Frie stemmer – Ytringsfrihet bør sitte i ryggmargen

10. juli 2024

Ingvil Giske, regissør og produsent, mener vi ikke øver oss nok på å være prinsipielle med ytringsfriheten.

Fortell om en konkret situasjon fra ditt eget liv, der ytringsfriheten ble viktig for deg?

Noe vi sjelden trekker fram er litt usynlige, men robuste byråkrater som behandler folk likt uavhengig av om de smisker eller kommer med knallhard kritikk.

Jeg har møtt noen av disse menneskene, og jeg blir alltid imponert over hvordan de setter prinsipper foran irritasjon eller egen stolthet og ære.

Vi burde framsnakke slike personer og handlinger litt oftere, slik at de kan være tydelige forbilder for oss andre.

Hva er styrkene ved ytringsfrihetssituasjonen i Norge?

Vi er fortsatt et ganske homogent samfunn, så på mange måter har vi det mye lettere enn mange andre samfunn som står i kraftigere interne kamper. Vår formelle ytringsfrihet er åpenbart stor, og noe vi kan være stolte av.

På et dagligdags nivå er mange av oss ganske trygge på at det går an å si til en sjef eller en annen maktperson at det er noe galt med systemet, eller at de tar feil i en sak.

Jobber man på tvers av landegrenser så merker man fort at dette ikke er en selvfølge over alt, selv ikke i land som vi innbiller oss er ganske like Norge.

Hva er de største ytringsfrihetsproblemene i Norge? Og internasjonalt?

Det er selvsagt mange enkeltsaker som fortjener å bli nevnt, men jeg tror jeg velger meg noe vi alle kan ta tak i som enkeltpersoner.

Jeg tror ikke vi øver oss nok på å være prinsipielle i forhold til ytringsfriheten.

Det bør sitte i ryggmargen å tåle at andre ytrer seg like mye som vi selv ønsker å gjøre. Dette er noe vi må lære oss som helt unge, og siden minne oss selv på jevnlig. Starter vi i det små, er vi bedre trent når vi plutselig en gang må ta stiling i større og vanskeligere saker.

Skjermbilde 2024 07 01 kl. 22.01.42

Hvilken ytringsfrihetskamp mener du er blitt glemt?

Her er det jo mye å ta av, men både i Norge og internasjonalt har vi en en stor jobb å gjøre når det gjelder ytringsfriheten til mennesker med funksjonsnedsettelser. På absolutt alle måter man kan tenke seg, og enda noen til, hindres eller stoppes deres muligheter til ytring.

I Norge har cirka 18 prosent en funksjonsnedsettelse, så i forhold til størrelsen på gruppen så er kampene de står i absurd lite omtalt.

Hvis du var Fritt Ord, hva ville du gjort /rådet Fritt Ord til å gjøre mer av fremover?

Mange mennesker jeg møter utenfor Norge er misunnelige på at vi har Fritt Ord. Fritt Ord er modige, og står støtt også når kritikken kommer. Først og fremst bør Fritt Ord fortsette med det de driver med, det som blir gjort er bra for veldig mange mennesker. Kanskje et mål kan være å inspirere til opprettelsen av liknende stiftelser i andre land?