Å løse verdensproblemer rundt middagsbordet

I min familie er det desidert pappa og jeg som krangler mest. For det er vi som alltid mener sterkest, og det er vi som alltid er mest bestemt når det kommer til å dele våre meninger med andre. Middagsbordet har etter hvert blitt et minefelt av ømfintlige tema, der bare et lite feilsteg eller feilformulering kan utløse en eksplosjon av ulike meninger. Resten av familien har vent seg til å bare himle litt lattermildt med øynene og reise seg og gå når dette skjer. Men for meg og pappa er hver enkelt av disse diskusjonene like viktige for oss å vinne. Vi kan sitte og argumentere i flere timer, selv om vi egentlig har et ganske likt ideologisk grunnlag, og i bunn og grunn mener akkurat det samme.

Dette er noe vi kan le av på en selvironisk måte i etterkant. Vi vet at vi er i overkant kverulerende begge to. Dette er ikke egentlig noe vi er stolte over, og det er lett å være etterpåklok og se hvor overdramatiske vi er. Men der og da, midt i diskusjonens klimaks, er det umulig å legge fra seg den brennende frustrasjonen ved å ikke bli forstått og hørt i hver minste detalj. For akkurat der og da er det ingenting som kjennes viktigere enn å ikke bare få det siste ordet og «vinne diskusjonen», men også å sitte igjen med følelsen av å virkelig ha blitt hørt. At den andre forstår akkurat hva jeg mener.

For det er i øyeblikk som dette jeg kjenner at det virkelig, virkelig koker. Det er i øyeblikk som dette at jeg skjønner hvor reelt dette behovet er. «Alle barn har rett til å bli hørt», står det i FNs barnekonvensjon. Den setningen lærte jeg meg allerede på barneskolen. Allerede som små barn kjenner vi hvor viktig det er å bli hørt. Hvor ufattelig frustrerende det er å føle seg oversett, eller enda verre, føle seg nedverdiget, kun på grunnlag av at man er den yngste i relasjonen, eller at man tilhører en underrepresentert gruppe.

Når definisjonsmakten skal fordeles, er det alltid majoriteten som vinner. Vårt demokratiske samfunn bygger jo på dette prinsippet. Samtidig er et av demokratiets viktigste oppgaver å ivareta og beskytte minoritetene gjennom representasjon. Her er skeivfordelingen av makt og ressurser et sentralt poeng, fordi at ofte mener flertallet bare det samme som de kuleste, mest populære, rikeste eller mest ressurssterke. Karl Marx oppsummerer dette fint i en setning: «De herskende tanker er de herskendes tanker».

Jeg hadde en samtale med en venn av meg fra ungdomsskolen, for noen dager siden. Rent politisk har vi nok et litt ulikt ståsted, noe som vi anerkjenner begge to. Jeg vet hva han mener, og han vet hva jeg mener. Såpass mye har vi krangla opp gjennom de siste åra. Det er ikke noe poeng for meg å framprovosere en diskusjon når jeg merker at vi begynner å bevege oss over på enkelte kontroversielle temaer. Og det sa jeg til ham. Han svarte, med et glimt i øyet, at han så det på hele meg, at nå begynte jeg å bli provosert. Han husket tilbake til de dagene på skolebussen, på vei hjem fra ungdomsskolen, der det ble slengt både homofobiske, rasistiske og generelt diskriminerende kommentarer bakerst i bussen. Han så det på meg at dette var noe som plaget meg, men at jeg ikke kunne si noe. Uansett hva jeg sa, kom jeg til å tape. Ikke fordi at det jeg mente var feil eller urimelig, men fordi at motparten der bakerst i bussen alltid kom til å rope høyest. Jeg tror at situasjoner som dette virkelig kan bli et uheldig forum hvor hersketeknikker bryter ned meningsmangfoldet blant ungdom. Det er grenser for hvor mange ganger, selv de mest engasjerte av oss, orker å kjempe likestillingskampen klokka åtte en mandags morgen.

Det er vanskelig å få til en saklig og konstruktiv diskusjon i et slikt miljø. Både fordi man befinner seg i en situasjon med mennesker man kanskje vanligvis ikke ville valgt å assosiere seg med, men også fordi man kommer til å befinne seg i slike og lignende situasjoner i flere år framover. Det å ytre seg i sammenhenger som dette kan få alvorlige sosiale konsekvenser. Jeg tror noe av problemet er at mange kun behersker diskusjonsteknikker som bygger på hersketeknikker eller personangrep. Det å slippe løs en haug med premature ungdommer, helt uten oppsyn, gjør skolebussen til en arena for usunne maktrelasjoner, der den minste utfordring mot hierarkiet blir avfeid som overreaksjoner og sensitivitet. For «sensitiv» er et adjektiv som typisk følger alle unge tenåringsjenter som ønsker å stille spørsmål til den normaliserte hverdagsrasismen og diskrimineringen som så absolutt finner sted, selv om avsenderen gjerne avfeier det som en spøk. Tar vi ytringsfriheten så for gitt at vi rettferdiggjør grove krenkelser med at vi egentlig ikke mener det vi sier?

I rapporten Hvordan står det til med ytringsfriheten til ungdom og unge voksne i Norge? av Ungdommens ytringsfrihetsråd står det skrevet: «Det er en fin linje mellom hva som oppfattes som sårende, men som faller innenfor ytringsfrihetens grenser, og hva som er en krenkelse av menneskeverdet og dermed faller utenfor.» (2021). Mamma ble adoptert til Norge da hun bare var noen måneder gammel, så sånn sett har jeg ingen tilknytning til språket, kulturen eller det koreanske samfunnet. Allikevel blir denne koreanske biten en liten del av min identitet, ettersom de eneste koreanske trekkene jeg har arvet, er måten jeg ser ut på. Noen voldsom diskriminerende oppvekst har jeg ikke hatt. Men allikevel får jeg høre kommentarer som «Har du ost, salat og hund på brødskiva di?», i ny og ne. Det å vokse opp i et typisk distrikt-ungdomsmiljø er sannsynligvis en faktor som bidrar til en særskilt eksponering for «svart humor». Samtidig tror jeg at vitser som dette florerer i alle ungdomsmiljøer, og legger lista høyere når man skal ytre seg. Jeg opplever at det å si fra om at en ytring ble oppfattet som rasistisk ofte skaper sterkere reaksjoner enn selve ytringen.

Her er det vanskelig å stå alene. En ting er å uttale seg om den rasismen som foregår langt unna. Ta #BlackLivesMatter-bevegelsen i USA som et eksempel. Dette er en situasjon som for meg så klart virker urettferdig, men det er ikke noe jeg kan kjenne fysisk på kroppen. Det gjør det enklere for meg å gjøre meg opp en mening, fordi jeg ikke risikerer noe personlig ved å delta i diskusjonen på avstand her hjemme i Norge. Hvis noen er uenig med meg om denne situasjonen er det ikke mine personlige rettigheter som blir ugyldiggjort. Det er ikke mitt personlige menneskeverd som krenkes.

Og her er det ekstremt viktig at vi ikke bare ytrer oss på vegne av oss selv, men at vi snakker høyt om urett som begås mot andre. Når man står i en posisjon der man blir undertrykt, spesielt når den med mest makt ikke ser sin egen urimelighet, er det nesten umulig å si ifra. Særlig når man står alene mot en majoritet. Det å stå opp mot den rasismen som utføres mot andre er en helt annen sak enn å stå opp for den rasismen som rammer en selv.

At det alltid er de samme personene som deler sine meninger er også et problem. Ikke bare for meningsmangfoldet, men det legger et større press på de som velger å ytre seg. Det å være «hun jenta som får alle gutta til å himle med øynene når hun rekker opp hånda i samfunnsfagstimen» – er en klisje. Det blir en negativ stereotypi forbundet med ord som «nazifeminist» og «snowflake». Jeg opplever at det å generelt ha sterke meninger om ting, fort setter meg i en «ulv, ulv» – posisjon, der folk rett og slett slutter å bry seg hver gang jeg åpner munnen.

På ungdomsskolen ble jeg av læreren min direkte oppfordret til å slutte å rekke opp hånden så mye i timen. I etterkant har det hevet lista mi for å rekke opp hånden ganske mye, og det har skapt et indre dilemma, en indre sperre, for å dele mine meninger i plenum, en sperre som ikke var der til å begynne med. Men burde ikke skolen være den fremste arenaen for utvikling av unge debattanter og meningsutvekslere? Heller enn i hjemmet. Jeg merker at det å sitte og diskutere rødgrønn politikk med min rødgrønne farmor med utgangspunkt i mine egne rødgrønne meninger ikke etterlater rom for andres nyliberale synspunkt. Og det er jo ikke dette ytringsfriheten handler om. Uenighet, og rom for uenighet er en sentral verdi i utviklingen og bevaringen av demokratiet.

Den franske opplysningsfilosofen Voltaire sa: «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.» For så prekært er dette behovet for å ytre sine meninger, så grunnleggende er selve behovet for ytringsfriheten.

Til tross for alle tårer og frustrasjon som med årene har blitt fremprovosert gjennom ikke utelukkende gode og saklige diskusjoner, føler jeg at jeg sitter igjen med en fordel. Å komme fra et hjem med sterke meninger gir ikke bare uvurderlige erfaringer i det å stå i motstand, men det skaper også muligheten for å utvikle og finne ut av selvstendige meninger. Det å bevisstgjøres på hvilket ståsted man har i forhold til både generelle og spesifikke tematikker, og ikke minst kunne begrunne ståstedet mitt med saklig og respektfull argumentasjon, er kunnskap som virkelig forbereder meg på møtet med den virkelig verden.
Og selv om jeg og pappa kanskje ikke har løst noen verdensproblem rundt dette middagsbordet ennå, tror jeg vi er på god vei.