Johann S. Grimstvedt er en av tre tegneserieskapere som har vunnet premie fra Fritt Ord for samfunnssatire i Den Store Stripeseriekonkurransen 2026.

Konkurransen er arrangert av Aftenposten, VG, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen i samarbeid med Strand Forlag, Strand Comics, Grafill og Fritt Ord.

Grimstvedt deltok med stripen Mortimer, som ifølge serieskaperen selv er «en episk fantasitegneserie som blander fantasy og krigen mellom det gode og det onde med helt hverdagslige problemer og kontorhumor».

– Jeg var heldig med ideen. Det er jo mange som bryr seg om fantasy, og mange som bryr seg om kontorhumor! sier Grimstvedt til Fritt Ord.

Hovedpersonen i Mortimer er en ond hersker i skjelettform som kjemper en episk kamp mot «Lysets Krigere», ledet av den svært muskuløse og lettere dumme helten «Himborr». Hæren hans er på et slags korstog for å innta de ondes palass.

– De har ingen problemer med å være bad-ass, men masse problemer med små, hverdagslige ting, forklarer serieskaperen.

– At folk er sykmeldt og rapporterer på feil HMS-skjema, blir for eksempel viktigere enn at de kommer frem til palasset.

Inspirasjonen til Mortimer henter han både fra Ringenes herre og He-Man, fra jobben på folkehøgskolen, fra tiden i Forsvaret og Heimevernet og ikke minst fra «alle møter, kurs, samlinger og workshops» han har vært på.

– Møter er drepen for meg. Da hamstrer jeg ideer for å gjøre narr av dem, sier serieskaperen.

Lagde serien for å inspirere elevene
Ideen til Mortimer hadde «surklet litt i årevis», men det var konkurransen til Strand som i mars fikk Grimstvedt, som fra før tegner Dobbel Depresso, til tegnebrettet.

Grimstvedt er lærer på illustrasjonslinjen på Buskerud folkehøgskole og ville inspirere elevene sine til å delta. Han gikk foran som et godt eksempel og nådde helt opp: Han fikk 2. plass i hovedkonkurransen og i tillegg en ekstrapremie fra Fritt Ord for samfunnssatiren.

Satiren kommer naturlig
Grimstvedt sier at satiren kommer naturlig.

– Jeg setter meg ikke ned og tenker «nå skal jeg lage satire», og jeg har ikke et politisk budskap jeg vil ut med. Ideene bare kommer. Det er så mye å ta tak i. Jeg liker satire når den fremhever absurditeten i situasjoner, uten å peke en moralsk pekefinger. Litt som forbildene mine i Monty Python (britisk komikergruppe fra 1970- og 80-tallet) gjorde.

Noen ganger er det å le av forhold i samfunnet den beste måten å snakke om dem på, sier tegneren.

I satire er det viktig både å være fri og å kunne tulle med mye – uten å sparke nedover, mener han.

– Hvis man skal gjøre narr av svakere grupper, er det viktig at de man gjør narr av, også kan le av det. Som TV-programmet Tangerudbakken. Man skal være litt glad i det man gjør narr av.

Når det er sagt, mener han at det er mye som ikke kan sies i tegning lenger. Det tidligere tegneseriemagasinet Pyton er et eksempel.

– Det ville aldri gått i dag. Jeg viser det iblant til elevene mine, og de tror ikke sine egne øyne. Samfunnets sensur går i bølger. Nå er vi veldig politisk korrekte. Vi får se om det kommer en motreaksjon, sier han.

– Drivkraften min er at det er gøy å tegne og lese. Og et av mine store mål er at folk synes stripen er så gøy at de vil 1) lese mer og 2) henge opp stripen på døra si!

Postapokalyptisk feelgood med satire fra en bunker
Svenske Lina Neidestam vant også premie for samfunnssatire, med stripen Bunker 42.

– Det er postapokalyptisk feelgood, sier Neidestam om stripen.

– Bunker 42 utspiller seg i en atombunker et sted i de skandinaviske skogene. Innledningsvis følger vi en tenåringsgutt og moren hans, som legger ut på en slags The Road-reise til bunkeren der de håper å få flytte inn. Utenfor pågår apokalypsen, men inne i bunkeren er stemningen likevel ganske koselig og familiær. Snart viser det seg at bunkeren er full av udugelige kulturarbeidere og foliehatter, slett ikke de prepper-proffene moren hadde forventet, sier hun.

Sånn sett er ikke plottet helt ulikt Mortimer: Det store møter det lille.

– Følelsen er at undergangen lurer rundt hjørnet, men at hverdagen samtidig går sin vante gang. Den kontrasten valgte jeg å skildre i form av en familiesitcom i en atomsikker bunker, sier Neidestam, som bor i Stockholm og fra før er særlig kjent for stripeserien Zelda.

Også hun er usikker på når tegneserier går over til å bli satire.

– Jeg har tegnet serier i tjue år, men jeg er fortsatt usikker på om det jeg driver med, kan kalles satire. Samfunnsspørsmål har jo alltid vært med, men tidligere har jeg i stor grad tatt dem opp gjennom karakterenes relasjoner og privatliv, som i Zelda. Det har ikke dukket opp navngitte politikere eller partier, og jeg har ikke kommentert dagsaktuelle saker direkte. Det synes jeg de mer rendyrkede satiretegnerne gjør. Men med bunkeren nærmer jeg meg. Der dukker det for eksempel opp en gjeng verdensledere, og Trump har blitt orkgeneralen Grump.

Stripen er den nye memen – og funker i feeden
Både Grimstvedt og Neidestam har tenkt mye over det digitale formatet.

– Memes har jo blitt den nye tegneseriestripen, sier Grimstvedt.

Men han påpeker at tegneseriestriper har en kontinuitet som memes mangler.

Neidestam mener sosiale medier har gitt seriemediet større spredning enn noensinne.

– En tegnet stripe kommuniserer direkte og raskt. Den funker i feeden når ingen klarer å holde fokus i mer enn fem sekunder lenger, og den vinner over youtubere som sitter og skriker inn i kameraet i et kvarter, sier hun.

– Stripene er også mer sjarmerende enn sistnevnte.

Grimstvedt har allerede planen klar for slutten på Mortimer, men tenker at serien skal vare noen år først. Neidestams neste mål er å gå fra hele striper til «bare» enkeltruter i Bunker 42.

– Seriene mine har alltid vært ganske pratsomme, med mye tekst, mange ruter og mange detaljer i bildene. Jeg vil gjerne bli flinkere til å uttrykke meg kort og konsist, men det er vanskelig, og det tar ofte mer tid, sier hun.

Skeivspark
Den tredje vinneren er Amy Lunden, med kunstnernavnet Atlieny, som er norsk, men bor i USA. Hun har tegnet Skeivspark, en stripe i svart-hvitt om en 42 år gammel transkvinne som med selvironi tar for seg problemene med «det å være født i feil kropp» og de daglige utfordringene hun og mange andre transpersoner møter.

– Jeg ville helst lage den serien jeg selv trenger akkurat nå, sa hun da hun leverte bidraget, og beskrev den som «en i overkant ærlig tankegang rundt det å være skeiv, transkjønnet og helt på grensen til geriatrisk».

– Et interessant og meningsfullt konsept om en transkjønnet persons frustrasjoner og utfordringer, selvopplevd og utleverende, sier Håkon Strand i Strand Forlag.

Viktig med satire – nytt å støtte striper
Om Mortimer sier Strand at serien lyktes «overmåte godt i å skape et spektakulært, parodisk fantasy-univers med små, tettpakkede satireperler over hverdagslige samtidsfenomener».

– Den Store Stripeseriekonkurransen har vært en fin mulighet til å løfte samfunnssatire gjennom tegneseriestriper. Vi har tidligere støttet satiretegnerprosjekter og dokumentariske tegneseriebøker, men akkurat tegneseriestriper er et mindre belyst område for oss, sier Anne-Lise Sognnes, rådgiver i Fritt Ord.

– Satire er en viktig ytringsform å ta vare på. Samfunnssatire tar opp dagsaktuelle temaer og treffer tidsånden, sier Sognnes.