Enhver ytring har en pris

I en fengselscelle i Saudi-Arabia sitter Badawi. Den såre ryggen har kun en kjølig murvegg å støtte seg til. Her sitter han, i live. Livet tar han ikke lenger for gitt. Han skulle egentlig dratt sine siste åndedrag for ti år siden. Da den vestlige verden fikk høre om den unge mannen dømt til henrettelse, var det mange som ytret seg. På grunn av de sterke reaksjonene fra verden rundt, ble straffen mildnet. Dommen ble 1000 piskeslag, ti års fengsel, 2,5 millioner norske kroner i bot og familien ble utvist far Saudi-Arabia.

Dødsstraffen var svaret på de regimekritiske spørsmålene Raif stilte på bloggen sin. Han ble anklaget for blasfemi og apostasi, og ble dømt til 1000 piskeslag, bot og fengsel. 1000 piskeslag fordi han sa det han tenkte. Nå sitter han i en fengselscelle og soner for det han har ytret. Raif har aldri hatt noen ytringsfrihet, likevel skrev han det han mente, på bloggen sin.

I Norge er stoa annerledes. Her kjenner unge på frykt for netthets, at terskelen blir høyere for å delta i den offentlige debatten og synes det vanskelig å vite hvordan man kan bruke stemmen sin. Det kommer frem i en rapport fra Ungdommens Ytringsfrihetsråd. I Norge, kjempers fødeland der kjempene på Eidsvoll har sikret oss over 200 år med ytringsfrihet, synes nå de unge at det er vanskelig å ytre seg.

Problemene som kommer frem i rapporten til rådet er reelle. Det er ikke nødvendigvis enkelt å ytre seg offentlig, men det har det kanskje heller aldri vært. Det er ikke kostnadsfritt å ytre seg, men vi må gjøre det likevel, for det kan vær kostnadsfullt å la være.

I det ideelle samfunn ville man nok ønsket at det var kostnadsfritt å heve stemmen og sier det man mener. Selv om det ikke er tilfellet, har ikke samfunnet råd til at vi som vokser opp nå, skal la være. Samfunnet trenger unge stemmer i debattene. Det er fordi det er så mange stemmer som aldri blir talt. Derfor trenger vi mer enn noen gang, modige ungdommer som tør å ytre seg for å skape en bedre framtid for sin generasjon.

I en verden der ytringsfriheten er gratis, risikerer man å tråkke på tær og krenke, men menneskers meninger tolereres. I en slik ideell verden tør alle å si hva de mener, og alle har en ytring å komme med i ny og ned.

Vi lever ikke i en ideell verden. I vår verden er over 82 millioner mennesker på flukt fra krig, sult og forfølgelse. I vår verden sikrer Norge seg vaksinedoser til hele landet før Tanzania har fått en eneste en. I vår verden lever 40 millioner mennesker i slaveri. I vår verden lever 300 millioner kristne under forfølgelse for de de bekjenner det de tror. I vår verden arresteres tusenvis av russere fordi de står opp for det de mener er rett. I vår verden fengsles aktivister fordi de sier det de tenker. I vår verdens trengs det mer enn noen gang at noen ytrer seg og sier ifra.

Noen av disse gruppene har heller aldri hatt noen ytringsfrihet. Likevel setter media søkelys på de små gruppene i vestlige demokratier som innimellom føler de mister ytringsfriheten. I Minsks gater og i et fengsel i Iran er det ingen ytringsfrihet å miste. De har aldri hatt den. De har aldri hatt muligheten til å heve stemmen. Hvem lytter til deres tause stemmer?

At vi som har ytringsfriheten ikke bruker den, er et luksusproblem. Fordi den er ikke selvsagt for alle. I Norge må vi veie friheter opp mot hverandre. Retten til å demonstrere må veies opp mot smittevern. Ytringer i form av netthets må veies opp mot utsatte grupper, som blir stigmatisert. I de autoritære landene er det mer enn netthets og smittevern som står i veien for et godt debattklima. I land der terskelen er skyhøy for å ytre seg, der man risikerer livet for å mene, finner man likevel modige mennesker som står opp for friheten.

I Norge derimot, er ytringsfriheten blitt en slags hellig ku, som melkes av nettroll i deres aggresjon på hatobjekter. Det vitner om at vi kanskje er blitt bortskjemte. Mens nettrollenes lager sine økosystemer av Facebook-sider og lukkede grupper, finnes det byer i verden der internett er forbudt (Mosul, 2016). Urettferdigheten av å ikke få kronikken sin på trykk i Aftenposten kan ikke måles med den urettferdigheten som finnes i andre samfunn. Samfunn der jenter ikke får gå på skole, samfunn der staten stenger ned internettet i valgår, samfunn der de går på gudstjeneste i frykt for å bli skutt.

Noen må fortelle om denne urettferdigheten. George Orwell sa så klokt: «Hvis frihet betyr noe som helst, betyr det retten til å fortelle folk det de ikke ønsker å høre.» Selv om mannen i gata ikke vil høre noe, betyr det ikke at det ikke er sant. At det ikke er populært å høre om mennesker på flukt og land i krig endrer ikke på faktumet at vi lever i en verden med både flukt og krig.

Ytringsfrihet er ikke at det er lav terskel for å ytre seg, men at man har muligheten til å ytre seg. Med muligheten til å ytre, følger også et ansvar for å ytre. Jeg tror det handler om å stille seg spørsmålet: Hvem er det i aldri hører i en debatt? Hvem taler deres sak?

Journalister, forfattere og modige ytrere blir hver dag fratatt retten sin til å skrive og tale. I mange land i verden kriminaliseres det å stille ubehagelige spørsmål til sine ledere. Vi må ta den ustanselige kampen mot slike autoritære ledelser. Og det handler om mer enn profilrammer på Facebook.

Det kan koste dyrt å være uenig. I Egypt, Tyrkia og Malaysia og så mange flere land koster det å mene. I Nigeria ble 22-åringen Yahaya Sharif henrettet for blasfemi. Han betalte den dyreste prisen en kan betale for det en har skrevet og sagt.

Å ytre seg har en stor kostnad for mange mennesker. Det som koster dyrt, er verdifullt. Noe det er stor etterspørsel etter, har en høy pris. Ja, ytringsfriheten er verdifull. Forvalter vi den riktig?

Vi er vant til å ha mange verdier i Norge. Vi har mer penger enn de fleste, mer tilgang på vann og mer mat enn de fleste. I andre deler av verden er det mennesker som sulter. Er kloden fattig på ressurser? Nei, noen har overflod og andre har mangel. Det er bare skjevt fordelt. I en verden der ytringsfrihet er mangelvare, hva om ytringsfriheten også bare er skjevt fordelt? Hva om vi på samme måte som vi kan sløse med mat og ressurser, sløser med ytringsfrihet? – at man sløser den bort på kommentarfelt og digital skyttergravskamp, i stedet for å bruke den i en tjeneste som er ytringsfriheten verdig: å tale de stemmeløses stemme.

Siden så alt for få i vår verden har ytringsfriheten, må vi se på den som en gave, men også som en oppgave og et ansvar. Et ansvar til å forvalte den. Når Saudi-Arabia får sitte i FNs menneskerettighetsråd, Qatar får arrangere fotball-VM og Kina får arrangere vinter-OL, kan det virke som noen har lagt igjen ansvaret sitt et sted.

Et steg tilbake – tilbake til Norge. Her sitter ungdommer med både henda og menneskerettighetsrådets rapport i fanget. Rådet oppfordrer skoler og utdanningsinstitusjoner til å legge til rette for mer debatt og dialog. Vi trenger debatt og dialog, men mest av alt trenger vi flere unge samfunnsdebattanter som kjenner på ansvaret for dem som aldri kan bli samfunnsdebattanter. Deres ytringer kan få konsekvenser, sette spor og endre verden.

Hva hadde skjedd hvis ingen ytret seg da Raif Badawi skulle henrettes? Hva hadde skjedd om ingen protesterte, nektet og brukte sin egen ytringsfrihet til å stå opp for andres? Det kunne i verste fall kostet Badawi livet. Nå kommer en generasjon der mange ikke tør å stå opp for seg selv, hvor mange vil da tørre å stå opp for andre?

Ytringsfriheten vil aldri være gratis. Enhver ytring har en pris. For noen er kostnaden livet, mens for andre er det en kjip kommentar på Facebook. Vi som betaler den minste prisen, skylder å ytre oss for de som betaler en høyere pris. Vi skylder dem å tale deres stemmer, rope deres rop. For ingen hører ropene til demonstrantene i Colombia. For døde mennesker kan ikke rope.