Kjære Nils Christie og kjære gjester!

Det er noen blant oss som har et samfunnsengasjement, som bærer på forestillinger om et bedre samfunn, og som tror det nytter å gjøre noe, bruke ordet, og som ikke gir opp hvis resultatene ikke viser seg med det første, men som går ut i den gode strid – igjen og igjen, som insisterer på at vi må ha en stadig pågående offentlig samtale om hva slags samfunn vi ønsker. Vi har ikke mange slike, men vi har noen. Vi har Nils Christie – blant annet. Fritt Ords pris er ment for slike. Det er et privilegium for meg å få anledning til å gi prisen til deg, Nils Christie.

Christie er samfunnsforsker og fri intellektuell. Han er kriminolog og sosiolog og kjent som fagmann ute i verden. Noen av hans bøker er oversatt til mange sprog. Christie er en samfunnstenker som med utgangspunkt i sitt spesielle fagområde, kriminologi og kriminalitetskontroll, reflekterer over samfunnet i stort og knytter an til generelle samfunnsteorier, først og fremst av normativ art, teorier om hvordan det bør være. Christie er normativist og moralist, men med en dyp empirisk forankring. Fagmannen og samfunnskritikeren Nils Christie lar seg ikke skille ad. De er vokst sammen på en måte som gir styrke til dem begge.
Christies analyser er på den ene side dypt pessimistiske. Han sier det selv i forbindelse med en av hans viktigste bøker, “Kriminalitetskontroll som industri” som samtidig er av hans dystreste. Men så føyer han til at denne pessimisme jo er i strid med hans grunninnstilling til livet. Nå kjenner jeg ikke Christie så godt, men slik jeg har møtt ham er han ingen dyster person, snarere mild og munter til tross for det dype moralske alvor han bærer med seg. Så er han kanskje en fatalist, men det står i strid med hans engasjement. Som han selv minner oss om: en advarsel om en mulig uheldig utvikling er i seg selv en handling som uttrykker en viss grad av optimisme. Dette ustanselige engasjement i bruken av ordet må jo bety at han tror en endring til det bedre er mulig.

Nils Christie er en utopist og – jeg hadde nær sagt – en drømmer. Han liker å tenke seg samfunn der straff for forbrytelser forsvinner eller der skolen ikke fantes, og han liker å dele disse tankene med oss. Det betyr naturligvis ikke at det skulle være fritt frem for forbrytere eller at man intet skulle lære. Det han reagerer på er for det første den oppdeling i forbrytere og andre vi har fått i vårt samfunn. Forbrytere er “som folk flest” for å bruke hans egne ord. I et tettere samfunn ville vi ha andre, mer humane måter å kontrollere på enn å påføre pine og stigmatisere. For det annet reagerer han på det skillet mellom skolen og livet vi har fått i vårt samfunn. “Drømmen om en skole blir drømmen om et samfunn som gir det samme som den gode skole. Det kan ikke bli noe annet enn nettopp det gode samfunn” – slik avslutter han sin bok “Om skolen ikke fantes”.

Men om han er drømmer og utopist behøver ikke det bety at han er naiv. Det er, som han selv sier, viktig å formulere utopier eller idealer, “idealer som aldri kan nås, men som man kan strekke seg mot”. Og hva betyr det å “strekke seg mot”? Slik jeg leser ham, har det noe med måten ved hvilken man påfører den helt nødvendige pine eller foretar den helt nødvendige disiplinering av de unge i vårt samfunn. For å sitere igjen, når den nødvendige pine påføres, må “det skje uten manipulerende hensikt og i en samfunnsmessig form som lignet den som brukes når mennesker er i dyp sorg”. Altså en samfunnsmessig form som mildner, som ikke sårer unødvendig. Dette er kloke ord.
Den offentlige samtale får ikke alltid den karakter man kunne ønske. Der er, ikke minst i vårt samfunn et konformitetspress som det er grunn til å advare mot. Jeg tillater meg her å sitere et lite avsnitt fra Ytringsfrihetskommisjonene utredning:

NRK sendte i 1998/99 en programserie kalt “Norske stabeiser”. Det er en serie der man presenterer mennesker som har en stemme i det offentlige rom, men som fordi de er på grensen av det det er comme il faut å mene og si, betraktes som litt spesielle. man lytter til dem, og de er ikke uten innflytelse, men man møter dem gjerne med en viss porsjon mental reservasjon. Det vi snakker om er mennesker med ytringsmot, men som har måttet betale for sitt mot med relativ marginalisering".

– Så langt Ytringsfrihetskommisjonen. Det er altså ikke alltid vi opplever “det bedre arguments tvang” i det offentlige rom. Vi kan også observere mekanismer for å “ufarliggjøre” dem med “farlige” tanker. Det foregår gjerne ved at man plasseres i en bås med en etikett: “Dette er naivt”, eller, “dette har vi hørt før”, underforstått: dette er det ikke nødvendig å ta hensyn til. La meg understreke: Fritt Ords pris bærer også med seg det budskap at samfunnet gjør best i å ta prisvinneren på alvor. Det betyr ikke at man bør være enig med vinneren, men det betyr at man må tenke seg godt om og ha gode argumenter for ikke å være det. Kanskje finnes slike argumenter, kanskje ikke.
Det kan være grunn til å hevde at utviklingen i land som USA og Russland gir Christie rett et stykke på vei i hans dystre analyser av kriminalitetskontrollen. Christie legger frem empiri fra disse land og bygger på den i boken “Kriminalitetskontroll som industri. På vei mot Gulag, vestlig stil”. Det jeg oppfatter som hovedbudskapet i boken kommer frem i følgende setning: "De viktigste farer ved kriminalitet i et moderne samfunn ligger ikke i de kriminelle handlinger, men i at bekjempelsen av dem kan trekke samfunnet i totalitær retning”. Det må være noe galt med et samfunn der en ikke uvesentlig del av befolkningen sitter i fengsel. Her er tendenser det er all grunn til å advare mot. Nå er vi ikke kommet dit i Norge, men vi kunne kanskje komme dit, om vi ikke mobiliserer motforestillinger og anstrenger oss for å finne en samfunnsform som fungerer inkluderende. Problemet i denne form er ikke uaktuelt i dagens norske samfunn. Nå er det er flere grunner til at vi ikke er kommet i samme situasjon som USA. Én grunn tror jeg er – Nils Christie. Han har ikke vært uten innflytelse i vårt samfunn, og godt er det.

Skal det da ikke helles noe malurt i dette beger? Vel, dette er en hyldningstale, og den bør være smakelig for prisvinneren. Han skal jo hylles og belønnes fordi han fortjener det. La meg allikevel prøve med en ørliten dråpe. Kan det være at Nils Christie har en litt for stor tendens til å idyllisere det tette samfunn. Har ikke også det sine repressive sider? Kan ikke den uformelle interne kontroll i et slikt samfunn være ganske ubehagelig, og er det egentlig så fristende for de unge å gå på skole hele tiden? Christie kjenner naturligvis argumentene, og han har tatt høyde for dem så langt han mener de bærer. Når jeg allikevel nevner dem, er det fordi Christie selv har utfoldet seg i en offentlig sfære der avstand mellom mennesker er et konstituerende trekk og nødvendig for at samtalen skal få en argumenterende form, der man kan omgås mennesker man ikke kjenner som personer, og som ikke kjenner deg som person, hvilket gir en egen form for frihet, slik Richard Sennett beskriver det i klassikeren “The fall of public man”. Avstanden kan naturligvis bli for stor, liksom tettheten kan bli for tett. Men det er altså Nils Christie som offentlig person vi hyller idag. Her er han mønstergyldig, instendig argumenterende, men også mønstergyldig ved at han har bragt med seg sin menneskelighet og sin hensynsfullhet inn i dette åpne offentlige rom, som, la oss innrømme det, lett kan bli for kaldt.