– Som en person med minoritetsbakgrunn er rasisme noe jeg møter nesten hver dag, sa Khadija Djobarta.

– For mange er skolen en trygg havn. Så når læreren bruker n-ordet, et ord som setter mange av oss i kamp- eller fluktmodus, blir effekten negativ uansett hvor god intensjon læreren måtte ha.

Mye støtte etter innlegg
Elven fra Edvard Munch vgs. er en av flere som har tatt til orde i debatten, etter at 37 lærere ved Oslo katedralskole i august ble tildelt Fritt Ords Honnør for sin argumentasjon om at også ubehagelige og vonde tekster har en plass i klasserommet når man skal undervise om rasisme.

Saken har engasjert både skolen og samfunnet rundt, og avstedkommet debattinnlegg i både sosiale medier og redaksjonelle medier – fra Aftenposten til Klassekampen, Dagsavisen, Dagens Næringsliv, Utdanningsnytt, Nettavisen, Subjekt og Vårt Land, blant flere. Khadija Djobarta skrev i Aftenposten.

– Etter det opplevde jeg en haug med meldinger. Det var mest støtte, og jeg kjente på glede over den, men jeg kjente også på tristhet over at så mange kjente seg igjen i det jeg hadde følt, og at jeg måtte jeg være den som sa det først, sa hun på debattseminaret.

Kile og takknemlighetsgjeld
Uenigheten har vært stor og innleggene mange.

– Kronikken i mai skapte en viss grad av diskusjon, men ikke noe i nærheten av det som har vært tilfelle nå etter pristildelingen, og det er vi i Fritt Ord selvfølgelig svært glade for, sa Grete Brochmann, styreleder i Fritt Ord, som innledning til debatten.

– Vi håpet å slå en kile inn i en polarisert debatt ved å løfte frem Katta-lærernes kronikk. Og i dag vil vi invitere til en kunnskapsbasert diskusjon, med personer som er direkte involvert og berørt.

Ordstyrer og VG-journalist Shazia Majid sa at rasismedebatten rettmessig har kommet til et nytt nivå.

– Det er fint å se en generasjon som ikke har den takknemlighetsgjelden min generasjon følte på. Vi var så takknemlige for at vi var født og oppvokst i dette landet at vi sa ikke så mye, sa Majid.

Binta-Victoria Jammeh, doktorgradsstipendiat ved MF vitenskapelig høyskole, var opptatt av å lytte nok til elevene.

– Jeg syns vi skal være rause med elever. Det krever masse mot å si ifra.

– Og mange elever utsettes for urett på skolen og sier ikke ifra. Samtalen må starte der. Hvis dette er sannsynlig i mitt klasserom, at elever ikke får sagt fra – hvordan kan jeg ivareta menneskeverdet til de som sitter her, samtidig som vi kan bidra til en undervisning som motvirker rasisme, spurte hun.

Ble enige om hvordan være uenige
De fire panelistene hadde hver sin inngang til kveldens debattspørsmål, men pratet seg på mange måter frem til en slags «ny form for uenighet», med stor forståelse for hverandres standpunkter.

Lærer Kristin Ask presiserte at deres kronikk var skrevet med tanke på å få frem lærerens perspektiv, og at de var glade for at den nye debatten har løftet frem elevenes perspektiv.

Djobarta sa at hun på mange måter forstod lærernes dilemma når de skal undervise om rasisme. Og de to undervisningsforskerne hadde hver sin inngang, men var enige med både læreren og eleven i panelet om at skjønn og kontekst må avgjøre.

– Denne debatten har forsterket min tro på at disse samtalene er viktige.

– Det er gjennom slike diskusjoner at vi vokser som samfunn, sa Djobarta.

Frykter stille klasserom
– Læreplanen sier helt eksplisitt at vi skal undervise om årsaker til fordommer, rasisme, seksuelle grensesettinger og ytringsfrihetens grenser. Så spørsmålet ble ikke om vi skal undervise om det, men hvordan vi skal gjøre det. Jeg vet at det er vondt, men jeg mener at det vår plikt å undervise i rasisme – nettopp fordi at elever blir utsatt for det, sa Ask. Hun og hennes kolleger frykter det de kaller “stille klasserom”.

– Det er blitt stille, ikke fra støy, men fra meningsutveksling.

Ask sa hun var takknemlig for dialogen i dette debattmøtet.

– Debatten i etterkant har handlet mye om dissonansen mellom minoritet og majoritet knyttet til hudfarge, men i klasserommet ser vi at en annen, mer klassisk og direkte form for rasisme øker –  mellom minoriteter. Det gjelder for eksempel hatefulle ytringer mot homofile og enkelte folkegrupper. Derfor trenger vi sårt gode tekster om rasisme, sa hun.

Lærere og n-ordet
Hun fikk støtte av professor Paul Thomas. som mener lærere som regel kan bruke n-ordet når de underviser om rasisme.

– Ungdommene hører ordet overalt ellers, og lærere er jo utdannet nettopp til å snakke med elevene om det på en konstruktiv måte.

Det gjelder også andre former for hatytringer.

– Jeg har vært i klasserom hvor elever har brukt “jøde” som et skjellsord, og det er skremmende, sa professoren.

Han minnet likevel om at rasismedebatten i Norge har gjort store fremskritt.

– Debatten om n-ordet er en helt annen nå enn da vi diskuterte dette og biologi i 2007. Og de siste fem-seks år har man endelig begynt å bruke ordet rasisme i norsk akademia.

– Mange mener debatten bare hører hjemme i USA. Men for dem var nok 20 000 mennesker i demonstrasjonstog i Oslo i 2020, mot George Floyd-drapet, en øyeåpner.

Tilpasse seg gjennom debatt
– Jeg tror det vi har lært, er at vi må fortsette å ha disse vanskelige diskusjonene. Det kan være ubehagelig, og det kan bli konflikter, men det er nødvendig for å utvikle samfunnet og skolen videre, sa Ask i sitt sluttinnlegg.

Hun sluttet seg dermed til Grete Brochmanns innledende ord.

– Den enes ytringsfrihet kan alltid innebære den andres begrensning. Det er ingen annen løsning enn å fortsette å diskutere. Det er ytringsfrihet i praksis.

Tekst og foto: Henrik Pryser Libell, Fritt Ord
Under kan du se bilder fra debatten og lese mer.