Dette fikk meg til å tenke på hvordan kampen for frihet ikke er over bare fordi man flykter fra et autoritært samfunn til Norge.

For noen år siden møtte jeg en karikaturtegner fra Bangladesh som heter Arifur. Han ble fengslet for en karikatur som ble betraktet som blasfemisk. Mens han satt inne, kunne han høre demonstranter utenfor som ropte at han måtte dø. Det var en skremmende opplevelse – ikke minst fordi flere som var anklaget for blasfemi i Bangladesh, hadde blitt drept på den tiden. Han fryktet derfor at han kunne bli den neste.

Men Arifur var heldig. Han ble løslatt og fikk komme til Norge som flyktning. Her følte han seg endelig fri. Han begynte på norskkurs, og en dag snakket læreren om hvor viktig det er med vitamin D her i Norge. Mens hun forklarte, fikk Arifur en idé. Han tegnet en kvinne i burka som sa: «Jeg har ikke vitamin D!»
Læreren og nesten hele klassen lo. Men ikke alle syntes tegningen var morsom. Etter timen kom noen menn bort til ham. De sa at han måtte slutte med slike tegninger. Og de truet ham på livet.

Sjokkert begynte Arifur å spørre seg selv: Har jeg nettopp fått en drapstrussel for en tegning – i Norge? Han hadde trodd at han hadde flyktet fra dette, og ikke at han skulle finne den samme type intoleranse her i Norge.

Denne historien gjorde sterkt inntrykk på meg. Hvis fritenkere ikke engang kan føle seg trygge i Norge, hvor i verden skal de da være trygge?

Når vi i Norge diskuterer hvorfor vi trenger ytringsfrihet, så viser vi ofte til de tre begrunnelsene i Grunnloven: Sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.
Men la oss også spørre:
- Hvilken ekstra betydning har ytringsfriheten i et multikulturelt samfunn?
- Og hva betyr den for personer med innvandrerbakgrunn, som Sarah Gaulin?

Da vil jeg trekke frem tre andre perspektiver:
For det første gir ytringsfriheten mulighet til frihetskamp.
For det andre fremmer den toleranse som vi trenger i et mangfoldig samfunn.
Og for det tredje bidrar den til brobygging mellom ulike grupper i samfunnet.
La meg begynne med det viktigste, som er kampen for frihet.

Innvandrere trenger ytringsfriheten for å kjempe for sine rettigheter og mot diskriminering i storsamfunnet. Men de trenger ytringsfriheten også for å kjempe for frihet innad i sine egne miljøer.

Avistegneren fra Bangladesh innså raskt at kampen ikke var over – den hadde bare skiftet sted og form. Den samme erfaringen deler mange kvinner som har flyktet fra patriarkalske samfunn til et av verdens mest likestilte samfunn, uten at de nødvendigvis opplever større individuell frihet. Ikke fordi staten står i veien, men fordi familien og miljøet gjør det.
Likevel er det én avgjørende forskjell: I Norge står de ikke alene. Her finnes det hjelp å få, og her finnes muligheter til å ta opp kampen – i familien, i miljøet eller i offentligheten. Og for dem som ikke kan kjempe selv, finnes det andre som gjør det på deres vegne.

Det finnes stemmer som Sarah Gaulin – og mange andre – som følger i fotsporene til Shabana og kjemper for likestilling og mot æreskriminalitet. Som Sarah selv skrev på Facebook: Ytringsfriheten gir henne muligheter i Norge som hun aldri ville hatt i Iran.
Og det er nettopp dette som gjør ytringsfriheten så viktig i et multikulturelt samfunn. Den skaper mulighet til å kjempe for sin egen frihet – ikke bare mot staten og storsamfunnet, men også mot sosiale normer. Mot press fra eget miljø. Mot de usynlige grensene som ikke kan brytes uten ytringsfrihet og uten ytringsmot.

Så til punkt to om hvordan ytringsfrihet er viktig for toleranse.

Mange ser ytringsfrihet og toleranse som motsetninger – at ytringsfrihet handler om retten til å si imot, utfordre og provosere, slik Sarah Gaulin ofte gjør som en markant stemme i samfunnsdebatten.

Men hva betyr egentlig toleranse? Toleranse handler ikke om å godta alt, men om å tåle det man misliker. Og her spiller ytringsfriheten en avgjørende rolle – fordi den trener oss i nettopp dette. I et fritt samfunn blir vi eksponert for ytringer vi sterkt misliker, men vi lærer å leve med dem. Slik vokser en toleransekultur frem – en kultur vi trenger i et mangfoldig samfunn.
Når mennesker med ulike bakgrunner, verdier og syn på verden lever side om side, vil det oppstå spenninger. Spørsmålet er ikke om disse spenningene finnes – men hvordan vi håndterer dem.

Vi kan prøve å unngå ubehagelige samtaler. Late som om uenighet ikke eksisterer. Slå hardt ned på dem som utfordrer den innbilte harmonien. Men historien viser oss noe annet: Land som begrenser ytringsfriheten for å unngå konflikt, blir ikke mer tolerante. Snarere tvert imot. Det er her i liberale demokratier med ytringsfrihet at toleransen for annerledeshet står sterkest.
Ytringsfrihet er med andre ord ikke en trussel mot toleranse, men en forutsetning for den. Vi skaper ikke toleranse ved å beskytte oss fra ubehagelige ytringer – vi skaper toleranse ved å tåle slike ytringer.

Som det heter i begrunnelsen for denne honnørprisen til Sarah Gaulin:
«I et mangfoldig samfunn er toleranse avgjørende, men like viktig er åpne diskusjoner – også når debatten berører konfliktfylte religiøse og kulturelle spørsmål.»
Og kanskje er det ingenting som setter forholdet mellom ytringsfrihet og toleranse mer på spissen enn konflikten om blasfemi i islam.
Skal vi forsvare retten til å krenke? Eller skal vi beskytte dem som føler seg krenket?

Da myndighetene i Bangladesh fengslet avistegneren Arifur, trodde de det ville dempe sinnet blant fanatikerne. Men det gjorde det motsatte. Fengslingen bekreftet at han hadde gjort noe uakseptabelt. Uenigheten handlet bare om hvor hard straffen skulle være. Mobben ville ha hodet hans.

Man kan trekke en parallell til drapet på koranbrenneren Salwan Momika i Sverige nylig. Svenske myndigheter ønsket å straffeforfølge ham for hat mot en folkegruppe, mens mange der ute var rasende på ham for blasfemi. Myndighetene sviktet i å beskytte ham, og det endte med at han ble drept. Dette fikk ikke stor oppmerksomhet i Norge, men Sarah Gaulin var blant dem som reagerte prinsipielt. I Nettavisen skrev hun: «Hvis vold blir svaret på ord og meninger, er vi på vei mot et samfunn hvor frykt erstatter frihet.»
Og hun har helt rett.

Koranbrennere kan ikke sammenlignes med karikaturtegnere, men logikken er den samme: Når staten selv reagerer med straff, legitimerer den intoleransen som måtte finnes der ute i samfunnet.

Det som fremmer toleranse og forebygger konflikter, er den tilnærmingen som mange norske moskeer etter hvert har valgt i møte med koranbrennere som SIAN. Senaid Kobilica i Muslimsk Dialognettverk har formulert det vakkert: "«La hatet stå alene.» Han har oppfordret muslimer til å ignorere provokasjoner og ikke gi dem oppmerksomhet.
Og det er slik vi kommer videre i vårt mangfoldige samfunn. Muslimer lærer å tåle og å leve med blasfemi – slik kristne for lengst har gjort det.

Så mine kjære damer og herrer: De som står opp for ytringsfriheten i disse vanskelige sakene, som Sarah Gaulin, bidrar ikke bare til å bekjempe ekstremisme, men også til å gjøre samfunnet mer tolerant.

Så til mitt tredje og siste punkt – om hvordan ytringsfriheten bidrar til brobygging.

Vi hører ofte at det viktigste er hva som sies, ikke hvem som sier det. Det er et fint ideal, men realiteten er at det betyr mye hvem som kommer med en ytring.

Ta for eksempel kriminalitet – et tema som også skaper spenninger i vårt flerkulturelle samfunn. Det betyr noe at Sarah Gaulin – med den bakgrunnen hun har – tar opp kriminalitetsproblematikken i Oslo.

I sin begrunnelse for honnøren fremhever Fritt Ord hvordan Sarah Gaulin, både som leder i LIM og tidligere bydelspolitiker i Søndre Nordstrand, har satt kriminalitet på dagsorden – et problem som truer frihet og trygghet, særlig i utsatte områder.
Man skulle tro at ingenting er mindre kontroversielt enn å være kritisk til kriminalitet. Men i en multikulturell kontekst kan alt være sensitivt. For noen kan fokuset oppleves som stigmatiserende. For dem som bor i områdene som stadig trekkes frem, vokser behovet for å forsvare bydelens omdømme. Det er fullt forståelig. Men denne dynamikken i Sverige har gjort kampen mot kriminalitet vanskeligere, ikke lettere.

I Norge har vi heldigvis mindre polarisering – mye takket være stemmer som Sarah Gaulin, som gjør det lettere å snakke åpent og ærlig om ubehagelige temaer.

Selv om hun måtte forlate Holmlia på grunn av hets og trusler, har det ikke stoppet henne. Fritt Ord fremhever dette i sin begrunnelse og anerkjenner hennes evne til å kombinere saklighet med tydelighet og et sterkt engasjement.
Dette er ytringsfriheten i praksis. Den bygger broer i et mangfoldig samfunn og gir oss muligheten til å finne løsninger sammen – i stedet for at vi bare retter pekefingre mot hverandre.

Den persiske poeten Rumi sa: «Out beyond ideas of wrongdoing and rightdoing, there is a field. I’ll meet you there.»
Overført til denne debatten vil jeg parafrasere det slik: «Mellom demonisering av andre kulturer og kulturrelativisme finnes det et landskap. La oss møtes der.»

Til slutt vil jeg si noen ord direkte til deg, Sarah:
På vegne av styret i Fritt Ord vil jeg takke deg for frihetskampene du kjemper, for toleransekulturen du fremmer, og for rollen du tar som brobygger i vårt mangfoldige samfunn.

Vi vet at det har kostet, men vi vet også at du aldri har gitt opp. Og nettopp derfor fortjener du denne anerkjennelsen.
Ytringsfrihet må ikke bare forsvares – den må brukes og holdes i live. Den er selve pulsen i et levende demokrati. Du bruker den med mot, tydelighet og saklighet. Og slik bidrar du til å gjøre samfunnet bedre for alle oss.

Gratulerer med Fritt Ords Honnør – og lykke til videre!