Digitale fellesgoder er åpent lisensierte digitale løsninger som er relevante for å nå bærekraftsmålene, og som er designet for å ivareta personvern og brukersikkerhet. De kan gjenbrukes og tilpasses egne behov.

Alliansen for digitale fellesgoder har vokst raskt siden Norge og tre andre medlemmer grunnla den i 2019. I dag har den 56 medlemmer, hvorav 22 er land. Vi har også 256 verifiserte digitale fellesgoder i et register som vi drifter. I arbeidet med digitale fellesgoder prioriterer vi i økende grad de digitale løsningene som fungerer som infrastruktur, det vil si at de er «felles midler for å oppnå mange formål».

I land som Norge tar vi det allerede for gitt at fysisk infrastruktur, som motorveier og jernbaner, har samfunnsoppdrag. Vi forventer at disse transportinfrastrukturene skal ta oss til steder der vi finner goder og tjenester vi trenger, og der mange andre mennesker bor. Vi forventer at vår fysiske infrastruktur kobler oss sammen som samfunn. Og vi har Nasjonal transportplan, som definerer oppdraget.

Samtidig har vi en situasjon der en av de viktigste infrastrukturene for det offentlige ordskiftet i Norge i dag – store sosiale medie-plattformer – ikke opererer for å fremme ytringsfrihet. I stedet er målet for disse plattformene å holde oss på skjerm lengst mulig, og å samle inn mest mulig data om oss, for å kunne selge oppmerksomheten vår til høystbydende – det være seg en kommersiell aktør som selger et produkt, eller et annet land som vil påvirke det norske demokratiet.

La oss ha et tankeeksperiment der vi forestiller oss at vi hadde tillatt at andre deler av samfunnsinfrastrukturen vår opererte basert på de samme underliggende insentivene som vi har for sosiale medier.

Tenk dere motorveier som går i ring, som har avstikkere som fører tilbake til utgangspunktet, eller som er blindveier – for at folk skal kjøre lengst mulig på veien. At folk skal komme trygt fram til en destinasjon, er overhodet ikke det viktigste. Og når noen kræsjer i ren utmattelse, er det slettes ikke de som har bygget og drifter motorveien, sin skyld.

Eller hva om sykehus var bygget og driftet for å holde deg lengst mulig i sykesengen – ikke for å gjøre deg frisk?

Tilbake til ytringsfrihet. I 2022 var Ytringsfrihetskommisjonen enige om at sosiale medier har blitt grunnleggende infrastruktur for ytringsfrihet. Kommisjonens rapport gjengir det såkalte infrastrukturkravet i Grunnlovens § 100, sjette ledd, om at statens myndigheter skal legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

Hvorfor har det ikke skjedd mer, dersom det er enighet om at sosiale medier har blitt infrastruktur, og dersom vi har et krav om at slik infrastruktur skal legge til rette for åpen og opplyst offentlig samtale?

Ytringsfrihetskommisjonens rapport har et avsnitt som langt på vei forklarer hvorfor, og som jeg nå gjengir ordrett:

«Tjenester som leveres av Alphabet, Amazon og Meta, kan ses på som de nye jernbanelinjene i samfunnet. Å definere dem som leverandører av infrastruktur, betyr ikke at selskapene bør nasjonaliseres. Det betyr derimot at virkeområdet deres må reguleres.» Sitat slutt.

Her framstilles nasjonalisering og regulering som de to alternative virkemidlene man har til rådighet, og det konkluderes med at regulering er det klart foretrukne. Dette mener jeg er en altfor snever forståelse av mulige virkemidler.

La meg først si: Vi skal selvfølgelig ikke gi opp å regulere! Men hittil har vi sett at regulering alene ikke lykkes. Og det er ikke rart. De internasjonale sosiale medie-gigantene drives av forretningsmodeller som i jakten på oppmerksomheten vår spiller på usikkerhet, konflikt, frykt og sinne. Eller med transportspråk: De er på kollisjonskurs med formålet om åpen og opplyst offentlig samtale. I tillegg har de enorme ressurser og implementeringskapasitet, og de videreutvikler tjenestene sine hele tiden. Det er helt urealistisk for Norge og EU å korrigere kursen ved kun å sanksjonere regelbrudd i etterkant.

Men heldigvis kan vi gjøre langt mer for å legge til rette for nye sosiale medie-tjenester som har som et hovedformål å fremme åpen og opplyst offentlig samtale. Og det handler om noe helt annet enn å nasjonalisere Snapchat, Facebook og TikTok.

Dette er ikke ment som kritikk av Ytringsfrihetskommisjonen. De store sosiale medie-plattformene har levd lenge og godt på at vi har følt at det har vært umulig å få fram reelle alternativer. Men i dag vet vi bedre. Og målet mitt er at dette arrangementet markerer starten på noe nytt.

Forbrukerrådet har nemlig, med sin forbilledlige rapport «Breaking Free» fra tidligere i år, pekt på tre viktige tilnærminger for å få fram bedre og mer forbrukervennlige alternativer.

Den første er interoperabilitet – at brukere kan være på ulike løsninger som fortsatt fungerer sammen. Dette sikres gjennom åpne protokoller, slik vi er vant til fra sms og e-post. Du kan sende sms fra ditt Telenor-abonnement på en iPhone til noen som er Telia-kunde og bruker en Android-telefon, og du tenker ikke over om e-posten du mottar på Gmail, er sendt fra noen som bruker Outlook.

Den andre tilnærmingen er dataportabilitet. Dersom du er misfornøyd, kan du bytte til en annen løsning uten å miste alle dataene og all historikken din. Dette er vi allerede vant til fra mobilabonnement, bank og forsikring.

Den tredje tilnærmingen er åpen kildekode. Dette sikrer innsyn og transparens, slik at du for eksempel kan vite hvorfor du ser det innholdet du gjør, og hvordan det du selv publiserer, når ut.

Men åpen kildekode er også i seg selv viktig for infrastruktur, som felles midler for å oppnå mange formål, slik at mange ulike aktører kan videreutvikle og tilpasse løsninger. Den åpne kildekoden gir oss ikke bare teknologi, den gir også demokratiet en mulighet til å påvirke retningen teknologien tar.

Og den gode nyheten er at det finnes raskt voksende, europeiske åpne teknologiøkosystemer som forener alle disse tilnærmingene. Dere vil straks få høre fra Eurosky-initiativet hvordan de jobber med åpne byggeklosser som kan styrke åpen og opplyst offentlig samtale i Norge og andre demokratier. Aktører i Nederland, Danmark, Storbritannia og Canada bygger allerede løsninger tilpasset sin nasjonale kontekst ved hjelp av disse byggeklossene.

Og gjennom Demokratiløftet, som Knut Olav nevnte, har flere aktører nå gått sammen om å samle og videreutvikle relevante teknologier fra Eurosky og andre åpne initiativer i en verktøykasse for Norge. Denne verktøykassen vil inneholde modulære digitale løsninger – tenk på dem som en slags digitale legoklosser. Disse vil blant annet legge til rette for at medier og andre aktører enkelt kan implementere og utvikle nye løsninger som kan fremme åpen og opplyst offentlig samtale på nye måter, og som oppfyller intensjonen med eksisterende lovverk, ikke bare ordlyden.

Og vi har ingen tid å miste. Den manipulasjonen vi har opplevd hittil, kommer til å framstå som naive barnestreker sammenliknet med den KI-akselererte, ekstremt individualiserte og sofistikerte påvirkningen vi nå ser de første konturene av.

En viktig forutsetning for å styrke det offentlige ordskiftet med de alternative sosiale medie-løsningene vi ønsker å få fram, vil derfor være gode tilnærminger til verifisering.

De første digitale byggeklossene i verktøykassen vil handle om hvorvidt en person eller organisasjon er den de utgir seg for, og deretter om en person faktisk har riktig rolle og kompetanse. Disse byggeklossene vil være viktige for mange ulike typer deltakelse og organisering, men når det gjelder å styrke det offentlige ordskiftet, vil de være særlig viktige for å styrke tillit.

Tillit til at det er et ekte menneske som har en brukerkonto, ikke en bot.

Tillit til at denne personen har en legitim rolle i det offentlige ordskiftet, for eksempel at vedkommende har stemmerett i Norge i en debatt knyttet til stortingsvalg.

Tillit til at vi trygt skal kunne opptre under pseudonym der vi ønsker det, og at vi har en brukerkonto som bare kan identifiseres etter klart definerte regler.

Arbeidet med disse digitale legoklossene er allerede godt i gang, og det vil snart bli anledning til å koble seg på for dere i rommet som er interessert.

(Talen er publisert på 2010, for å ikke være synlig på forsiden i 2026)