Det er en glede for meg å ønske dere alle sammen velkommen til denne overrekkelse av Fritt Ords pris for 2004 til Unni Wikan. Særlig ønsker jeg prisvinneren selv hjertelig velkommen.

Den 7. juni i år fyller Fritt Ord 30 år. Det vil bli markert ved et seminar om regjeringens forslag til ny grunnlovsparagraf om ytringsfriheten. Tre dager senere skal stortingskomiteen avgi innstilling i saken. Så vi kommer umiddelbart i forkant av debatten i Stortinget om reguleringen av denne grunnsten i vårt åpne demokrati. I 30 år har Fritt Ord gjennom priser, stipendier og prosjektstøtte søkt å fremme bruken av ytringsfriheten og stimulere til offentlig debatt – først og fremst i Norge, men også internasjonalt. Siden 1979 har Fritt Ord vært en av de viktigste støttespillere for den fremste institusjon i kampen for ytringsfriheten internasjonalt – Index on Censorship i London.
Ifølge statuttene er Fritt Ords “fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord.” – Uredd bruk av det frie ord! – stimulere til levende debatt! – Jeg kan knapt tenke meg noen det passer bedre på enn årets prisvinner. Og da tenker vi naturligvis på hennes engasjerte deltagelse i innvandringsdebatten.

Unni Wikan er sosialantropolog. Hun har bak seg omfattende studier i Egypt, Oman, Bali og Bhutan. Blant annet har hun levet tilsammen tre år i fattigkvarterene i Kairo. Det er, som hun sier, to steder i verden der hun kan føle seg hjemme – nord for polarsirkelen og i fattigkvarterne i Kairo. Hun er altså en kjenner av de kulturer fra hvilke så mange av nordmenn med innvandrerbakgrunn kommer. Nå advarer hun sterkt mot lettvint bruk av kultur-begrepet. Det kan så lett komme til å skygge for innsikten i mangfoldet innenfor de enkelte kulturer, og for de individuelle særegenheter og skape et alt for enkelt skille mellom “de” og “vi”. De etniske nordmenn må, sier hun, lære seg å se på sine landsmenn med innvandrerbakgrunn på samme måte som de ser på hverandre, – som tilhørende forskjellige grupper og som individer som ikke bare bærer gruppens trekk, men som også har sine individuelle særtrekk. Dette er det blikk hun selv har tilegnet seg gjennom sine studier, og som hun forsøker å formidle til norsk offentlighet blant annet gjennom sine beskrivelser av enkeltskjebner, ikke minst – kvinneskjebner.

Det skulle vise seg at da hun gikk inn i innvandrerdebatten gikk hun inn i et minefelt. Her var så mange fordommer, så mye mangel på kunnskap om hverandre, så mange interesser som sto på spill, så lite åpenhet og vilje til å diskutere problemene, så my utdefinering. Men samtidig var det intet felt der det var mer nødvendig å se problemene i øynene og få til en konstruktiv debatt. I sin bok “Mot en ny norsk underklasse. Innvandrere, kultur og integrasjon” fra 1995 kritiserer hun blant annet den norske politikken vis a vis innvandrere for å bidra til å skape sosialklienter istedenfor å hjelpe dem til å klare seg selv. Man måtte sette krav til innvandrerne som til alle andre nordmenn, det er simpelthen en måte å vise dem respekt på. Boken provoserte til skarpe reaksjoner, og til forsøk på å stanse debatten ved hjelp av utdefineringer. Begreper som “rasist” sitter løst, og kan brukes som en effektiv sperre mot en konstruktiv debatt. Det kostet å gå ut i dette minefelt. Men Unni Wikan gjorde det, og har blitt der og utviklet sine synspunkter videre.

Har vi ytringsfrihet i Norge? Formelt sett har vi naturligvis det noe Stortinget nettopp i år vil bekrefte. Men jeg tenker ikke så meget på det formelle, som på det uformelle. Ytringsfrihetskommisjonen går så langt som til å antyde at det kanskje er trangere grenser for ytringsfriheten i Norge enn i land det er naturlig å sammenligne oss med, og det er nettopp på grunn av de uformelle beskrankninger. Hvor trange er grensene for hva man kan ytre uten at man utsettes for sosiale sanksjoner, det vil si – uten at man skyves ut av “det gode selskap”? Eller: I hvilken grad vil man kvie seg for å gå ut i den offentlige debatt med sine meninger av frykt for umiddelbart å bli utdefinert som rasist eller fundamentalist eller nazist, for eksempel? I hvilken grad pålegger man seg selvsensur? Sannsynligvis i betydelig grad. Ikke minst når det gjelder innvandrerdebatten. Vi må forvente å bli misbrukt, sier Unni Wikan, “men hva er alternativet – å ti stille? Taushet er den lette utvei.” Unni Wikan valgte å gå ut i minefeltet. Det går an å være uenig med henne, og det er flere som er det. Men ingen rettsindig person kan betvile hennes store innsikt, hennes moralske alvor og hennes ekte engasjement for nordmenn med innvandrerbakgrunn, og for deres mulighet til å bli godtatt som likeverdige i det norske samfunn.

Nå har debattklimaet endret seg. Idag er det mulig å diskutere integrasjonsproblemet i mer tenksomme former enn da hun utga den nevnte bok. Det er også mulig å hevde at det må settes visse krav til innvandrere som ledd i kampen mot den diskriminering som utvilsomt finnes. Denne vending har flere årsaker. En av dem heter Unni Wikan. Og hun fikk betydning nettopp fordi hun ikke lot seg skremme av banen. En annen årsak er Fadime-drapet – et “æresdrap” der en far drepte sin datter. Fadime-drapet vakte enorm oppmerksomhet i Skandinavia, og det kunne lett fått enda mer uheldige konsekvenser om ikke Unni Wikan umiddelbart grep fatt i det, fulgte rettssaken og skrev en bok der hun forsøker å forstå hva det var som hadde skjedd. Boken ble raskt oversatt til svensk og dansk. Hun kan umiddelbart slå fast at “æresdrap” har intet å gjøre med islam. Det har blant annet å gjøre med kontroll over kvinners seksualitet. Samtidig var det i den konkrete sak en kombinasjon av uheldige omstendigheter. Det var ikke nødvendig ut fra kulturelle føringer at det måtte gå som det gikk. Farens skyld er uomtvistelig.

Kjære Unni Wikan, selv om debattklimaet har endret seg, vet vi at det fremdeles kan blåse kalde vinder. Vi håper at du også i fremtiden vil være å finne der ute i de kalde vinder – til gavn for den fordomsfrie debatt og for ytringsfriheten i Norge. Men ikke minst til gavn for dine mange venner med røtter i andre kulturer en den tradisjonelle norske, enten de er nordmenn eller finnes i Kairos fattigkvarterer.