En rose er ikke nok

“Mamma, kom tilbake til Norge nå! Det er ikke trygt for deg i Syria!”. Dette var det min søster sa til min mor som var i Syria, juli 2011. Min søster ville ha mamma tilbake i trygghet her i Norge. Lite visste vi om at det tryggeste stedet vi visste om skulle bli angrepet to dager etter at hun kom hjem. Jeg husker at TV’en var på og jeg hørte hva som hadde skjedd. “Har Norge blitt som Irak nå? Jeg trodde det var trygt her? Var det Al-Qaeda som gjennomførte angrepet slik de alltid gjorde i Irak, landet foreldrene mine flyktet fra? Vær så snill, ikke la det være en Muslim!” Disse tankene fylte opp hodet mitt. Jeg var bare 10 år gammel. Hatkommentarer strømmet til storesøsteren min sin mammablog. De ble raskt slettet og kommentarfeltet hennes var overfylt med beklagelser etter bare 1 time. Likevel, fant jeg raskt ut at det å få vite at det var en norsk mann, ikke gjorde en forskjell. I dag jobber vi mye hardere enn noen gang for å motvirke disse høyreekstreme ideologiene. Hva får et menneske til å gjøre noe så grusomt? Er det oppdragelsen dette mennesket har? Er det miljøet? Eller har det mennesket en psykisk sykdom?

Jeg har ikke følt meg like trygg som dagen før 22. juli 2011 på lenge. I dag frykter jeg for at min hijab-kledde mor kan bli dyttet ned en trapp. At noen angriper min bror, som har navnet og adressen sin listet ned på en nynazist side sammen med hundrevis av andre folk med navnet Ali. At noen putter en stor stein foran meg imens jeg skater ned en bakke, igjen. Det skremmer meg at en ny 22. juli kan skje hvis regjeringen fortsetter å undervurdere de høyreekstreme ideologiene. De høyreekstreme ideologiene og tankene som mange unge i dag møter alt for lett på nettet.

Jeg frykter den høyreekstreme ideologien, men jeg frykter også den andre siden av mynten, nemlig radikale muslimer. Jeg, som en norsk-irakisk gutt, kan være utsatt for angrep av radikale muslimer som ser på meg som vantro. Som norsk-irakisk, kan jeg også være utsatt for angrep av høyreekstreme fordi jeg er muslim i vesten. Dette er en ideologier som ligner et virus. Hvite høyreekstremister og radikale muslimer har mange ting til felles. Begge sider spiller på frykt, begge sider mener de tror på den sanne ideologien, og begge tror de er mer overlegne en andre. De er to sider av samme mynt. Morsomt nok så hater de hverandre.

Ytringsfrihet er i dag mer aktuelt og diskutert i verden enn det noen gang har vært før. Gjennom de siste 10 årene har ikke så mye forandret seg når det gjelder åpenhet og demokrati. Rundt i høyresiden er det mange som ikke er redde for å uttrykke sine meninger. Morsomt nok, på venstresiden er det helt motsatt. Mange syn forandrer seg aldri, selv om de kaller seg selv progressive. Hvis denne meningen overrasker, er det forventet, og det er nettopp det jeg skal skrive om videre. Ta min storesøster som eksempel; hun brukte hijaben før, men tok den av når hun var 20. På venstresiden kritiserer de sjeldent hijaben, men søsteren min som er muslim går alltid hardt mot hijaben. Hun, sammen med svært mange andre muslimske kvinner, mener nemlig at den kan skade mange kvinner. Min søster stemmer på SV, men venstresiden misliker noen av hennes synspunkter. Folk fra venstresiden er sjeldent åpne for nye meninger som kan endre på deres status quo, selv om dette er meninger som er viktige, og kommer fra sårbare grupper som venstresiden hevder de støtter. Venstre og høyre siden har en besettelse med å skille seg fra hverandre, selv om de vet at en ny ide eller et nytt syn kan hjelpe mange mennesker. Trist nok, er de mer opptatte av å ikke være som den motsatte siden, enn de er av å hjelpe andre mennesker.

Vestens ytringsfrihet er ofte hyllet av oss, men sannheten er at stemmene vi hører aller mest her i vesten er stemmer med dårlige intensjoner. Man må huske at bruken av ytringsfriheten ikke er det samme som ytringsfriheten selv, og det er viktig at man skiller mellom disse to. Jeg mener at bruken av ytringsfrihet i vesten i dag er feilaktig. Folk fra utsatte grupper som kommer med progressive syn blir sjeldent hørt, mens folk som kommer med hatefulle ytringer blir møtt med store plattformer og annerkjennelse.

Alle stemmer bør slippe til, og det gjør de ofte i samfunnet vårt. Alle må få ytre seg så lenge deres ytringer ikke innebærer trussel, provosering og/eller oppmuntring til vold, og ikke minst, hat. Det man ofte er redd for når man slipper in alle stemmer, er at de kan være en lenestol til hatefulle ytringer i samfunnet. Mange ekstreme og radikale stemmer kan brukes som propaganda og kan dermed vekke følelser hos de unge. Dette kan føre til normalisering av rasisme og hatefulle ytringer, og det kan få flere folk til å adoptere ekstreme og radikale ideologier som kan gi farlige folk makt. Derimot, hvis man stenger slike ytringer ute, kan det føre til at høyreekstreme ikke får stemmen sin frem. Da vil de i de verste tilfellene bruke andre, mer voldelige metoder for å fremme sine meninger. Et eksempel på dette, er terror angrepet utført av Breivik. Jeg mener at den beste løsningen er null toleranse for hatefulle ytringer, for å skape et tolerant samfunn som viser respekt for alle mennesker, uansett kjønn, rase, legning, eller tro. Samtidig må regjeringen ikke undervurdere situasjonen slik den gjorde da Breivik drepte titalls av mennesker.

En løsning for høyre ekstremismen kan være å bekjempe den tidlig hos de unge. I dag fokuserer barnevernet mer på utenlandske barn som i de fleste tilfeller ikke har problemer, enn de gjør på norske barn som utrykker rasistiske, kvinnehatende og homofobiske holdninger. Min søster som jobber på barnehagen, ble kalt for brun bæsj av en 6 år gammel gutt noen dager siden. Hvor lærte han det fra? Moren og faren hans virker jo som veldig hyggelige mennesker! Da jeg gikk på barneskolen, ble jeg kalt for N-ordet og sjokolade mange ganger. Jeg sa ifra til en lærer om det en gang, men ble bare fortalt at ‘’verden er urettferdig’’ Det ble heller ikke gjort så mye mer med saken.

Fremtidens høyreekstremister har falt i en felle. Denne fellen kan også du som leser dette falle i. Den kan starte med en 15 år gammel gutt som er på Youtube. Han blir foreslått en video med tittelen “FEMINISTS GETTING OWNED COMPILATION”. 15-åringen kommer til å synes at dette er morsomt på grunn av samfunnet han lever i, der mange gjør narr av feminister. Algoritmen foreslår nå en ny video. Denne gangen, “BEN SHAPIRO ROASTS COMPILATION”. Dette fortsetter helt til det dukker opp ny video. Nå er det en tydelig rasistisk video med Hitler ros her og der. Flere måneder senere, er denne 15-åringen en regelmessig besøker av en hemmelig nynazistisk side. Denne fellen er det jeg kaller høyreekstremistfellen.

Det at Anders Behring Breivik sin rettsak ble vist til folket, gjør at jeg føler meg utrygg. Tenkte de ikke at det å gi han en plattform kunne spre hans propaganda og onde syn? Hvor mange nye tilhengere fikk han på grunn av fullsendingen av retten? Han sa klart og tydelig i retten: “Jeg ønsker å beklage til alle militante nasjonalister i Norge og Europa for at jeg ikke klarte å henrette flere”. Jeg har aldri sett en IS-terrorist få den plattformen i en rettsak i Irak. Hvorfor får høyreekstreme denne plattformen? Vi skjønner at det er helt galt å la en IS-terrorist ytre sine hatefulle meninger, og vi unngår derfor å gjøre det, så hvorfor lot vi en høyreekstremist gjøre akkurat det? Hva sier dette om samfunnet vårt, at Breivik fikk den plattformen han trengte uten å spørre om det?

Åpenhet er viktig i Norge, og det var viktig for folket å vite hvordan en person som hadde forårsaket så mye gru i landet, skulle bli dømt. Grunnen til at så mange ville høre på Breivik i retten, og ikke en annen vi aldri har hørt om, er fordi folk ville vite mer om hans syn. Hans syn som drepte 77 mennesker. Noen mener at dette handlet om ytringsfrihet, og at Breivik skulle få lov til å ytre seg. Det er jeg enig i, men ikke imens alle i Norge så på han spre hat og propaganda. Han skulle ha få ytret seg til politiet, ikke mer. Det finnes en tynn tråd mellom ytringsfrihet og hat. Breivik og mange andre var de som trådde over tråden. Sist men ikke minst, mener jeg at Norge er uerfaren innen problemer som ekstremisme og terrorisme. Norge er vanligvis et fredelig land, så det er ikke rart at Norge håndterte det på denne måten.

Flere år senere, finner vi Philip Manshaus som dreper hans asiatiske stesøster, og prøver å drepe flere ved Al-Noor Moskeen i Bærum. Han var nemlig inspirert av Breivik og andre høyreekstremistiske terrorister. Som Breivik, gjorde han en nazihilsen i retten. Manshaus var et offer av høyreekstremistfellen. Politiet fant søkeord som incel, Waffen SS, skyteepisoder i USA, og flere høyreekstremistiske videoer på Youtube, samt forumer i hans søkehistorikk.

Jegmener at roten på hele problemet er det menneskelige superioritetsprinsippet, og hvordan det blir utnyttet av folk i makt med en målgruppe i hodet; unge, sårbare, og desperate mennesker. Vi må dra denne tankegangen hardt fra roten tidlig, så den ikke vokser og sprer seg. Vi må være der for disse unge, sårbare, og desperate menneskene, og hjelpe dem med det de sliter med før en hatefull person når dem først. Desperate og ensomme mennesker blir utnyttet hver dag. Når man er ung, sårbar og mangler en fremtredende fars-eller morsfigur, er man et mål for ekstremist grupper. Ekstremistgruppene utnytter denne mangelen på kjærlighet og desperasjonen hos disse sårbare, unge menneskene. Dette skjer hver dag. Det vet jeg for jeg har sett det med mine egne øyne i to land. Vi må dra dette menneskelige superioritetsprinsippet fra roten, for at våre barn, og barnebarn, ikke kjenner på den samme frykten jeg kjenner på i dag. Denne frykten som skiller mennesker fra hverandre, som skaper mer hat, og som kan koste mange liv.

Da Anders Behring Breivik valgte å ta livet til 77 mennesker og skade 319 andre, endret det hele 4.92 millioner liv i Norge. Vi var overfylt med gru, sorg og sinne. Det var som om en mørk sky dekket over hele landet, og vi så ikke en blå himmel på flere måneder. Likevel, nektet vi å la terrorismen vinne. Jeg husker godt når byen var full av roser og vi følte på håpet igjen. Dessverre, var ikke rosene nok for visse folk her i Norge. Jeg og mange andre føler fortsatt på denne grå skyen av og til. Jeg, som en muslimsk irakisk gutt som har sett terrorismen i både Irak og i Norge, følte ikke at en rose kunne gi nok håp og kjærlighet til meg. Alt for mange unge i dag blir radikalisert både av høyreekstremister, og radikale muslimer. En rose er dessverre ikke nok for meg.