«Brune føtter rett i baraf. Nå vi drikker vin ut av karaffel.»

Baraf og karaffel. To ord som kanskje ikke helt rimer. Men hører de sammen likevel?
Baraf betyr snø eller is, og det er et ord som blant annet brukes på gujarati, hindi og urdu.

Karaffel er derimot et velkjent norsk ord for det vi skjenker vin eller vann fra. Men også karaffelen har reist langt før den ble norsk. Ordet har røtter i arabisk og kom til oss via flere europeiske språk.

Jeg synes de to ordene henger sammen, hvis vi leser dem slik: Først de brune føttene i snøen. Den første vinteren. Det første møtet med Norge. Møtet med noe kaldt og ukjent.
Så, mange år senere: Vin som skjenkes fra en karaffel rundt et bord. Et liv som er blitt levd her, med middager, feiringer, venner, barn og hverdager.

Mellom de to bildene ligger en hel reise. Barn som vokser opp med et annet morsmål enn foreldrene sine. Og foreldre som bærer med seg minner, språk og vaner fra et annet sted – og som blir gamle her.

Er det dette Karpe mener med denne låten? Kanskje. Kanskje ikke. Men det fantastiske med kunst – og i den kraft også med rap – er at vi ikke får alt servert med teskje. Eller med karaffel. Karpe legger ingen forklaring ved siden av låten. Det er ingen fotnoter der. Litt irriterende for en tankesmieansatt som meg, som er vant til fotnoter, men det de har gitt oss, er ord, bilder, musikk og opplevelser. Resten må vi gjøre selv.

En som gjorde det med «Baraf/Fairuz» låten var journalist i Klassekampenm,
Yohan Shan-mugaratnam. Han slo opp ordet «baraf», lyttet videre og forsøkte å forstå hvorfor låten traff ham så sterkt. Han skrev om det han kalte migrantens melankoli.
For låten handler ikke bare om reisen fra brune føtter i snøen til vin fra karaffel. Etter hvert forsvinner vinen, champagnen, merkeklærne og de dyre bilene. Inn kommer sykdommen – og alle spørsmålene til en far:
«Hvorfor går du og ljuger til legen
Hvorfor går du og får diabetes
Hvorfor går du ikke ut om vinteren
Hvorfor går du ikke og bare får trent»

Det er spørsmål fulle av kjærlighet, men også frustrasjon og avmakt. Foreldrene tok en gang med seg barna til et nytt land og viste dem vei. Nå er det barna som prøver å passe på foreldrene. Men de kan ikke beskytte dem mot alt.
Karpe synger:
«Baba, jeg er ikke et fyrtårn.
Jeg har bare diskolys på.»

Her kommer melankolien tilbake igjen: Man kan nå toppen av verden, men likevel kjenne på følelsen av ikke å strekke til. For noen blir slike strofer et vindu inn i erfaringer som de selv ikke har hatt. For andre er det gjenkjennelse: Noen har satt ord på deres liv og deres virkelighet.

Det er denne kraften Fritt Ord ønsker å hedre i dag. Styret skriver i sin begrunnelse at Karpe har satt ord på erfaringer mange unge med minoritetsbakgrunn bærer på. Med rappens språk har Karpe utvidet ytringsrommet for identitet og tilhørighet.

En ting er å skape gjenkjennelse hos dem som deler de språklige, religiøse og kulturelle referansene. Det ekstraordinære med Karpe er at de har også fått Norge til å lytte og til å synge med, også når man ikke forstår alle ordene. De har løftet minoritetenes språk og erfaringer inn i majoritetens språk – eller, bedre sagt: inn i vår felles kultur. Og dermed har de ikke bare utvidet språket. De har også utvidet forståelsen av hva det vil si å være norsk.
I sommer sto over 100 000 mennesker på Ekebergsletta og sang med, fordelt på tre konserter. Ord fra flere språk, referanser fra hele verden. I stedet for å forklare alle referansene for majoriteten, lar de publikum finne veien inn på egen hånd. Slå opp et ord. Lytte en gang til. Være villige til å ikke forstå alt med én gang. Dette ble særlig tydelig med albumet Omar Sheriff fra 2022.

Minoriteter er ofte blitt forventet å oversette seg selv. Med Karpe er det også majoriteten som må bevege seg. Lete, google og spørre: «Brune føtter rett i baraf.» Hva er dette for noe? Og når vi leter etter svaret, åpner det seg nye vinduer og nye perspektiver.
Karpe har skrevet om klasse og status. Om rasisme og utenforskap. Om tro og skam. Om foreldre og barn. Om å være stolt av bakgrunnen sin – og samtidig sliten av stadig å måtte forklare den. Og om å finne ut av hvordan bevege seg og stå i flere sider av egen identitet.

Disse erfaringene fantes allerede i livet til mennesker over hele landet. I familiene, i miljøene, i litteraturen og i samtalene rundt kjøkkenbordet. Men Karpe gjorde dem umulige å overse. Som det heter i Fritt Ords begrunnelse: «Karpe har fått Norge til å lytte til fortellinger som ofte krever kamp for å bli hørt.»
Når vi diskuterer hvorfor vi trenger ytringsfriheten, viser vi ofte til Grunnloven: sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. For minoriteter får den også noen helt konkrete betydninger. Ytringsfriheten gjør kampen mot diskriminering mulig, den synliggjør mangfoldet og den kan bygge broer mellom mennesker med ulike erfaringer.
Det ligger en spenning her. For kampen mot diskriminering og fordommer er ikke mulig uten friksjon. Mangfold blir ikke synlig uten at noe utfordres. Og vi trenger å bygge broer nettopp fordi det finnes avstand. Karpe gjør alle de tre tingene. De utfordrer. De synliggjør. Og de bygger broer.

Da vi i Fritt Ord-styret diskuterte denne Honnøren, ble det sagt at prisen kommer sent og at den kanskje vil virke lite kontroversiell. Det viste seg å være helt feil. : ) For vi vet at Karpe blir slett ikke omfavnet av alle i det norske samfunnet. De provoserer fortsatt mange, og kontroversene rundt dem er tydeligvis ikke bare historie.

Da nyheten ble annonsert, satte det fyr på Facebook, og etter hvert også i debattspaltene, og endte til slutt på Dagsnytt 18 og i selveste Debatten på NRK. Tekster skrevet for 18 eller tjue år siden ble hentet frem igjen –verslinjer som av kritikerne ble lest som voldsfantasier rettet mot FpU og Carl I. Hagen.

Reaksjonene kom midt i en allerede opphetet debatt om hatytringer. Beskyldninger om dobbeltmoral haglet inn. Honnøren hadde med andre ord truffet en nerve. Debatten som fulgte, gjorde Karpe-prisen viktig på måter som vi i Fritt Ord ikke hadde forutsett.

Vi skal ikke ta den debatten på nytt her, men høydepunktet i Debatten på NRK var da samfunnsdebattant Guro Sibeko reagerte sterkt på vrangtolkninger og sa: «jeg hadde vært flau hvis jeg var norsklæreren deres. Og jeg er norsklærer». Hun bidro med tekstanalyse ettersom kunstneriske uttrykk kan ikke leses som debattinnlegg. Når de tolkes i sin sammenheng, kan de få en stikk motsatt betydning av den bokstavelige. I dette tilfellet kan linjene leses som kritikk av fordommer og som kritikk av dem som tøffer seg – ikke som voldsfantasier.

Sjangeren betyr også noe. Rap har tradisjonelt gitt stemme til stigmatiserte og underrepresenterte grupper. Den har alltid vært røff, med drøyt språk, overdrivelser og voldelige bilder – litt som country har hjertesorg, og black metal har mørket. Rappens bilder er ikke ment bokstavelig – akkurat som karikaturtegninger eller romaner heller ikke er det. Da Karpe ga ut låten «Vi drepte DJ’n», trodde vi heller ikke at de tilsto et drap.

Fritt Ord har på sin side ikke gått inn i striden om hvordan de gamle tekstene skal tolkes. Vi er ikke et fasitorgan for tolkning av kunst og musikk. Og i vurderingen av honnøren er dette et sidespor. Vi har slått fast at disse gamle låtene – uansett hvordan de måtte tolkes – ikke er diskvalifiserende når vi vurderer et kunstnerisk og samfunnsengasjert virke på mer enn 25 år.

Tendensen til å hente frem enkeltlinjer fra tjue år tilbake og bruke dem til å diskvalifisere en hel karriere, er et større ytringsfrihetsproblem enn at kunst kan tolkes forskjellig – og at den noen ganger tolkes helt feil.

Denne honnøren er først og fremst ment som en hyllest til Karpe – for alt de har skapt og alt de har betydd. For dette har hele tiden handlet om mye mer enn musikk.

Så kjære Magdi og Chirag, dere har gjort minoritetsbakgrunn til en selvfølgelig del av norsk kulturliv og kulturarv. Dere har fanget tidsånden, utfordret den og utvidet ytringsrommet for andre. Gjennom ord, nyskapende musikk og sceneshow har dere skapt både debatt og fellesskap. Derfor fortjener dere denne honnøren.
På vegne av styret i Fritt Ord vil jeg takke dere for at dere har fått Norge til å lytte – og synge med. Dere har til og med vist at baraf og karaffel rimer likevel. I hvert fall når Karpe sier det.

Gratulerer med Fritt Ords Honnør!