Kjære alle sammen.

Det er med stor glede og ikke så lite overraskelse at jeg på vegne av lærerne ved Oslo katedralskole takker juryen for Fritt Ords Honnør. Takk også for fine ord av styreleder Grethe Brochmann.

Dette er en ære ingen av oss hadde forutsett.

Vi kommer rett fra klasserommet. Der har vi ønsket elevene velkommen til nok et skoleår.

Noen av oss har hatt de første elevsamtalene, andre har så smått begynt på et tema, og lærerne for førsteklassene har nok en gang arrangert bli-kjent-lekene i et klasserom fullt av 16-åringer som stirrer nervøst ned i pulten.

Kanskje kjente vi på et ørlite snev av bedragersyndromet da vi tuslet i flokk og følge med gode sko (av den typen som egne seg når en skal stå lenge i et klasserom) til denne noble adressen. For vi er i svært godt selskap, både her i kveld og når vi ser på andre som har mottatt Honnør fra Fritt Ord. Passer vi inn her, og fortjener vi hederen, vi som bare gjør jobben vår?

Når vi likevel stolte og takknemlige mottar prisen, er det fordi vi ikke er her som enkeltpersoner, men som et kollegium og som del av en profesjon.

Kronikken ble til etter en opplevelse mange i vårt yrke kjenner til, noe alle henvendelsene fra lærere i ettertid har vist.

Noen ganger føles det som om læreryrket er verdens verste jobb: Læreren gir av sin kunnskap og sine ferdigheter, bare for å se elevene forsvinne videre ut i samfunnet. Selv blir læreren stående igjen og vente på et nytt kull med elever hun skal undervise.

Men denne posisjonen i klasserommet gir også en mulighet til å se endringer. Jo flere årskull av 18-åringer som går ut av skolen, jo lettere er det å registrere forandring. Ofte er skiftene et forvarsel om, eller en gjenklang fra, en bevegelse i samfunnet rundt. Dette får oss til å stoppe opp og undre.

Som da klassene med elever som tidligere løp rundt i skolens korridorer utkledd som Harry Potter, ble erstattet av elever som så på skaperen av samme univers som «she who must not be named».

Eller om klassediskusjonene som tidligere landet på at Øverlands foredrag «Kristendommen – den tiende landeplage» var en skarp og god tekst, nå konkluderer med at blasfemiparagrafen kanskje burde gjeninnføres.

Mens tidligere elever nærmest kappet om å sitere Voltaires forsvar for ytringsfriheten, hevder flere elever i dag at ytringer som sårer, bør forbys.

Er disse observasjonene et tegn på at vi er på vei mot et mer antidemokratisk samfunn? Ikke nødvendigvis. Alt var ikke bedre før. Klassene er mye mer mangfoldige enn tidligere. Ulike ståsted, verdisyn, livssyn og identiteter produserer motstemmer. En ytring i klasserommet får ikke lengre stå uimotsagt, selv ikke når den kommer fra læreren.

Og godt er det.

For også vi har endret oss. Kattas eget våpenskjold er et eksempel på det. Redskapene som er avbildet, og som ble brukt for å pryle elever, tilhører en annen tid, en tid hvor skolen skulle belære, forkynne og indoktrinere. Det moderne klasserommet har på mange måter blitt et norsk moderne samfunn i miniatyr. Det autoritære samfunnet tilhører fortiden.

Nå skal klasserommet fungere som et sted der elevene prøver ut synspunkter, tester ut argumenter eller presenterer en ligning som ikke nødvendigvis går opp. Eleven skal møte bifall og applaus, men også motstand og friksjon. På den måten skal eleven kunne justere, korrigere og reflektere. Slik kan de trene seg til å bli aktive borgere i et demokratisk samfunn.

Men er det slik klasserommet faktisk er? En endring vi har snakket om, er at klasserommene har blitt mer stille – ikke fra ståk og støy, men ytringer. Færre våger å delta i samtalene og diskusjonene.

For at klasserommet skal fungere som en testarena for samfunnet utenfor, må det oppleves som trygt. Det er derfor vi reagerte da vi i slutten av april i en Instagram-story ble anklaget for rasisme.

Storyen inneholdt et videoklipp tatt i smug ved en annen skole. Misforståelsen ble rettet opp etter en stund og filmen fjernet, men publiseringen av anklagen og filmen ble en påminnelse om et fenomen som både lærere og elever har opplevd og som vi frykter: Vissheten om at misforståelser eller en dårlig time kan sette både lærer og elever i en digital gapestokk, påvirker ytringsrommet i skolen.

Det rokker ved tryggheten som vi så sårt trenger når vi skal diskutere og lære om kontroversielle temaer, forklare betente konflikter eller bruke tekster som uttrykker ord og holdninger som tilhører en annen tid. En redd elev holder kjeft, en usikker lærer unngår ubehagelige tema i undervisningen.

Et trygt klasserom er også et rom uten krenkelser. Elever har rett til å reagere om de opplever ord og ytringer som krenkende. Deres subjektive opplevelse skal vi ikke avfeie.

Der er lovverket tydelig. Derfor må vi trå varsomt, forklare og sette i kontekst. Men det må skje i klasserommet, ikke i sosiale medier der bruddstykker tatt ut av kontekst kan føre til store konsekvenser for de involverte.

For at et demokrati skal fungere, må samfunnsborgere ha kunnskap om holdninger som var, men også om systemet som er, og ikke minst mulighet til ytring og dialog. Det sikrer deltagelse, noe som er en forutsetning for et fungerende demokrati. Intet mindre. Dette er pompøse formuleringer, ja nærmest klisjeer som er tappet for innhold, og ord som passer perfekt i en festtale som dette. Men for oss er det først og fremst ord som beskriver hverdagen, arbeidet i klasserommet.

Om vi vil at elevene våre skal heve stemmen, må vi våge det samme. Vårt yrke, vår posisjon gir oss et godt utgangspunkt for å delta i samfunnsdebatten.

Kronikken vi skrev var et forsøk på dette og et ønske om å motvirke stillheten som også kan ramme oss lærere. Vi håpet at teksten ville være starten på en samtale som både lærere, elever og andre samfunnsaktører ville delta i. Det har den gjort.

Vi har fått både applaus, noe som er hyggelig, men også motsvar. Heldigvis, for på den måten kan også vi justere og korrigere, som våre elever. Vårt håp er at denne samtalen fortsetter, noe denne prisen bidrar til.

I tillegg til Fritt Ord ønsker vi å takke rektor Patrick Stark for at han støttet oss og viste at han stolte på vår profesjonelle vurdering. Vi vil også takke skolebibliotekar Trine Rogndokken for å være en pådriver i å skape ytringsrom for elevene gjennom debatter, foredrag og bokbad på skolens bibliotek. Regine Lundevall Bergersen fortjener takk for at hun har representert oss på en fortreffelig måte i debatter både på sosiale medier og riksdekkende kanaler. Vi må heller ikke glemme å takke redaktør Erik Tornes i Aftenposten og journalist Ingeborg Senneset for hjelp og gode råd under publiseringen av teksten. Sist, men ikke minst må vi få takke elevene våre, i dag representert av bokbaderne som intervjuet Brynjulf Jung Tjønn og redaktørene i skoleavisa. Og takk til dere i Fritt Ord som står bak arrangementet og har geleidet oss i ukjent farvann.

Kjære kollegaer og prisvinnere: Dette forplikter! La oss fortsette med jobben og ta debatten.

Kristin Ask, på vegne av lærere ved Oslo katedralskole

• Fotografiene i billedgalleriet er tatt av Adrian Nielsen. Bildene av lærerne på katedralskolen er tatt 16. august 2024. De øvrige bilder er fra utdelingen av honnøren 19. august 2024 på Fritt Ord. Sanginnslaget var ved Små Grå.