Fortell om et konkret eksempel eller en situasjon fra ditt liv der du brukte ytringsfrihet eller ytringsfriheten ble viktig for deg.
– I 2021 lagde jeg en falsk fotoreportasje om fake news-produsenter i Veles, Nord-Makedonia. Det var et prosjekt hvor jeg brøt alle spilleregler for hva en dokumentarist som meg skal og bør gjøre. Hensikten var å rette oppmerksomheten vår mot en fremtid med enorme mengder datagenererte bilder, tekst og video. Dette ble til slutt både bok, utstilling og en omfattende foredragsserie.

For meg personlig var dette en krevende bruk av min ytringsfrihet, som jeg jo selv var svært ukomfortabel med. Jeg tok jo i bruk jukseri for å belyse juks. Det førte til sterke reaksjoner, også mange negative. Noen mente jeg misbrukte min ytringsfrihet og var til stor skade for journalistikken. Andre mente det var en legitim og effektiv måte å starte en diskusjon om teknologien på. Jeg balanserte på en knivsegg, også overfor meg selv og min indre opplevelse av rett og galt. Heldigvis landet jeg på beina til slutt – men jeg mener jo sterkt at det ville være et åpenbart onde om mange flere gjorde som meg.

En av de viktigste målgruppene for foredragsserien om prosjektet er elever i videregående skoler. Der har jeg støtt på en uventet problemstilling: Veldig mange ungdommer kobler ikke at det er en kardinalsynd for journalister å datagenerere bilder i en journalistisk reportasje. I foredragene må jeg virkelig presisere hvor skandaløst dette er. Jeg mistenker at de er så vant til at grensen mellom journalistikk, deepfakes, underholdning, influensere og meninger allerede er såpass vasket ut at det mangler en slags grunnleggende ryggmargsrefleks på at journalisters jobb er å jobbe som sannhetsvitner.

Dette understreker for meg betydningen av å være der ute utenfor pressemiljøet, vise bilder og prate om nettopp dette – hva gjør egentlig en journalist? Hva er premissene for all informasjonen vi konsumerer? Hva utgjør en troverdig kilde?

Hva er styrkene ved ytringsfrihetssituasjonen i Norge?
– Jeg har levd hele mitt voksne liv gjennom å ytre, uten å måtte tenke på om det er trygt eller ikke. Det sier mye om hvor bra det står til. Samtidig er det alltid blindsoner: På det mest basale plan tilhører jeg et segment av befolkningen som jevnt over alltid har fått ytre seg.

Hva er de største ytringsfrihetsproblemene i Norge? Og hva er de største problemene internasjonalt?
– Jeg tror et voksende problem er at så enormt mye av folks informasjonsstrøm går gjennom noen få teknologiplattformer, hvis kompliserte og bortgjemte algoritmer styrer hvem som får servert hva. Dette er svært sårbart. Samtidig er det de samme plattformene som forvalter ytringskulturen i meningsutvekslingene, med mange interessekonflikter mellom inntjening, skjermtid og belønning av polariserende adferd.

Hvilken ytringsfrihetskamp mener du er blitt glemt?
– Jeg skriver dette dagen etter at Trump ble gjenvalgt som president i USA. For få uker siden publiserte Debatten meningsmålinger som viste at 47 prosent av norske menn mellom 18-29 år også ville stemt på Trump, om de hadde hatt sjansen. Jeg mener dette viser at mediene har blindsoner; det er fortellinger, frustrasjoner og forståelser som ikke kommer tilstrekkelig frem i mediene, i et format som resulterer i konstruktive meningsutvekslinger. Mediene må kanskje gå bredere ut og finne måter å fortelle mer mangfoldige historier på – og kanskje ikke bare med den tradisjonelle forståelsen av ordet «mangfold»?

Hvis du var Fritt Ord, hva ville du gjort mer av i fremtiden?
– Fortsett med det fantastiske arbeidet! Enormt mye god, uavhengig journalistikk og dokumentarprosjekter i Norge er støttet av Fritt Ord. Dette gjelder også arbeid som er på det mer eksperimentelle plan. Organisasjonen viser også ofte mot til å satse på arbeid i utviklingsfasen hvor man ikke nødvendigvis kan forutse sluttresultatet.