Internasjonale undersøkelser har vist at folks tillit til de tradisjonelle mediene er oppsiktsvekkende lav. Norge er ikke noe unntak. Nordmenn setter store spørsmålstegn ved journalisters evne til å være upartiske.

Undersøkelser Institutt for samfunnsforskning har gjort på oppdrag av Fritt Ord, viser at dette er en skepsis som går på tvers av politiske skillelinjer, men den er klart sterkest blant velgere på høyresiden og hos folk som er kritiske til innvandring.

Synkende tillit lenge

Debatten om den lave tilliten til mediene har de siste ukene vært knyttet opp til hendelser som Brexit, valget av Donald Trump i USA og den økende spredningen av «falske nyheter».

Men tillit til etablerte medier var synkende lenge før det, og skepsisen handler om noe langt dypere og mer komplekst enn skillet mellom sanne eller falske nyheter.

«Favoriserer kilder»

I 2013 svarte så mange som 72 prosent av befolkningen at de mente journalister lot seg påvirke av sitt politiske standpunkt. Videre mente 63 prosent at journalister favoriserer kilder som mener det samme som dem.

Dette er spørsmål som berører kjerneverdier i den moderne profesjonelle journalistikken: Pressens legitimitet og posisjon bygger på at journalister rapporterer uavhengig av egne interesser. Ikke minst skal de belyse en sak fra flere sider ved å behandle ulike kilder og perspektiver upartisk.

Kjente konfliktlinjer

Den norske skepsisen til journalistikken følger konfliktlinjer vi kjenner igjen fra andre land. Folk som stemmer til venstre for midten i norsk politikk har høyere tillit til at journalister er upartiske enn folk til høyre. Mistilliten øker gradvis fra Kristelig Folkeparti og utover mot høyre.

Mens 56 prosent av dem som stemmer Arbeiderpartiet sier at journalister favoriserer kilder som mener det samme som dem selv, sier for eksempel 72 prosent av Høyre-velgere og 74 prosent Fremskrittsparti-velgere det samme.

Innvandringsskeptikere har minst tillit

Velgere lengst til venstre (SV og Rødt) ligger på samme nivå som Arbeiderpartiet. Holdning til innvandring er en viktig markør når det gjelder grad av skepsis til journalistikken.

Folk som er innvandringskritiske har markert mindre tillit til journalistenes upartiskhet enn andre. En kritisk holdning til innvandring og lav tiltro til journalister går hånd i hånd blant Fremskrittspartiets velgere.

«Noen kilder dominerer»

I en nyere undersøkelse fra 2015 målte vi tilliten til medier og journalistikk på en annen måte. Vi spurte om folk mener visse grupper kommer for lite til orde i mediene, og lot dem bruke egne ord for å svare.

De som skrev ned egne tanker om dette (20 prosent), nevnte ikke bare hvem de synes kommer for lite frem i mediene, mange benyttet anledningen til å fortelle hvem de mener dominerer på bekostning av andre og også hva de mener er feil med journalistikken som gjør at det blir sånn.

«Mediene er Oslo-sentrerte»

Her er det noen meninger som går igjen: mediene er tabloide, de slipper bare til ytterliggående stemmer, sårbare grupper nedprioriteres og mediene er Oslo-sentrerte.

Slik kritikk finner vi på tvers av det politiske spektrum. Mange er opptatt av at «vanlige folk» ikke kommer til orde. Innvandringsspørsmålet dukker opp også her, og da skiller velgerne lag: De som etterlyser innvandrernes stemmer i mediene, eller peker på manglende representasjon av enkeltgrupper, finner vi på den politiske venstresiden.

Les Aftenpostens dekning av undersøkelsen fra en tidligere undersøkelse: Lav tillit til dekningen av innvandring (Aftenposten, 13. 02. 17)

De som etterlyser innvandringskritiske røster, er spredt blant partiene fra sentrum mot høyre, men Fremskrittspartiets velgere uttrykker seg ekstra sterkt.

«Mediene er venstrevridde»

En siste type mediekritikk som kommer frem i undersøkelsen, finner vi kun på den politiske høyresiden, og da dreier det seg om medienes venstrevridning.

Selv om denne typen kritikk dukker opp både hos Kr. F- og Høyre-velgere, ytres den sterkest av Frp-velgerne. De peker også tydeligere på det de mener er en illegitim Arbeiderpartidominans.

Mindre skepsis til hendelsesnyheter

Dette er svar vi mener gir viktige innspill for å forstå hvorfor folk er kritiske til mediedekningen. Det handler ikke om et enkelt skille mellom sant eller falskt. Snarere ser vi at publikum i dag er bevisst at nyheter og debatt representerer et utvalg, en vinkling og en dramaturgi som former og farger det inntrykket mediene gir av verden.

Det er ikke usannsynlig at nyheter om politikk, interessekamp, rett og galt, moral og umoral fortolkes med større skepsis enn rene hendelsesnyheter.

Årvåkenhet mot flokkjournalistikk

Andre undersøkelser viser at langt flere journalister og redaktører stemmer på partier på venstresiden i norsk politikk enn befolkningen ellers. Knapt noen journalister stemmer Fremskrittspartiet, og mediefolk er mer liberale til innvandring enn gjennomsnittet.

Dette betyr ikke at journalistikken er venstrevridd, men journalistenes sammensetning kan likevel bidra til å forklare en større skepsis hos velgere til høyre. Spørsmålene journalister stiller, problemene de undersøker, og hva som fortjener de store overskriftene, preges av det miljøet de er en del av, og det opinionsklimaet de forholder seg til.

Forskjellene mellom journalister og befolkning påkaller en ekstra årvåkenhet i pressen mot flokkjournalistikk og sannheter som tas for gitt.

Konkurranse fra alternative medier

Den profesjonelle journalistikken konkurrerer nå med et vell av nye stemmer og alternative medier. Derfor står og faller journalisters spesielle posisjon med at publikum tror på at journalister har en profesjonalitet som gjør dem skikket til å fortolke verden på vegne av oss andre.

Det norske mediesystemet er hittil kjennetegnet av brede kanaler som når store deler av befolkningen og legger til rette for en offentlig samtale på tvers av politiske og sosioøkonomiske skiller. Det gir grunn til bekymring når synkende tillit til de etablerte mediene også i Norge følger politiske konflikter og skillelinjer.

Vi trenger flere undersøkelser

Fra journalisthold er det blitt påpekt at vi trenger flere og grundigere undersøkelser av tillit og medier.

Vi er enige i at utviklingen bør følges nøye: Vi trenger mer kunnskap om tillit til ulike medier, sjangre og budskap. Ikke minst må sammenhengen mellom folks bakgrunn, skiller i mediebruk, demokratisk deltagelse og tillit undersøkes nærmere.