Fortell om en konkret situasjon fra ditt eget liv der ytringsfriheten ble viktig for deg (og du fikk brukt den).
Som ung mann jobbet jeg tidlig på 1990-tallet som frilansjournalist i Mellom-Amerika. I 1993 opplevde jeg på nært hold Guatemalas president Jorge Serrano Elías sitt forsøk på å tilrane seg diktatorisk makt. «El Serranazo», som kuppforsøket senere ble kalt, skjedde etter en uke med demonstrasjoner og uro.

Da president Serrano også ble satt under etterforskning for korrupsjon, svarte han med å oppløse Kongressen, Høyesterett og påtalemyndighetene, og oppheve pressefriheten.

Jeg var tett på begivenhetene, og fikk øynene opp for hvor lett ytringsfriheten kan gå tapt – fra den ene dagen til den neste – og hvor ulikt folk reagerer når friheter blir tatt fra dem. Likegyldigheten til mange var urovekkende.

Mitt egentlige prosjekt i Guatemala var å samle stoff til en bok om borgerkrigen, men under kuppet ble jeg med i en flokk av lokale journalister som av sikkerhetsgrunner holdt sammen. Guatemala var fortsatt et land med dødsskvadroner der journalister lett kunne forsvinne, men som utlending kunne jeg stille spørsmål og gjøre ting som de lokale pressefolkene ikke tok sjansen på.

Et stunt jeg var med på skjedde dagen etter kuppet. Trykkeriet til den største avisen var omringet av politisoldater og militære, og bunker med aviser var beslaglagt. En av de ansatte smuglet meg inn, og da jeg gikk ut hovedinngangen med et eksemplar av den forbudte avisen i hånden, ble jeg umiddelbart arrestert. En av mine lokale journalistvenner stod klar og knipset et bilde av arrestasjonen. Da han selv ble anholdt, utviste han den fingerferdigheten som kjennetegner lommetjuver, men også pressefotografer i autoritære stater:

Feil filmrull ble konfiskert, og dagen etter var bildet av arrestasjonen på trykk i en rekke store aviser i USA.

På bildet holdt jeg avisen så navnet var leselig. Avisen var «Prensa Libre», som betyr «Fri presse». Da «el Serranazo» led skipbrudd en uke senere, blant annet som følge av press fra USA, følte vi at vi hadde gitt et bittelite bidrag til demokratiets og ytringsfrihetens foreløpige seier.

Hva er styrkene ved ytringsfrihetssituasjonen i Norge?
– Norge har en stor grad av ytringsfrihet, bare man er villig til å bruke den.

Hva er de største ytringsfrihetsproblemene i Norge? Og hva er de største problemene internasjonalt?

– De største ytringsfrihetsproblemene i Norge er misforstått lojalitet og feighet, noe som blant annet fører til taushet og selvsensur, og at for eksempel ansatte i kommunal forvaltning aksepterer at dokumenter unntas offentlighet

fordi noen ønsker å skjule kritikkverdige prosesser og «korrupsjon på norsk.

Frykt for represalier er også et reelt problem. Jeg opplevde det tidligere i år da jeg publiserte en kronikk i Aftenposten som var kritisk til forsvarssjefen. En rekke ansatte i Forsvaret ga meg positive tilbakemeldinger på kronikken, men valgte å kommunisere med meg gjennom både ett og to mellomledd. Det var tankevekkende, men ikke overraskende.

I tre tiår har jeg kommet med innspill til norsk forsvarsdebatt som yrkesoffiserer kunne ha ytret med langt større faglig tyngde, men de valgte å holde kjeft av karrierehensyn.

De største ytringsfrihetsproblemene internasjonalt er den frykten for å ytre seg som oppstår når man lever med risikoen for å bli drept eller fengslet, eller at pårørende skal rammes. Økosystemer av støy og desinformasjon gjør det også vanskelig å nå gjennom.

Hvilken ytringsfrihetskamp mener du er blitt glemt?

De uavhengige cubanske journalistenes kamp for å slå sprekker i ett-partiregimets informasjonsmonopol er lite kjent.

Da jeg var leder for Internasjonalt Utvalg i Forfatterforeningen, ga vi Ytringsfrihetsprisen til den cubanske journalisten og samvittighetsfangen Normando Hernández, som sonet en dom på 25 år. Internasjonalt press gjorde at han senere ble satt fri, og da han etablerte Instituto Cubano Por la Libertad de Expresión y Prensa (ICLEP) med base i Miami, hjalp jeg til.

ICLEP har mottatt støtte fra Fritt Ord til illegale aviser på Cuba, og det er vi takknemlige for, men

det ergrer meg hvordan uvitende norske journalister stadig vekk helt ukritisk formidler videre den statlige propagandaen fra Havana. Bildet som presenteres for å lokke turister til Cuba, gjør meg kvalm og det overrasker meg hvor lite nysgjerrige journalistene er på livet bak fasaden.

Hvis du var Fritt Ord, hva ville du gjort mer av i fremtiden?

– Jeg ville gitt mer støtte til uavhengige lokale journalister som kjemper mot diktatur og for fri presse og ytringsfrihet, enten det skjer på Cuba, i Belarus, i Iran eller andre steder. Det er mange modige og dyktige ildsjeler rundt omkring i verden, ofte autodidakter, som fortjener anerkjennelse og hjelp, og der litt støtte fra Fritt Ord kan utgjøre en stor forskjell.

Serien Frie stemmer

Les mer om «Frie stemmer» her og se alle bidragsytere. Vi vil publisere nye intervjuer jevnlig gjennom sommeren og høsten.