Fascismens påvirkning på 22.juli

Hvorfor skrive om Breivik sin forsvarstale?:

22.juli. 2011 er en av Norges største tragedier. Det startet da en bilbombe detonerte ved Regjeringskvartalet. Det var kaotiske tilstander. Etter noen få timer ble det fortalt om en mann som skøyt på ungdom på AUF sin sommerleir på Utøya. Det var mange, inkludert medier som trodde at terrorhandlingene hadde blitt utført av en eller flere radikale islamister. Det skulle gå fire timer fra bomben gikk av til man fikk vite at gjerningsmannen var en av våre egne – en etnisk norsk nordmann. Gjerningsmannen Anders Behring Breivik hadde drept åtte og såret over tretti mennesker; totalt ble 200 mennesker skadet av bomben i regjeringskvartalet. Videre hadde han dratt til AUF sin sommerleir på Utøya hvor han skøyt og drepte 69 mennesker, og skadet ytterlige 66 mennesker, mesteparten var ungdom. Da politiet ankom Utøya, endte attentatet med at Breivik overga seg til politiet. På tross av at han hadde over 900 skudd igjen. Han mente selv at det var viktig for han å få frem motivene for terrorhandlingene, og han ønsket å fortelle dette selv i ettertid. (Wikipedia, 2021) Breiviks behov for oppmerksomhet var for mange en grunn til at man skulle fokusere på ofrene og de pårørende. Flere medier, som for eksempel Dagbladet, beskrev Breivik som en ensom ulv (Meland, 2011) og mente at det derfor ikke var nødvendig å fokusere på han, men hjernevaskingen han opplevde via nett tyder på det stikk motsatte. At han nettopp deler sin ideologi og meninger med mange andre rundt om i verden, gjør det viktig å se nærmere på disse avvikende meningene.

I denne teksten skal jeg ta for meg Anders Behring Breivik sin forklaring om bakgrunnen for terrorhandlingene den 22.juli. Forklaringen ble presentert i retten den 17.april 2012 og var på tretten sider. Han ga tydelig beskjed på forhånd om at han hadde «tonet ned retorikken av hensyn til de fornærmede og de pårørende.» (Breivik, 2012). Talen var basert på Breivik sitt manifest 2083 – An European Declaration of Independence, der han blant annet redegjør for motivene bak 22.juli. Første del av manifestet er hovedsakelig klipp og lim fra andre forfattere, blant annet Fjordmann, Robert Spencer, Serge Trifkovic og Bat Ye’or. (Meland, 2016) Andre del består for det meste av en dagbok som er skrevet av han selv. Manifestet og talen er ikke dyptpløyende eller stringent ideologiske tekster, men manifestet har blitt lest av tusenvis. Øystein Sørensen skriver i boken Høyreekstremisme: Ideer og bevegelser i Europa: «Det er ikke slik i den politiske idéhistorien at det alltid er de mest intellektuelt høyverdige, subtile eller logisk gjennomtrengende ideologiske tekstene som har fått størst gjennomslag.» (Sørensen, 2012, s. 16) Breivik har inspirert andre ultranasjonalister som blant annet norske Philip Manshaus og australske Brenton Tarrant. Tarrant var ansvarlig for moskeangrepet i New Zealand i 2019. Målet hans var å drepe flest mulige muslimer; totalt ble 50 drept og minst 50 såret (Byermoen, u.d.) Tarrant skriver i sitt eget manifest, punkt 359-362: «I have only had brief contact with Knights Justiciar Breivik, receiving a blessing for my mission after contacting his brothers. […] I have read writings from … many others, but only really took true inspiration from Knight Justiciar Breivik”. (Tarrant, u.d.) Det at Breivik har vært en inspirasjonskilde for andre gjør det viktig å forstå hva Breivik mener og hvorfor han mener det.

Med utgangspunkt i Breivik sin forsvarstale, vil jeg drøfte hvor fascistisk talen er – i hvilken grad hans tanker og ideer er like fascismens. Jeg vil se på hans paradokser og løgner, og på eksempel i talen som ikke blir underbygd. Til slutt vil jeg drøfte hvorfor en slik ideologi som Breivik forfekter er så farlig.

Hva er en ideologi, og hva er fascisme?

For at man skal kunne se om det er fascistiske trekk i Breivik sin tale må man først vite hva en ideologi er, og hva fascismen er. En ideologi gir verden en sammenheng og struktur. Den forteller oss om hvilke verdier man bør ha og hvordan man bør handle. Samtidig som det gir et håp om at ting kan endre seg til det bedre, om man følger ideologiens retningslinjer. (Aune, 2019) Fascisme er en type ideologi. Den oppstod i mellomkrigstiden som et motstykke til sosialismen og den borgerlige liberalismen. (Poulsen, 1972 s. 266) Fascismen har et svært stort vingespenn for hvordan det kan bli definert. I motsetning til marxismen som har Karl Marx som far, har ikke fascismen en grunnlegger eller spesifikke skrifter å basere seg på. Fascismen har både elementer fra venstre- og høyresiden i sin ideologi, men blir som oftest betraktet som et ytterliggående høyre tankesett. Et eksempel på et venstreelement i fascismen er at de ikke ønsker et fritt økonomisk marked slik de økonomiske liberalistene ønsker, og at de også er for en kollektivisme og kollektive løsninger samfunnet. Det fascistiske samfunn skal være et klasseløst samfunn. Fascismen har allikevel visse konservative verdier, som tradisjonelle kjønnsroller. Til tross for dette står fascismen som noe særskilt i politikken ettersom de ønsker å stå på høyresiden, men ønsker en revolusjon med en totalitær lederfigur, en fører, og samtidig gå inn for et samfunn uten klasse.

Det at fascismen består av så mange ulike elementer gjør det vanskeligere å lage en universell definisjon, men jeg vil ta utgangspunkt i den mer tradisjonelle definisjonen av fascismen som ble brukt av fascisten Benito Mussolini som ledet Italia fra 1922 til 1945. I Benito Mussolini sin artikkel Hva er fascisme? sier han dette om fascismen: «Den fascistiske oppfatningen av livet er antiindividualistisk. Den understeker betydningen av staten og aksepterer bare individet så lenge dets interesser faller sammen med statens» (Heum, 2014, s.186). (Dette minner om statskommunismen som ble praktisert under Stalin i Sovjetunionen fra 1922 til 1953) Individet skal underlegge seg staten og være en del av ‘det store’ felleskapet. Man ønsket ikke å tvinge folk til å underlegge seg det totalitære regimet, men hvis for eksempel propaganda, symboler og nasjonalisme ikke fungerte, kunne tvang bli et nødvendig virkemiddel. Fascister som Mussolini vil argumentere for at det ikke finnes frihet utenfor et fascistisk samfunn, og at man kun er fri innenfor visse rammer som er bestemt regulert av en autoritær leder. Å definere frihet som kun gyldig innenfor visse rammer bestemt av en autoritær leder stiller spørsmål ved dette frihetsbegrepet. En kan argumentere for at fascismen er antidemokratisk, ved at folket verken har frihet eller rett til å mene noe annet enn sin autoritære leder.

Et annet kjennetegnet i fascismen er legitimeringen av vold. Mussolini skriver: «Fascismen tror ikke på muligheten for eller nytten av varig fred. Den avviser derfor pasifismen som et skalkeskjul for feighet, i motsetning til offervilje.» (Heum, 2014, s.186) Det må være lov å bruke vold som et middel mot politiske opponenter for å nå et politisk mål. Et tredje kjennetegn ved fascismen er at fascistene mangler vilje til å gå i dialog med de som har en annen mening enn dem. Dette utgjør en reell trussel for andre, spesielt når fascistene er villig til å ty til vold for å nå sine mål.

Fascismen er opptatt av at lederen/føreren har makt og autoritet over folket sitt, og at nasjonen skal stå sterkt og kunne sloss mot indre og ytre fiender. Fascistene var sosialdarwinister i den forstand at de hevdet at de som vant kampen, hadde rett til å vinne alt. (Poulsen, 1972, s. 270) Dette gjorde at fascismen var avhengig av å ha et sterkt nasjonalt felleskap. Denne ultranasjonalismen opererer med en oss-mot-dem-mentalitet som sterkt ekskluderer og fordømmer de som ikke er en del av det nasjonale fellesskapet. Dette skjedde i mellomkrigstidens Tyskland da nedgangstider førte til at Tysklands jødiske befolkning ble syndebukken for alt som var galt. Et annet fascistisk land som Italia var i utgangspunktet ikke like rasistisk som Tyskland, men hadde et hat mot det slaviske folket i Italia, før fokuset skiftet over til jødene der og. (Wikipedia, 2021) Fordommer og diskriminering kommer som en naturlig konsekvens av fascisme, på grunn av at det er så ultranasjonalistisk og at ønsket om en homogen befolkning er så stort.

Et fjerde kjennetegn ved fascismen er at fascistene dyrker en sterk leder og at føreren ord var lov. Det vil si at de har en autoritær leder på toppen, som hele hierarkiet bygges ut fra. Hitler var et klart eksempel på dette i Tyskland, og selv om Mussolini sin posisjon var noe svakere enn Hitler sin, var han også i en meget sterk maktposisjon. (Poulsen, 1972, s. 271)

Grobunnen til fascisme

En kan undre seg over hvorfor en ideologi som fascismen blomstrer opp når den har et voldelig og totalitært grunnlag. Ofte oppstår fascismen som en reaksjon på redsel. Theodor W. Adorno beskriver dette i boken sin Aspects of the New Right-wing Extremism. Fascismens grobunn kommer ofte av konsentrasjonen av kapital og teknologiske nyvinninger, som igjen fører til frykt for arbeidsledighet. Det vil si at det bare er de største aktørene som vokser, mens de mindre aktørene blir mindre eller forsvinner, og folk får dårligere jobbmuligheter. Dette fører for mange til en nedgradering i livstil og et sosialt fall. Til tross for at krisen de opplever er forårsaket av noen høyere oppe i hierarkisystemet, velger fascistene å se til sosialistene, som peker på at det er konsentrasjonen av kapital som er problemet, altså økonomisk ulikhet, så er det sosialistene som blir syndebukkene:

«…a hatred for socialism, or what they call socialism, that is, they lay the blame for theyr own downgrading not on the apparatus that causes it, but on those who were critical towards the system in which they once had a status…» (Adorno, 2020, s. 2)

Det er denne frykten for å miste det man har som gjør at folk får en irrasjonell frykt for alle som ikke er helt like dem selv. Man blir redd for å forsvinne og miste anseelse og prestisje i samfunnet, som en konsekvens av det nye livet man har fått. Det skjer en deklassering. Slik starter propagandaen og løgnene mot de utvalgte syndebukkene, som i Tyskland var spesielt jødene. Det bygger seg opp en forakt for de etablerte og privilegerte i det liberale systemet, og fascistene mener at media og politikken ikke forteller dem den virkelige sannheten om hvorfor det går så dårlig. Nettopp fordi de deklaserte menneskene har gått på flere tapsopplevelser, bygger det seg opp et økende hat opp mot ‘de andre’. Med virkemidler som propaganda, nasjonalisme og løgner blir virkelighetsbildet vridd rundt til at det er nødvendig at den liberale eliten som hersker blir fratatt sin makt, om så med vold. En politisk revolusjon må til sånn at de gamle elitene må gi fra seg sin makt til en ny fascistisk elite, med en fører på toppen.

Hvor fascistisk er Anders Behring Breivik sin tale?

Eliteforakt

Anders Behring Breivik sin tale har mange likhetstrekk med den klassiske fascismen. Han starter talen sin med å legge frem eliteforakt, spesielt for media som beskriver han som en hjerteløs, ondskapsfull eller galen:

De fleste der ute forstår at dette kun er løgnaktig propaganda, og det grenser til komedie. Men det er viktig at alle forstår hvorfor disse kulturelitene, journalister, redaktører, og til og med aktorene i denne saken, kommer til å fortsette med å latterliggjøre, håne og lyve om meg. (Breivik, 2012)

Allerede fra starten av talen etablerer han hvordan media ikke er til å stole på. Breivik har et hat for den bestående politikken og ytringsfriheten som han mener ikke eksisterer. Grunnen til at han mener at media ikke er til å stole på, er at de bruker propaganda og løgner til å føre befolkningen bak lyset. I dette avsnittet beskriver Breivik hvordan media ikke forteller om de reelle konsekvensene av politikken de fører i dag:

Nordmenn og europeere har blitt bedratt og manipulert av de venstrevridde politikerne og journalistene. Og de er aldri blitt forklart hva som blir konsekvensen, nemlig at de kommer til å miste sin etniske gruppe, sin kultur, sine tradisjoner, kristendom og sitt land. (Breivik, 2012)

Kritikken går altså ikke bare ut på eliteforakt, men også det verdensbildet eliten har dannet. Han mener at eliten er så totalitære og undertrykkende at det ikke er rom for den egentlige sannheten:

Norge og Vest-Europa har ikke hatt et reelt demokrati siden mellomkrigstiden. Ytringsfriheten i Norge og Europa er et begrep uten reelt innhold. Norge og Europa er kvalt av nærmest total konformitet og er derfor et diktatur (Breivik, 2012)

Kamp mot demokratiet og kommunisme

Breivik kjemper ikke bare mot eliteforakten, han kjemper også en kamp mot demokratiet og kommunismen. Selv mener han at det ikke har vært et reelt demokrati siden Hitler kom til makten: «Hva skjedde sist gang det var ekte demokrati i Europa? Jo, Hitler kom til makten.» (Breivik, 2012) Breivik beskriver at alt demokratiet og kommunismen har gjort etter andreverdenskrig er å dekonstruere samfunnet:

Og de marxistiske, kulturelle reformene introduserte feminisme og kvotering, den seksuelle revolusjon, transformering av kirken, skolene i oppdragelse, i moral, i væremåte for å nevne noe (Breivik, 2012)

Han ser det derfor som en nødvendighet å gå tilbake til det totalitære samfunnet styrt av en totalitær leder.

Ta makten med vold

Breivik viser tydelige fascistiske tendenser når han mener at vold og makt er nødt til å bli brukt, hvis ting skal endres:

Flere og flere nasjonalister og konservative innser, slik som jeg har innsett, at demokratisk kamp ikke nytter. Det er ikke mulig å vinne når det ikke eksisterer reell ytringsfrihet, og når flere innser dette de neste tiårene, så eksisterer reell ytringsfrihet, og når flere innser dette de neste tiårene, så er veien kort til våpen. Når fredelig revolusjon umuliggjøres, blir voldelige revolusjon den eneste løsningen. (Breivik, 2012)

Breivik mener selv at handlingene hans ikke er utgjort fra ondskap, men som en nødvendig brutalitet og at han er en nasjonal helt for at han utfører det han mener må bli gjort. Målet helliger midlene, altså vold, som må brukes for å nå målet. Han refererte til USAs militærledere som under andreverdenskrig valgte å drepe 300 000 sivile japanere for å få en slutt på krigen:

De gjorde det ikke fordi de var onde, men for de kalkulerte med at å endre krigen tidlig, ville spare millioner av liv. Dette var dermed gode intensjoner og motiver, altså godhet ikke ondskap. Selv om metodene de brukte var brutale. Jeg og andre militante islamister bruker nøyaktig den samme logikken. (Breivik, 2012)

Nasjonalisme – frykten for å miste sin identitet, anti-feminisme og rasisme

Det er en tydelig nasjonal tankegang i det Brevik sier. Han mener at Norge og den norske befolkning er under angrep med innvandring, spesielt fra muslimske land. Grunnen til at han mener at dette er problematisk er at nordmenn (den norske urbefolkningen, begrepet Breivik bruker om ‘ekte’ nordmenn) vil bli en minoritet i sitt eget land. Han beskriver dette fenomenet som en «systematisk etnisk- og kulturell dekonstruksjon» (Breivik, 2012) Breivik ønsker et homogent samfunn og ser til Japan og Sør-Korea som inspirasjon for Norge: «Disiplin, æreskodekser og stoltheten over sin egen herkomst, og sin kultur, er essensielle i Japan og Sør-Korea. Kvinner har en sekundær rolle i yrkeslivet. Dette er det mest perfekte samfunn i verden i dag». Breivik beundrer den sterke nasjonalismen og den homogene befolkningen i disse landene, og de tradisjonelle kjønnsrollene her, som tidligere nevnt er typisk for fascismen. Breivik avslutter talen sin i retten med å si:

Angrepene den 22.07 var preventive angrep til forsvar for Norges urfolk, etniske nordmenn, vår kultur. Jeg kan derfor ikke erkjenne straffeskyld. Jeg handlet med nødrett på vegne av mitt folk, min kultur, min religion, min by og mitt land. (Breivik, 2012)

Han oppsummerer talen til å vise til de mest fundamentale trekkene i fascismen. Vold som en nødvendighet og nasjonalisme som en nødvendighet for et godt fungerende samfunn. Ikke minst den fordomsfulle siden til andre nasjoner, som ikke lenger har en homogen befolkning på grunn av masseinnvandring, spesielt fra muslimske land.

Hvor fascismen og Breivik skiller lag– den nye høyreekstremismen

Selv om Breivik er tydelig på at han ønsker en form av et totalitært regime, ser man ikke noen eksempler på hvordan dette skal gjennomføres. Han trekker ikke frem førerkult som en nødvendig betingelse for det samfunnet han ønsker seg. I motsetning til den tradisjonelle fascismen. Breivik har også byttet ut jødehatet i fascismen mot muslimhat. Han beskriver muslimer slik: «De muslimske enklavene i Europa vil vokse like aggressivt som kreft, inntil de en dag utgjør en dominant kraft». (Breivik, 2012) Muslimer blir her beskrevet som en livstruenesykdom kreft, og blir på den måten dehumanisert på samme måte som nazistene dehumaniserte jødene.

Breivik trekker ikke frem Hitler eller Mussolini som forbilder, selv om han deler ideer og tanker med dem. Han velger heller å trekke frem NSU (Nationalsozialistischer Untergrund) i Tyskland og Lasermannen i Sverige, en gruppe og en person som er ekstremt innvandrer og muslimfiendtlige, og har gått til angrep og drept innvandrere. Det at Breivik trekker frem disse personene viser til at hans tankegang inneholder et sterkt muslimhat.

Breivik skiller seg også fra den klassiske fascismen ved at han ikke har blitt radikalisert av og ha lest seg opp av taler og bøker av Hitler og Mussolini, men via en internettideolog som Fjordmann. Nettet gjorde at han fikk muligheten til å kommunisere med folk han ellers aldri ville ha snakt med, eller blitt påvirket av. Breivik havnet inn i et høyreradikalt ekkokammer. Ingen i de nære omgivelsene kunne se at han hadde endret seg, fordi påvirkningen skjedde i et rom alene med sine tanker og sin datamaskin.

Paradokser og løgner i Breivik sin forsvarstale

Til tross for at Breivik har prøvd å lage en forsvarstale basert på fakta er det mange logiske brister, paradokser og løgner her, og eksempler som ikke blir underbygd i talen hans. Dette får man til å tvile over Breiviks intelligens og psyke. Et paradoks er når han sier at det ikke har vært skikkelig demokrati siden Hitler satt ved makten – altså at Hitler sitt styre var demokratisk, når alle andre parti enn hans eget, NSDAP, ble forbudt og hans politiske hovedmotstandere, kommunistene, ble drept, satt i fengsel eller måtte flykte, homofile, sigøynere og jøder skulle bli fratatt sine liv. Breivik hevder at «AUF er svært likt Hitlerjugend» (Breivik, 2012), men Hitlerjugend skulle jo være en del av det ‘ekte’ demokratiet, og AUF står jo for det stikk motsatte. Breivik sier at han er «i et fengsel der det ikke er mulig å ytre seg politisk» (Breivik, 2012), men det han gjør gjennom hele forsvarstalen, er jo å ytre seg. Det at han mener at media er forvridd og ikke får den annerkjennelsen han ønsker, betyr ikke at det ikke er ytringsfrihet. Breivik ytrer seg hele tiden
på nettet, blant annet på nettstedet document.no, og hele manifestet ligger fritt ute på nettet og kan leses av alle. Ellers bruker Breivik ofte ordet «hevdet» i forsvarstalen, eksempler på dette er at han sier at han er representant for «Den norske og europeiske antikommunistiske og antiislamistiske motstandsbevegelse», og er «representant for Knights Templar-nettverket». (Breivik, 2012) Dette blir bare påstander som er uten referanser og direkte løgn, fordi denne bevegelsen og dette nettverket finnes ikke andre plasser enn i Breviks hode. Alle disse bristene gjør Breiviks retorikk upålitelig, svak og løgnaktig, men dette betyr ikke at man skal undervurdere hans påvirkningskraft.

Hvorfor en slik ideologi som den Anders Behring Breivik forfekter er så farlig

Anders Behring Breivik sin ideologi er farlig, fordi den er proppfull av propaganda og løgn. For mange er det lett å kategorisere han som en ensom ulv, og i en stor grad er han en ensom ulv. Samtidig er det liten tvil om at han har medsammensvorne på nettet, og at han har blitt radikalisert der. Det er mange i Norge som er enig i Breivik sine meninger. Man finner folk med slike meninger på høyreradikal- og muslimskkritiske nettsteder, som Document, Resett,
Human Rights Service, Sian og Den nordiske motstandsbevegelsen, men få om noen er enige i handlingene hans. Breivik har klart å inspirere andre til å utføre voldelige handlinger som for eksempel Manshaus og Tarrant. Dette er ensomme, redde og hatefulle mennesker, som blitt inspirert av Breiviks propaganda. At Breivik oppildner til borger/religions-krig og oppfordrer til vold er skremmende, disse menneskene ikke har noe å miste, de er radikale tapere som er villige til å bruke vold og å gå svært langt i troen på hva? Et fascistisk paradis?

Hvorfor er det viktig å lese og bekjempe holdninger som Breivik står for?

Adorno sier: «I think the ‘hush-hush’ tactic – that is, the tactic of keeping quit about these things [høyreekstremisme, min.] has never paid off … one should appeal to the real interests instead of ‘moralizing’…» (Adorno, 2020, s. 37) Det er lett å peke på en mann som Anders Behring Breivik og konkludere med at han er ren ondskap, og feie hans meninger og handlinger under teppet, men ettersom Breivik ikke er den eneste personen med dette forvrengte verdensbildet mener Adorno at en slik mentalitet må bekjempes. Adorno mener at det krever en spesiell personlighetstype, han kaller for «The Authoritarian Personality», for å kunne bli så ekstrem som Breivik er. Denne personlighetstypen er:

«… simultaneously cold, without relationships, strictly technological in their mindset – but also insane in a way, as Himmler to a prototypical degree. And this strange unity of a delusional system and technological perfection, this seems to be on the rise and once again playing a decisive part in these movements. » (Adorno, 2020, s. 16)

Anders Behring Breivik har denne personlighetstypen. Han vil tenke og leve i et autoritært samfunn. Hans mange vrangforestillinger og den teknologiske kompetansen gjorde han i stand til å lage bomber og manifestet. Denne autoritære personlighetstypen finnes over hele verden, og det er derfor viktig å ha en åpen debatt om og med slike mennesker, slik at de ikke havner i et ekkokammer på de mest høyreekstremistiske sidene. Folk som Breivik er lei av å bli latterliggjort og føle seg underlegen, de er på utkikk etter makt og annerkjennelse, og en sentral idé i fascismen er nettopp makt. Makt gjør at de blir tiltrukket av fascismen totalitære forestilling om total dominans og makt over liv og død.

Konklusjon

Det er tydelig at fascismen ikke bare var et fenomen som var begrenset til mellomkrigstiden, men at ideologien er en del av vestens politiske tenkning den dag i dag. Anders Behring Breivik er en av disse som tar inspirasjon fra den fascistiske ideologien og videreføre dette tankesettet i sin forsvarstale. Fascistiske ideer, er en kilde til splittelse og rivalisering mellom folk og folkegrupper. Selv om et mindretall der ute tar inspirasjon i de fascistiske ideene om vold som et nødvendig middel for endring, er det mange som deler de samme fordomsfulle og hatefulle ytringer som de Breivik hevder. Disse utgjør en fare for samfunnet vårt og det er derfor viktig å ha en åpen debatt om innvandring fra Midtøsten og Afrika, og en generell debatt om det flerkulturelle Norge. Det er kun slik man kan unngå at ensomme mennesker blir fullt opp med propaganda fra det mørkenettet. Adorno beskriver hvordan man skal hjelpe de høyreradikaliserte slik: «… we must not fight lies with lies, we must not try to just be clever as it is, but we must counteract it with the full force of reason, with the unideological truth» (Adorno, 2020, s. 39-40). Vi er altså nødt til å legge bort den dømmende pekefingeren vår, og være klare for debatt med velargumenterte poeng støttet av fakta og rasjonalitet i vår søken etter sannhet.