Fortell om en konkret situasjon fra ditt eget liv, der ytringsfriheten ble viktig for deg (og du fikk brukt den).

– Som kunstner, spaltist, kvinne og lesbisk utgjør ytringsfrihet grunnlaget for mitt livsgrunnlag. Jeg lever av å kommentere samtiden gjennom kunst og tekst. Min erfaring med ytringsfrihet i Norge er at det er et avvik mellom teori og praksis. Det er lett å heie på ytringsfrihet når alle er enige, men det er de som går mot flertallet som merker i hvilken grad ytringsfriheten gjelder. Mitt varemerke har alltid vært maktkritikk og ironisk provoserende form. Jeg kunne utvikle en fryktløs frekkhet, ikke minst muliggjort av Fritt Ord. Jeg tok det for gitt at de første tegnene på krenkehysteri som skulle komme, var en avansert form for ironi.

Men da SV avinviterte Julie Bindel fra kvinnekonferansen i 2017, fordi partiets LHBT-utvalg påsto at hun var transfob, skjønte jeg at krenkehysterikerne faktisk mente alvor.

Jeg solgte meg da inn som ekstern spaltist i Dagbladet for å kommentere på denne utviklingen. Tilbakeslaget fra mitt eget miljø var umiddelbart og nådeløst.

Syv år senere inkluderer listen av forsøk på å få denne lesba til å holde kjeft underskriftskampanjer, politianmeldelser, kanselleringer på kanselleringer og personangrep der jeg blir sammenlignet med alt fra holocaustfornektere til barnemishandlere og fascister. Tenk at det å si at menn ikke kan være lesbiske og at barn ikke bør kastreres, skulle være så upopulært.

Jeg har sagt det jeg mener gjennom kunst, musikk og som skribent. Jeg mener mine bidrag til meningsmangfoldet pakker ut det som mange forsøker å pakke inn, og håper at flere tør å bruke sine egne stemmer. Jeg har lært at for å beholde ytringsfriheten må man benytte seg av den for alt den er verdt. De som ikke bruker den, gir den fra seg.

Hva er styrkene ved ytringsfrihetssituasjonen i Norge?

– Styrkene er nok at den vanlige kvinnen og mannen i gata har bakkekontakt og reagerer som gutten i «Keiserens nye klær» når politikere, «skeive» eller andre forteller dem at menn kan også være kvinner.

Hva er de største ytringsfrihetsproblemene i Norge? Og internasjonalt?

– De største ytringsfrihetsproblemene i Norge er at man blir anmeldt for hatkriminalitet og etterforsket av politiet for å i prinsippet si at menn ikke kan være kvinner.

Kvinner som lager rom der alle menn – uansett hvordan de identifiserer seg – er ekskludert, blir anmeldt, tatt til retten og dømt, som i Tickle vs. Giggle-saken i Australia. I Norge er en mann dømt av Høyesterett fordi han reagerte verbalt på en slitsom mann som hevdet å være kvinne. Den dommen er et eksempel på at rettsapparatet og landets dommerfullmektige tillater seg å dømme folk som forholder seg til biologiske realiteter på subjektivt moralsk grunnlag.

Kvinner og menn i Norge er blitt innkalt til sine arbeidsgivere fordi transaktivister har sendt brev om at de er hatefulle og uegnet til jobben sin fordi de ikke underkaster seg skeiv kjønnstro. Mange blir presset til å tie fordi de ser at transaktivister lykkes med sin strategi som handler om å assosiere meningsmotstandere til høyreekstreme strømninger.

FNs spesialrapportør på vold mot kvinner og jenter, Reem Al Salem, skrev i en uttalelse i 2023 at trusler og trakassering mot kvinner som uttrykker sine meninger om kjønn og seksuell orientering, er dypt bekymringsfullt. Hun trakk frem The Global North og det innskrenkede rommet for kvinner og feministorganisasjoner som samles, utrykker seg og krever respekt for sine grunnleggende behov basert på kjønn og seksuell orientering. Al Salem advarer mot utviskingen av forskjellen mellom kjønn og sosialt kjønn og konsekvensene det får for kvinner.

I Norge har landets institusjoner, akademia og media aktivt dehumanisert enhver dissident. Når Amnesty skriver på sin nettside at kvinner i Afghanistan er undertrykt «for the crime of identifying as girls», betyr det at de ikke har bakkekontakt og er kapret av skeiv kjønnstro.

Det største ytringsproblemet i Norge er at ledelsen ved alle våre institusjoner nå ser verden gjennom transaktivistenes briller, der det å være kvinne er en identitet man velger.

– Hvis du var Fritt Ord, hva ville du rådet Fritt Ord til å gjøre mer av fremover?

Språket skal ikke beskytte, men avdekke. Å klamre seg til klisjeer som respektfull dialog i en tid hvor det er blitt normalisert å kategorisere jenter og kvinners bekymring som hysterisk, er å delta i undertrykkelsen av kvinner som sier ting som de er.

Fritt ord favoriserer menn og underbygger strukturer som ignorerer og dermed undertrykker kvinners stemmer. Vi kan ikke havne der at kvinner må tilpasse seg en såkalt respektfull form passende for Fritt Ord sine styremedlemmer.

Om man ønsker kvinner som meg, Anne Kalvig og Christina Ellingsen i samfunnsdebatten, må Fritt Ord sette kvinners ytringsfrihet som satsningsområde og bidra så det monner økonomisk.

«The Family Portrait»

Videoen «The Family Portrait» viser også en retning. Som kunstner og skribent har jeg i 20 år kommentert på gruppepress, sosial kontroll, manipulering, overdreven lojalitet, nepotisme og det å tilpasse seg formen. «The Family Portrait» er min kommentar til en tematikk som handler om det å beskytte versus kontrollere. Lag en tilsvarende video med styremedlemmene og direktøren for Fritt Ord. Det kan komme til å vise dere veien fremover – og dessuten gjøre seg bra på nachspiel.