– Alle uttrykk som formidler en idé, er kunst. Det gjelder like mye malerier, romaner og filmer som standup, tegneserier og barnetegninger, og naturligvis dataspill. Spørsmålet er derfor ikke lenger om dataspill er kunst eller ei, men hvordan vi skal anmelde spill og snakke om dem som kultur.

Det sier den amerikanske dataspillkritikeren Jacob Geller, som i februar besøkte Fritt Ord for å snakke om «datakritikk for en ny tid».

Bøker og billedkunst vs dataspill
Geller har over én million abonnenter på YouTube og er kjent for videoanmeldelser av dataspill der han likestiller film, litteratur og billedkunst og bruker politiske og sosiologiske analyser på tvers av sjangrene.

– Selv om hver sjanger har sine egne grep for å formidle, der spill for eksempel har lyd og bevegelse, er målet for alle kulturuttrykk det samme: å formidle en ide og å uttrykke følelser.

I sine videoessays kan Jacob Geller for eksempel gå gjennom antisemittismen i spillet “Wolfenstein” eller sammenlikne dataspillet “Season” med Neville Shutes roman “On the Beach” og Andreas Malms sakprosabok “How to Blow Up a Pipeline” – eller med et maleri.

– Det langsomme tempoet i “Season” skaper en atmosfære av melankoli på samme måte som et maleri av Rothko, sier han.

Geller ser for eksempel på hvordan den amerikanske versjonen av den franske spionserien “Le Bureau” bruker arkitektur, og han drøfter forholdet mellom skoleskyting, skytespill og måten skolebygg i USA bygges på for å unngå skoleskytere.

Føyer seg inn i kunsthistorien – og kulturkrig

Geller har til dags dato rundet 531 spill (“rolled the credits on”) og anmeldt 172 av dem i sine videoer.

– Mitt råd til alle som vil anmelde dataspill er: les om alt annet enn spill! Les bokanmeldelser, teateranmeldelser, romaner, og forskningsartikler. Jo mer du leser, jo mer vil du oppdaget at datasspill føyer seg inn i den brede kunst-og kulturhistorien, sier kritikeren.

Også kritikken mot dataspill som kunstform mener Geller føyer seg inn i kunsthistorien, som nok et utslag av «kulturkrig mot samtidkunst», fra da nazistene forbød “degenerert kunst” i Hitler-Tyskland via protester mot maleren Barnett Newmans verk “Who’s Afraid of Red, Yellow, and Blue” på 1960-tallet til fotografen Andres Serranos fotografi “Piss Christ” på 1980-tallet.

Foreldrene skjønte ikke dataspill-verdenen
Selv vokste Geller opp i et hjem som “satte pris på romaner og teaterstykker” med “foreldre som så på spill omtrent som man ser på popcorn”. Allerede som tenåring insisterte Geller på at dataspillene han spilte var kunst og kulturuttrykk (“art” på engelsk).

– Men den gangen var det vel først og fremt for at far og mor skulle la meg spille så mye “Assassin’s Creed”, “Call of Duty” og “Mario Galaxy” jeg ønsket og kjøpe en Playstation 3 til meg.

Etter hvert tok han sin egen påstand på alvor og begynte å lese teoretiske tekster om spill. Den første øyeåpneren var “Pilgrim in the Microworld” fra 1976, en hel bok som analyserte ideen bak det veldig enkle Atari-spill ved navn “Breakout”. Spillet består ikke av annet enn streker og kuler.

Snart begynte Geller å skrive sine egne analyser og så ta i bruk video til å formidle dem.

Ikke start med “Pac-Man”
– Min metode for å overbevise folk om at dataspill var kunst, var å anta det stemte og behandle spill deretter. Jeg starter aldri essayene mine med å forklare hva et dataspill er. Ingen starter vanlige avisartikler med å forklare gravitasjon. Vi bare tar det for gitt, sier Geller.

– Mange anmeldelser i de store mediene kan åpne med setninger som «dataspill har kommet en lang vei siden ‘Pac-Man’» for å få med seg lesere som ikke kan så mye om spill. Men da har jeg selv og alle som liker spill, for lengst falt av og sluttet å lese.

– I 2025 må vi slutte å snakke offentlig om dataspill som om det var et nytt, sjokkerende fenomen som kommer ut av det blå og derfor skal behandles annerledes enn annen kultur.

Gjelder ikke bare spill som “Disco Elysium”
Han mener budskapet gjelder uansett om vi snakker om relativt avanserte spill med mye historiefortelling, som “Shadow of the Colossus”, “Final Fantasy VI”, “The Last of Us”, “Journey”, “Disco Elysium”, eller enkle som “Break Out” og “spill der du bare slår noen med et sverd eller noe sånt”.

– "Disco Elysium" er jo nesten et spill i romanform som nærmest renner over av metaforer. Men jeg synes det er vel så spennende å se på ideene bak et skytespill. Er de kanskje ikke så enkle som de først ser u?, spør han.

En anmeldelse kalt “We Don’t Really Talk About Kenny” fra actionspillet “The Walking Dead” mener han er et godt eksempel. Den tar opp både overgrep mot barn og posttraumatisk stressyndrom som et slags tabuemne i spillet.

Geller anbefaler anmeldere å se etter følelser og stemninger i spill.
– Det er alltid følelsene som åpner døren.

Mindreverdighetskompleks for å spille data
Men spill har flere egne kjennetegn som andre kunstformer ofte mangler: De er ofte designet for å spilles i tusenvis av timer, de er ofte konkurranseorienterte, og de krever mye forhåndskunnskap om spill for å sette seg inn i spillet og begynne på det.

Én av tre nordmenn spiller dataspill ukentlig. Samtidig rangeres dataspill lavest i status sammenlignet med andre kulturuttrykk, viser en ny undersøkelse Fritt Ord foretok i februar 2025.

– Mange som gamer (spiller dataspill), har mindreverdighetskompleks for spillingen. De føler de må rettferdiggjøre tiden de bruker på spill. Folk som leser bøker og går i teater, må ikke forsvare seg på samme vis, sier Geller.

– Gaming er fortsatt ungt. Vi har verken historien eller prestisjen til eldre kunstformer. Og spillindustrien hjelper ikke på saken for tiden.

Han viser til at mye markedsføring rundt spill er rettet mot barn, og han synes innholdet i mange videospill er umodent. Dataspillkulturen overlever i et veldig “kommersialisert miljø”, sier Geller.

– Det finnes kunstmuseer og utstillinger for malerier og filmfestivaler for film. Dataspill har i stedet pressekonferanser med 30 reklamefilmer på rad. Spillene selv gjør oss ingen tjenester med det formatet.

På toppen, sier han, har du utgivere som kjøper seg lojaliteten til YouTubere.

Ibelin-effekt
I paneldebatten etter Gellers foredrag, som du kan høre her, sa Asbjørn Slettemark seg enig i Gellers budskap.

– Uansett om det er “Fallout”-spillene, filmversjonen av “The Jackal” eller japanske dramaet “Asula”, behandler jeg det som kunst, sa Slettemark.
Elise Dybvig fra Morgenbladet og Rune Håkonsen fra NRK er enige i at medienes forhold til dataspill er i endring.

– Da jeg var 19 år, var det ingen på 39 år som brød seg om dataspill. Det endrer seg fort nå, sa Håkonsen.

Alle merket en effekt av fimen “Ibelin”, som ble lansert i 2024. En stund ville alle snakke om hvorfor så få medier dekket dataspill. Men så ble det stille igjen, var panelet enig om. Ett av flere dilemma for kulturredaksjonene, sa flere paneldeltakere, er at om dataspill skal inn, må kanskje noe annet ut.

– Jeg spiller ikke mye selv, men som kulturjournalist har jeg de siste årene lagt merke til hvordan hvordan ulike elementer fra dataspill sniker seg inn i de andre kulturuttrykkene, sa Dybvig.
– Som kulturjournalist bør jeg kunne fange opp disse tendensene, undersøke dem, forstå hva de er, og kunne beskrive dem.

Fritt Ord har her oversatt ordet «art» til kunst/kulturuttrykk, og «games» til dataspill.