satiren vi ønsker å fremheve med årets pris. Maktpotensialet i selve satiretegningen kan, som alle andre ytringsformer, også brukes for mørkere og propagandistiske formål – spredning av rasisme og hat mot minoriteter, som gjennom jødekarikaturene under det tyske naziregimet i forrige århundret.

I dag snakker mange om at satiretegningen er presset fra to kanter; den er økonomisk utsatt i medier preget av omlegging og nedskjæring. Tegningen kan være noe av det første som ryker i nedgangstider. Og den er politisk presset – gjennom forsøk på sensur og kontroll, fra stater eller andre maktinstanser. De siste 20 årene har dette presset i sterkest grad kommet fra religiøse og ekstremistiske grupper. Erle Marie Sørheim beskriver satiretegningen som «en truet kunstart» i sin bok «Karikaturens historie», som kom ut i 2021.

Satiretegningens maktkritiske rolle gjør den utsatt i urolige tider. I USA har vi de siste årene sett prominente avistegnere bli oppsagt når de utfordrer eget maktapparatet – eller det rådende politiske klima. De tradisjonelle liberale storavisene New York Times og Washington Post har begge gjort knefall for politiske føringer, og sagt opp avistegnere. Andre steder i verden er det lang tradisjon for undertrykkelse og forfølgelse av satiretegnere, og flere har måttet flykte fra hjemlandets regime.

Satire kan være et spesielt velegnet redskap for å ramme autoritær ledelse. Latter kan være farlig. Den kan være undergravende på subtile og uhåndterlige måter; sette i gang bevegelser det er vanskelig å kontrollere. Satire har direkte tilgang til folks følelser og oppfatninger, og kan i seg selv anskueliggjøre det latterlige ved å forby kritikk. Forfengelige despoter frykter folkets latter. Den spiddende samlingen Trump-tegninger som har dukket opp etter det amerikanske valget, treffer trolig bedre enn verbale fordømmelser. Når en tegning har gitt gjenklang, lever den sitt eget liv.

Dessuten kan sjangeren ha sin egen suverenitet: Morten Mørland forteller i et intervju at tidligere britisk statsminister Gordon Brown klaget til en avisredaksjon over at han ble tegnet som fet. Etter dette begynte alle å tegne ham enda fetere. Og helt nylig: Mørland skulle vært representert på en utstilling av karikaturtegnere i London, som ble avlyst i siste time i frykt for at noen skulle bli krenket. Men, som i tilfellet Gordon Brown: Den i utgangspunktet beskjedne og lokale utstillingen vokste til en stor mønstring på grunn av sensuren. Nå er det planer om en gjenåpning sentralt i London, og muligens en videre turné.

Slike autonome mekanismer har ikke vært uvanlige i vår liberal-demokratiske del av verden, og er en form for «maktens dialektikk». Men storpolitiske konflikter og autokratiske strømninger mer enn antyder at dette ikke kan tas for gitt. Og det understreker betydningen av å verne om retten til karikering, retten til fandenivoldskhet, retten til å le av det man vil. «Liberalism is also a fighting creed», sier filosofen Charles Taylor – liberale verdier må også kjempes for.

I Norge er det få eksempler på åpen politisk knebling i nåtiden, men også i Norge er selvsensur et tema det er grunn til å ta alvorlig. Det kompliserende med selvsensur er at den er snikende. Den bygger seg opp over tid og er ofte ikke engang erkjent hos en selv. Den refererer til «gjeldende normer», «tidsånden» eller det såkalt «politisk korrekte», og kan bli internalisert uten bevisst motstand. En del temaer er åpenbart sensitive og har blitt vanskelige å håndtere også gjennom avis-streken. Marvin Halleraker sier i et intervju at listen over ting som er vanskelige å tegne, blir lengre og lengre. Profeten Muhammed – åpenbart – men også Israel-Palestinakonflikten, abort, kjønnsidentitet, innvandring osv. Påberopelse av krenking har blitt et maktmiddel i offentligheten. Tegn blir lest på en annen måte enn man hadde til hensikt. Man har ingen mulighet til å forsvare seg – utdefinering og kansellering kan bli resultatet. Frykten har blitt en reelt eksisterende dimensjon også her i landet. Trusler om vold – direkte og indirekte – påvirker ytringsrommet, noe karikaturstriden har vist i klartekst.
I Fritt Ord har vi hatt arrangementer der vi måtte ha politibeskyttelse for å diskutere ytringsfrihet. Og det er vi dessverre ikke alene om.

Over tid kan satiretegnere – bevisst eller ubevisst – unngå å tegne ting som kan vekke anstøt i enkelte grupper, til høyre eller til venstre. «Sensuren blir aldri mett», skriver Lars Saabye Christensen. «Til slutt eter han mellom linjene også».

Interessant nok har vi i nyere tid et eksempel på refusjon på grunn av støtende innhold, i fullt dagslys, så å si. Under pandemien brukte Aftenposten redaktøransvaret til å stoppe en tegning fra Halleraker som redaksjonen fryktet kunne tolkes diskriminerende overfor innvandrere. Tegningen antydet at majoriteten tok ansvar ved å bruke munnbind, mens en chador-kledd innvandrerkvinne var mer opptatt av å skjule kroppen enn å hindre smitte. Aftenposten rykket imidlertid ut kort tid etter med tegningen på trykk og en tilhørende tekst som forklarte avgjørelsen: «Jeg mener det var riktig, men frykter det var feil», lød overskriften fra politisk redaktør Kjetil Alstadheims hånd. Refusjonen, som kom overraskende på flere av oss, ble således brukt til å skape debatt om en vanskelig avgjørelse. «Å bli gjenstand for satire er en form for inkludering. Ingen kan ha vern mot å bli fornærmet», het det nyanserende i ettertanken. Det er ikke Aftenposten som skal få pris i dag, men det er verd å gi en slags dobbeltbunnet honnør til redaksjonen for denne interessante vrien på et opplevd publiseringsdilemma: rimelig hensyn versus berøringsangst.

May Linn Clement sier i et intervju at satiretegnere er spesielt utsatt for å bli tolket i verste mening: «Ei teikning seier ikkje nødvendigvis ‘dette meiner eg’. Ofte seier ho ‘dette er ein måte å sjå denne saka på’». «Konsensusen for kva som er tillate i offentlege ytringar kan vera smal. Me må halde fram med å tøya grenser og opne ventilane.» Men Clements tegninger vitner også om at humor kan være et redskap til å håndtere vanskelige forskjeller, og kan virke dempende på konflikt. Humor kan brukes til å fremheve menneskelighet gjennom universelle opplevelser.

XXXXXXX

Karikaturkrisen, som startet i 2005, ble en vekker for en hel verden, senere forsterket av terrorangrepet på Charlie Hebdo i 2015 og også halshuggingen av den franske læreren Samuel Paty, som viste fram Muhammedtegningene i pedagogisk øyemed i 2020. Alle hendelsene fant sted i vår liberal-demokratiske del av verden, og var de tydeligste eksemplene i vår tid på det historikeren Timothy Garton Ash kaller «the assassin’s veto» – «voldsmannens veto». Knapt noen tegner i dag profeten Muhammed. Vold og trusler om vold er imperativt, og ingen kan klandre aktører for «feighet» hvis de svarer med å avstå. Digitalisering og internasjonalisering har forsterket truslene, og tegnere er trolig spesielt utsatt på grunn av sitt universelle, men like fullt kontekst-sensitive språk.

Våre tre prisvinnere reflekterer åpent rundt vegringen mot å gå inn i Muhammed-feltet. Offentlig erkjennelse av frykt og selvbegrensning er i seg selv kraftfulle manifestasjoner, og konsekvens-diskusjoner i kjølvannet av karikaturstriden har blitt en bevisstgjørende prosess. Med forfatter Nick Cohens ord: «If you are frightened, at least have the guts to say so. The most effective form of censorship is one that nobody admits exists.»

Uansett: Tiden etter 2005 og 2015 har tydeliggjort et stort paradoks: I vår del av verden har utviklingen vitnet om både en økt bevissthet om ytringsfrihetens betydning og en bekreftelse av voldsmannens veto.

Tidene skifter, og tidsånden kan gi politisk eller ideologisk slagside for normsetting og hang til sensur. Krenkelses-engasjementet oppsto som bolverk mot diskriminering og eksklusjon, men risikerer å havne i samme uføret. I dagens internasjonale situasjon er ytre høyre på fremmarsj, og fintfølelse overfor utsatte minoriteter er neppe det som vil dominere. Listen med forbudte ord er i ferd med å byttes ut. Opportunismen har skiftet fortegn. Kansellering og mot-kansellering.

Satiretegnerne blir ikke mindre viktige av den grunn. Den politiske vendingen understreker nettopp poenget: betydningen av frihet til å tegne det man vil, frihet til kritisk fortolkning av autoriteter, tidsånd og undertrykkelse – og frihet til å bruke humor som virkemiddel.

Kjære prisvinnere. Takk for at dere setter nyhetsbildet i perspektiv. For at dere formidler intuitiv kunnskap vi ikke visste var der, og for at dere representerer en kritisk humanisme til glede og harme i en tid med politisk usikkerhet og uro.

Gratulerer med Fritt Ords Pris.