Får etniske minoriteter så hard medfart i samfunnsdebatten at de på sikt skremmes bort fra å delta? Vår nye undersøkelse om ytringsfrihet viser at ikke-vestlige innvandrere og etterkommere ikke får mer hets enn resten av befolkningen når de ytrer seg offentlig – men kommentarene de får er mindre saksrettede og mer rettet mot identitet, bakgrunn og hudfarge. Mange reagerer med å bli mer forsiktige med hva de sier.

I prosjektet «Status for Ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt», stilte vi de samme spørsmålene til et utvalg av den norske majoritetsbefolkningen og et utvalg av innvandrere og etterkommere med opphav i Afrika, Asia og Øst-Europa, med minst fem års botid i Norge. Blant dem som deltar i den norske offentligheten, finner vi både overraskende likheter og noen klare forskjeller når det gjelder hva de to gruppene erfarer.

Ubehagelige kommentarer

Det overordnede bildet er at en forholdsvis stor andel, både i majoritets- og i minoritetsbefolkningen, ytrer seg jevnlig i sosiale medier, og at det er svært små forskjeller mellom grupper. Andelen blant minoritetene som ytrer seg daglig på sosiale medier er større enn i befolkningen totalt, og menn er noe mer aktive enn kvinner. Ellers er utvalgene nokså like. 52 prosent av befolkningen totalt rapporterer å ha ytret seg på sosiale medier overhodet, sammenlignet med 55 prosent i minoritetsbefolkningen.

Når vi spør om folk har mottatt ubehagelige eller nedlatende kommentarer etter å ha ytret seg, svarer nesten en tredjedel i befolkningsutvalget at de har det, mens en litt lavere andel i minoritetsutvalget, 28 prosent, sier det samme. Ubehagelige kommentarer er altså en del av offentlig deltakelse, og mange som har ytret seg offentlig har hatt en erfaring som ikke har vært entydig positiv.

Mer overraskende er det at vi ikke finner forskjeller mellom minoritets- og majoritetsutvalgene, og heller ikke mellom menn og kvinner. Dette er svært interessant, tatt i betraktning oppmerksomheten som har vært rettet mot at både kvinner og personer med etnisk minoritetsbakgrunn opplever det offentlige ordskiftet som tøffere enn menn og personer fra majoriteten. Opplevelsen av ubehagelige og nedlatende kommentarer ser altså ut til å være jevnt fordelt. Det er heller ingen store forskjeller i hvor mange ganger man har mottatt negative kommentarer.

Hva får de kommentarer på

Når det gjelder innholdet i kommentarene finner vi derimot store forskjeller i opplevelser. Blant meningsytrere med majoritetsbakgrunn er de to klart største grunnlagene for ubehagelige kommentarer innholdet i argumentasjonen og politisk ståsted (hhv. 69 og 56 prosent).

I minoritetsutvalget ser det annerledes ut. Innholdet i argumentet er viktig også her (63 prosent), men i tillegg får denne gruppen langt større andel kommentarer rettet mot kjennetegn som nasjonalitet (44 prosent), religion (36 prosent), etnisitet (27 prosent) og hudfarge (22 prosent). Kommentarer rettet mot kjønn og utseende er rundt 10 prosentpoeng høyere blant minoriteter enn blant majoriteten.

Vi har også undersøkt forskjeller mellom kvinner og menn i begge utvalgene når det gjelder grunnlaget for ubehagelige og nedlatende kommentarer. Sannsynligheten for å få ubehagelige kommentarer på grunnlag av kjønn eller utseende er betraktelig større for kvinner. I likhet med etniske minoriteter utsettes altså kvinner i sterkere grad for kommentarer knyttet til iboende egenskaper, ikke til sak eller argument.

Negative erfaringer får større konsekvenser

Det er altså åpenbart at deltakelse i offentligheten ikke skjer omkostningsfritt. Et helt sentralt spørsmål i et ytringsfrihetsperspektiv er hvilke konsekvenser negative erfaringer har for framtidige ytringer. I dette spørsmålet er det en betydelig forskjell mellom de to utvalgene. Mens 19 prosent i majoritetsutvalget sier at erfaringen har gjort dem mer forsiktig med å ytre seg i fremtiden, sier hele 36 prosent i minoritetsutvalget det samme.

Våre funn tyder dermed på at negative erfaringer i større grad bidrar til å forstumme etniske minoriteter. Dette er kanskje ikke så rart siden aktive meningsytrere med minoritetsbakgrunn oftere opplever at negative kommentarer er knyttet til usaklige forhold som religiøs og etnisk bakgrunn.

Vi vet ikke hvem de nedlatende kommentarene kommer fra. Det vil si om minoriteter primært blir brakt til taushet av «eget» miljø, eller om det er representanter for majoritetsbefolkningen som møter dem med ubehagelige kommentarer. Vi må også bemerke at minoritetsundersøkelsen har en lav svarprosent (15 prosent) og dermed ikke er representativ for befolkningen av «ikke-vestlige» innvandrere og etterkommere i Norge. Snarere må dette betraktes som et «eliteutvalg» innenfor denne gruppen, som er en relativt høyt utdannet gruppe med gode språkferdigheter.

Et demokratisk problem

At det er systematiske forskjeller mellom grupper nettopp når det gjelder innhold og konsekvens av kommentarene er utvilsomt bekymringsfullt. Mens personer med majoritetsbakgrunn hovedsakelig opplever ubehagelige eller nedlatende kommentarer knyttet til innholdet i det de skriver og deres politiske ståsted, rapporterer minoritetene langt oftere om negative kommentarer knyttet til religion, etnisk bakgrunn, nasjonalitet og hudfarge. Særlig bekymringsfullt er det at konsekvensene av negative erfaringer ser ut til å være større blant personer med etnisk minoritetsbakgrunn enn blant majoriteten.

Et velfungerende demokrati forutsetter at alle grupper deltar i det offentlige ordskiftet og gjør sine synspunkter kjent, slik at saker av politisk betydning er belyst fra flest mulig sider når beslutninger skal fattes. Det et demokratisk problem hvis negative erfaringer fører til at vi mister minoritetsstemmer i det offentlige rom.