Frie stemmer Teaterregissør Tani Dibasey om ytringsfrihet: –  Svarte stemmer blir trivialisert

29. september 2024

Teaterregissør Tani Dibasey sier Norge har brukt sin ytringsfrihet til å protestere mot de store institusjonsteatrene. – Norge har mer ytringsfrihet enn de fleste, men friheten er likevel “rasistisk, aktivt undertrykkende og diskriminerende”, sier han. – Svarte stemmer blir trivialisert, ikke minst i scenekunsten.

Fortell om et konkret eksempel fra ditt liv, der ytringsfrihet ble viktig for deg.

– Jeg var 24 år og nylig blitt kasta ut av Teaterhøgskolen i Oslo for å ha fighta skolen på strukturell rasisme – før “MeToo” og "black lives matter» og satt med 5-6 adferdsvarsler, for min “disobidience”. For å få tatt opp fag uten å måtte være i det traumatiserende bygget med det syke “kunstverket” av de svartmalte afrikanerne, fikk jeg være praktikant på det store Peer Gynt-spelet på Gålå, hvor jeg var så heldig å få spille “skopusseren”, eller som jeg fint kaller det NEGERSLAVEN kledd i 1920-tallskostyme, bærende på en AK47 sammen med Anitra, kledd som en geriljaprostituert, som den eneste andre utlendingen i produksjonen.

Jeg har ikke lest Peer Gynt, og jeg trodde skopusseren var en kjent karakter, but – jokes on me – there is no such character as “skopusseren” i Peer Gynt. Men dette året fikk jeg høre at det var politisk, og at vi skulle vise hvor rasistisk Peer Gynt-karakteren egentlig var.

Jeg var faktisk villig til å strippe naken og bli piska for reelt å kunne sette ubehag i publikum og fremme denne ikoniske karakteren i norsk dramatikk som hardcore rasist,

men jeg var naiv og ung, og før jeg skjønte en dritt står jeg der i old man river-outfit og bærer denne fyren rundt på en stol, synger en negro spiritual (mitt eget forslag, idiot), og spiller en kokk som blir drukna – alt for 15 studiepoeng og 0 kr …

Tani Dibasey. Her under innspilling i leilighet og gallerier "Hos Arne".

I to år på teaterhøyskolen var jeg blitt fortalt jeg var umulig å jobbe med, og at jeg aldri kom til å få jobb med min rebelske holdning, som for eksempel at jeg kalte etyde for miming. Jeg var i front av alle avisers oppslag om oppsetningen med min fantastiske negro-outfit og drukningsscenen hvor det står "politisk Peer Gynt på Gålå». I don’t know what the fuck happened, jeg var med i stykket i ca. 10 min til sammen – av 3 timer.

Hva det koster å si ifra fire dager før premiere, og som den eneste mørke fyren i absolutt hele produksjonen, humbly kastet ut av den prestisjetunge KHiO med 5-6 adferdsvarsler og selvtillit på 0,2 %,

I think only my brothers and sisters can understand. Jeg kan ikke telle hvor mange av folka mine som har vært i lignende situasjoner;

å bli sminka som et gresskar og måtte ta med egen sminke, å bli bedt om å jobbe med norsken når de er fra Tåsen,

å miste replikker for å ha sagt at lyset er stilt inn til hvit hud og at de praktisk talt blir en skygge eller å bli kasta ut av produksjonen fordi sjefen befølte dem og han er jo sjefen, så … one’s gotta go. Disse historiene skjer hele tiden, and we don’t dare to speak up, fordi konsekvensene er for store for oss. Folka mine som leser det her: I know you know this!
You’re harassed and then persecuted for saying it out loud.

Med all denne bagasjen sa jeg ifra, men turte ikke å si det ordentlig, så jeg spurte “hvorfor gjør vi dette?” og ble møtt med “stoler du ikke på meg?”. I wanted to say “HELL NAH!”, men jeg svarte selvfølgelig “jojo, men jeg vet ikke om jeg er cool med den AK47-greia”, og skjønte at idet jeg åpna den svarte kjeften min stod jeg i reell fare for å miste studiepoengene mine når jeg ble møtt med setningen jeg hadde hørt på ekte 200 ganger på det tidspunktet: "Ikke vær vanskelig Tani, vær så snill».

Jeg brukte ikke ytringsfriheten min den gangen. Jeg følte jeg stod mellom å måtte bli enda lenger på en skole som, to this day, har traumatisert meg så dypt at jeg fortsatt tenker jeg ikke har noen plass på teatret og i scenekunsten, ELLER å nedgradere meg selv som menneske, bli drukna og pusse sko foran 3000 mennesker i en uke. I chose the latter, og er fortsatt usikker, til den dag i dag, på om det valget var riktig.

Men året etter blir jeg BLUNTLY spurt om å spille akkurat samme rolle igjen, denne gangen i to-tre uker og for en lønn på 100 000 kr-ish.

Jeg kunne “chillern” i en fancy hytte på Gålå og repetere litt good ol’ undertrykkelse fra fjoråret. Denne gangen sa jeg ikke ja. Jeg svarte at jeg ikke var interessert, og at den situasjonen var ignorant rasisme,

og jeg sa tydelig ifra om at hvis de får en annen black dude til å spille den rollen, så bringer jeg helvete på dem!

And they didn’t listen … så jeg holder aldri tilbake når jeg snakker om det her, spesielt for my black brothers and sisters som jeg vet står i de her situasjonene hver dag på arbeidsplassen. Det koster å ytre seg i kulturlivet, men å si fra seg så mye penger, og det de folka mente var status, for sin egen integritet og for de som kommer etter meg – I’m proud of that, and will keep doing it.

Hva er styrkene ved ytringsfrihetssituasjonen i Norge? Hva er de største ytringsfrihetsproblemene i Norge og problemene internasjonalt?

“Frihet” og “ytring” er to ord som ikke hører til i samme setning i mange andre kulturer og land. Jeg opplever at Norge flekker det begrepet her med CHEST og sier “vi er et land hvor alle kan ytre seg fritt” – haha, I laugh!

Er det ett land jeg vet om hvor ingen verken sier eller uttrykker hva de faktisk mener, hvor vi ikke kommuniserer med hverandre, hvor det er skam rundt å si “jeg elsker deg”, så er det Norge.

Ramy Essam, egyptisk musiker og stemmen til den egyptiske revolusjon i 2011, har fortalt meg om sine kunstnervenner som blir torturert i fengsel i Kairo for å ha ytret seg, og jeg tenker på lille Norge, lille Oslo, hvor vi flagger ytringsfriheten vår i trynet på alle turister, mens vi ikke klarer å se hverandre inn i øynene når vi skal kjøpe en kaffe engang.

Som barn har jeg blitt lært opp til å stå opp for meg selv, si det jeg mener, kreve respekt og kjærlighet, gi respekt og kjærlighet i form av ærlighet, uttrykke meg fritt, men jeg har gang på gang blitt møtt med responsen “du er så aggressiv, du er frekk, du er upassende”.

Jeg opplever at du kan ytre deg i dette landet, i vår kultur, så lenge du gjør det “riktig”, så lenge du gjør det på den norske måten.
Vår ytringsfrihet opplever jeg ikke bare som rasistisk, men aktivt undertrykkende og diskriminerende – yes, vi havner ikke i fengsel og blir torturert for å si meningene våre, men stemmene våre blir noe jeg på noen plan synes er verre; trivialisert og bagatellisert.

Kloden vår brenner, det er borgerkrig, USA er syke, and we don’t care! We don’t give a shit. “Omg, han så bildet mitt på insta”, “det er et rave på lørdag, sykt hemmelig”, “hvorfor har dere ikke økologisk havremelk?”. This is what we care about.

Fra forestillingen Jeg er glad i deg, pappa.

Jeg våkner typ annenhver dag og er sånn “wtf am I doing!? Hva er det jeg gjør med livet mitt??”, og jeg tror det er viktig å stille seg selv de spørsmålene hver dag, fordi vi er så privilegerte at vi KAN ytre oss.

Jeg synes vi som kultur og samfunn tar ytringsfriheten vår for gitt. Teater er politikk, musikk er politikk, kunst er politikk, politikk er krig.

Muligheten til å kunne sette ord på noe politikerne aldri klarer med ord, gjennom kunsten, I don’t take that for granted, det er en super-power kunstnere har. For vi blir ikke drept for å si “I don’t like the way the system works” eller bare for å skrive det jeg gjør akkurat nå.

Folka mine fra Gambia ser på det jeg gjør som tull, og med rette. De må hente vann, de må overleve, mens her i velferdsstaten, som ikke tør å mene noe om noe, ruller vi rundt på scenen og skriker om følelser vi har som vi ikke kan uttrykke i hverdagen.

Ytringsfriheten i Norge er fri for de som har råd til å mene noe, for de med makten til å mene noe.

Selv har jeg blitt representant for et opprør mot institusjonene and a voice in the black community i norsk kulturliv, haha, I laugh! Jeg er dritnorsk, you fools!

På mange måter brukes jeg i media for å si det journalistene ikke tør å si høyt selv engang! It’s not my job! For meg koster det lite å ytre meg om noe fordi jeg kommer fra det privilegiet som er norsk oppvekst, jeg er bortskjemt, jeg har aldri fått kjenne på konsekvensene av å ytre seg … Det er det mange faktiske utenlandske kunstnere som har, men de blir ignorert, fordi vi nordmenn er så redde for the truth!

Hvis du var Fritt Ord, hva ville du gjort mer av i fremtiden?

Jeg skulle egentlig komme med noen håpefulle forslag til løsning, men jeg ser ikke noen annen vei for å skape FAKTISK ytringsfrihet i norsk kulturliv enn å si det som det er og si det høyt, så håper jeg dette inspirerer til å si det usagte. Så får vi se om noen bryr seg nok til å faktisk være med på endring. FUCK Nationaltheatret, FUCK KHiO, FUCK NRK, FUCK Ibsen, FUCK norsk barnevern, FUCK Peer Gynt på Gålå, you racist ignorant capitalist institutions som ignorer stemmene som sier hva som faktisk skjer i samfunnet vårt!!

Det er så mye blind og skjult rasisme, diskriminering and sexisme i bransjen vår som ingen tør å snakke om fordi de vet at de vil bli ignorert, kastet ut og miste jobbmuligheter med en gang de hever stemmen.

Vi måååå tørre å snakke ut i dette miljøet, om ikke for oss selv, for de som kommer etter oss! Revolution mathafakka!

Du kan forresten skrive at Tani svarte ikke egentlig på noen av spørsmålene, men vi gjorde vårt beste. Egentlig ville jeg bare kalle svarene mine:
FRITT ORD
frykten for å ytre seg
- Tani Dibasey

Nyheter

Tora Bakke Håndlykken

Tora Bakke Håndlykken, nyhetsredaktør i VG, om ytringsfrihetens rammer

12. oktober 2024

– Som redaktør opplever jeg daglig hvor viktig ytringsfriheten er, men frykter vi innskrenker allerede opparbeidede rammer med stadige små skritt. Et eksempel er retten til å demonstrere eller flagge for eksempel under Pride – sammen retten til å ikke delta i kollektive i ytringer. Det sier nyhetsredaktør i VG, Tora Bakke Håndlykken.

Frie stemmer – 22. juli var det største angrepet på ytringsfrihet i Norge siden andre verdenskrig

6. oktober 2024

Generalsekretær i Norsk PEN og leder av Nobel-komitéen Jørgen Frydnes var daglig leder på Utøya i 12 år.
– Utøya ble gjenreist fordi vi klarte å snakke sammen. Gjennom smerte, sinne og fortvilelse og dialog, har vi skapt en historie om håp, ikke frykt.

«Skal hilse fra naturen» reiser natur-Norge rundt med debattmøter – Nye tildelinger september 2024

2. oktober 2024

Dokumentarfilmen «Skal hilse fra naturen» har premiere neste uke. Lanseringen av filmen, med debattmøter og spesialvisninger rundt om i landet, om blant annet taretråling på Runde og gruvedumping i Førdefjorden, har fått støtte av Fritt Ord. Det får også regissør Ragnhild Nøst Bergem, som nylig vant Gullruten for beste dokumentarfilm, til å utvikle sitt neste dokumentarprosjekt, «Hjerteslag». Kunstner Ayman Alazraq har fått støtte til prosjektet «Palestine-Norway Archive Collections». Tegneserieforfatteren Thor Isak Ringsbu skal skape et Oslo i år 2137, der KI styret landet som et diktatur.

Se alle nye tildelinger i september 2024 her.

Fra redaksjonen i E24. I forgrunnen sitter leder for brukerdata og AI, Andreas Fosse. Foto: E24

400 000 kroner til å gjøre norsk gravejournalistikk bedre med KI

1. oktober 2024

OsloMet AI Lab og Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP) har fått 400 000 kroner til et prosjekt som skal styrke bruken av kunstig intelligens i undersøkende journalistikk i Norge, særlig i region- og lokalavisene. Radio Folgefonn skal følge kraftpolitikken og hjemfallsretten, og Periskop skal sikre kritikk av utstillinger, film og TV-serier for barn og unge. Se nye tildelinger i journalistikk i september 2024.