Nettrollenes ytringsfrihet

Ytringsfriheten har visse grenser. Det vil aldri eksistere, og har aldri eksistert et samfunn med fullstendig ytringsfrihet. Likevel er det en konsensus om at ytringsfrihet bør finnes, som en av bærebjelkene til det liberale demokratiet. I dette essayet vil jeg analysere fenomenet sensur av kommentarfelter til norske aviser i lys av John Stuart Mills generelle frihetsteori. Jeg vil se på hvilke særtrekk med dagens samfunn som er relevante for fenomenet og hvorfor praksisen blir sett på som påkrevd. Jeg vil også problematisere grenseoppgangene og gråsonene mellom det som sensureres bort og det som forblir.

John Stuart Mills verk Om friheten setter fokus på en rekke etiske og moralske dilemmaer. Mill hevder at det finnes mange positive sider med å ha ytringsfrihet i et samfunn, men at den utvilsomt også skaper en del utfordringer som ikke kan bagatelliseres. Når man anvender Mills tenkning i forhold til internettsensur og – sensorer tvinger det seg fram mange og komplekse spørsmål: Hvem sensurerer og kontrollerer sensorene? I hvilken grad og i hvilke situasjoner skal én enkelt person eller institusjon velge hva som skal publiseres eller ikke? Hvem garanterer sensorenes integritet, og er de immune for feilvurderinger? Hva med deres personlige meninger, holdninger og fordommer? Hvor viktig og nyttig for samfunnet er ytringsfriheten? Og finnes det situasjoner hvor vi kan si at det er for mye ytringsfrihet eller bør ytringsfriheten være absolutt? Eller i Mills egne ord: «the practical question, where to place the limit—how to make the fitting adjustment between individual independence and social control—is a subject on which nearly everything remains to be done».¹

Mill fastholder at mennesket er et fornuftig og progressivt vesen, og at friheten er en forutsetning for menneskets utvikling. Slik blir ytringsfrihet nyttig for samfunnet, samtidig som det er et gode for individet. Om et samfunn legger til rette for at innbyggerne får denne muligheten, vil samfunnet være av mest mulig nytte. Det er dette Mill er opptatt av, snarere enn rettigheter og grenser for myndighetsutøvelse.

Kommentarfeltdebatten er et relativt nytt fenomen i den norske debatten, og har blitt implementert av et stort flertall av aviser og magasiner. I kommentarfeltet kan man dele sine meninger angående aktuelle debatter og nyheter under et alias, ekte navn eller helt anonymt. Når man skal sende inn et leserinnlegg til en avis er det visse krav til innholdet når det gjelder saklighet, aktualitet samt kvalitet. Dette er ikke tilfellet med kommentarfelter, hvor internettilgang og et ønske om å publisere er det eneste kravet for å komme på digitalt trykk. I tillegg er det slik at når det er bygget opp en konsensus om et debattemne, vil det å være uenig med den gitte meningen være av stor personlig kostnad. I kommentarfeltet kan man opptre anonymt, og den personlige kostnaden som tidligere har fulgt med ytringer er ikke lenger et problem. Med andre ord en debattarena uten terskel for hvilket innhold som kommer med, og uten noen stor konsekvens for kontroversielle ytringer.

Av denne grunn har de fleste nettaviser med et kommentarfelt moderatorer, som har som jobb å luke bort de av kommentarene som ikke passer seg, eller med andre ord driver de sensur av kommentarene som kommer inn. For å få en god forståelse av denne sensurvirksomheten er det nødvendig å se på i hvilket samfunn det blir utført, hvilke styresmakter som har stiftet den og hvorfor praksisen blir sett på som påkrevd. Siden Internett ble introdusert til det norske folk i 1995 har mye skjedd på denne fronten. 20 år senere, i 2015, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå at det finns 1 882 574² private bredbåndsabonnement i Norge. Vi kan si med nok så stor trygghet at mange av disse blir brukt av flere enn bare en person. Internett i dag gjennomsyrer de fleste områdene i samfunnet og er blitt en selvsagt del av dagliglivet til de fleste som bor i Norge. Dette innebærer at ytringer på populære internettsider har et svært stort spredningspotensial, noe som mange aktører er svært bevisst på. Også private personer bruker internett til å dele informasjon og meninger, og mange engasjerer seg i mer eller mindre viktige debatter gjennom forskjellige nettaviser. Det har imidlertid også oppstått en del nye negative fenomener de siste årene, slik som netthets, mobbing på nettet, spredning av krenkelser m.m.. For å verge mot slikt misbruk ser mange av internettaktørene en nødvendighet for å bruke disse moderatorene, altså ansatte som skal sile det som publiseres i kommentarfeltene. Folk i bransjen hevder at moderering dreier seg mer om form enn innhold. I en artikkel publisert på journalisten.no³ blir det beskrevet at moderatorenes oppgave er «å luke bort stygg ordbruk, udokumenterte påstander, trakassering og hets av meddebattanter og andre – offentlige personer og minoriteter», altså det de kaller for «trolling». Selv om dette høres helt kurant ut, er det ikke helt tydelig hvor grensen går mellom språkvask og sensur av ytringer de selv føler sterk imot. Ser man dette i lys av ytringsfriheten, reiser det seg her et spørsmål. Når er kutt i ytringsfriheten legitimt?

Et samfunn der mennesket er fritt er et fornuftig samfunn, ifølge Mill, og ytringsfriheten i særdeleshet er nyttig for både individet og samfunnet. For individet vil det oppleves som noe negativt å bli sensurert, mens for samfunnet betyr det å forspille muligheten for nye meninger, variasjon og utvikling. Mill tenker at vi kan aldri bli sikre på at en sensurert ytring ikke har noen nyttige elementer i seg. Vi bør lytte til alle ytringer, også til de usanne, av to viktige grunner, mener han. For det første er det større sjanse å endre en persons feilaktige meninger gjennom en debatt. For det andre, fordi sannheten har godt av å bli debattert, forklart og understøttet for å unngå at den blir dogmatisk, og for at vi skal vite hvorfor vi står for det vi står for, og ikke bare ukritisk fortsette å tro på noe. Ytringsfrihet er nyttig også når vi blir provosert av eller er uenig med ytringen, da vi gjennom svar og kommentarer til denne ytringen blir bevisste våre egne standpunkt og holdninger. Uten kritiske ytringer og uten motstand blir samfunnet fattigere og mindre utviklingsdyktig.

Legger man disse retningslinjene til grunn for hva som skal bli sensurert i kommentarfeltene, vil moderatorene få en utrolig makt, nettopp fordi dette blir et definisjonsspørsmål. For hva vil det si å ikke være til skade for andre? Hva er en «skade» etter Mills definisjon? Den utbredte tolkningen av dette er at å skade noen er å krenke deres rettigheter. I mange tilfeller er det enkelt å avgjøre om en ytring er av skade, f.eks. ved konkrete trusler om vold. I mange andre tilfeller er situasjonen mindre opplagt. For eksempel da VG den 25. februar 2016 postet en artikkel angående Jonas Gahr Støre, var kommentaren «Ape partiet bør feie forran sin egen dør. Kjøp bananer !!!» å finne i kommentarfeltet. Graden av skaden kan sikkert diskuteres, men burde slike kommentarer sensureres bort? Hvor langt skal det gå før man kan si man krenker noens rettigheter?

For å svare på dette må man først avgrense hva en krenkelse er. I en artikkel på forskning.no får åtte forskere forklare hvordan de forstår begrepet «krenkelse». Svarene refererer til at krenking er en subjektiv opplevelse, og at samme situasjon kan oppfattes som krenkende av noen og ikke av andre, noe som viser hvor kompleks fenomenet er. Det som flere av forskerne nevner er at krenking er et angrep gjort med overlegg på en persons identitet, verdier eller annet som man holder høyt.⁴

Om en ytring bør sensureres avhenger av en rekke faktorer. For det første handler det om konteksten ytringen er satt i. Mill forklarer dette gjennom et eksempel om en bråsint mobb utenfor huset til en kornhandler, som hevdet at handleren sultet de fattige. I en slik kontekst hevder Mill at det ville være riktig for politiet å gripe inn og arrestere de protesterende, da sinte ord lett kan bli om til vold. Likevel ville det ikke være passende for en myndighet å sensurere de samme ordene som er publisert i en avisartikkel. Vi kan forstå dette som at ytringer som oppfordrer andre til vold eller andre straffbare handlinger ikke har plass i ytringsfriheten. Dette utelukker likevel bare en del ytringer, avhengig av hvilke rettigheter som kan krenkes av ytringen. Mill levde i en tid med langt mindre borgerrettigheter enn i dagens vestlige samfunn. I dag har vi et hav med borgerretter, samt en lav terskel for fornærmelser og personangrep. Om det holder at ytringen eller handlingen støter noen, ville det vært svært lite som ikke hadde blitt sensurert. La oss ta et eksempel. Da Dagbladet i februar 2016 postet en artikkel om Trine Skei Grandes svar på Sylvi Listhaugs forslag til innstrammingstiltak i asylpolitikken, fant man fort kommentarer som «Ikke noe å bry seg om hva dette næpskrell av ei kjærring kommer med, stå på videre Sylvi Listhaug med den jobben du gjør» og «Jeg lurer på hvorfor nesten alle ( 98%) homser og lesper stemmer til venstre siden ? Jeg tror dem er et folkeslag som ikke har Ryggerad !!! Og vis noe skulle hende i Norge ? Er disse menneskene dem som gjemmer seg først ! […]». Dette er kommentarer gjennomsyret av kjønnsdiskriminering og homofobi, som selvfølgelig ikke er ytringer som hører debatten hjemme per i dag. Denne slags «grupperettigheter» er nytt i det liberale demokratiet, men kan paradoksalt nok ikke bli fratatt gruppene ved et demokratisk flertall. Disse har en rekke konsekvenser, men den som står mest sentral for denne oppgaven er når ulike rettigheter kolliderer med andre typer rettigheter, for eksempel ytringsfriheten.

Likevel er ikke det viktigste spørsmålet hvor langt det skal gå før man kan kalle en ytring eller handling for en krenkelse. Det langt viktigere spørsmålet er hvem som i praksis som skal avgjøre om en ytring kommer med eller ei. I kommentarfeltenes tilfeller er det de ansatte moderatorene som står bak sensureringen. Enhver moderator vil la sin sensurering bli preget av sin egen subjektive definisjon av «krenkelse» og «rettighet», og slike subjektive definisjoner vil variere fra moderator til moderator og kommentarfelt til kommentarfelt. Fra ytringsfrihetens perspektiv er en slik uunngåelig subjektivitet farlig. De kommentarene som ligger i gråsonene av hva som er greit eller ikke vil få vurderinger preget av moderatorens eget ståsted, enten bevisst eller ubevisst.

Hvis vi ser dette på en annen måte, kan vi stille spørsmålet om det er nettavisenes kommentarfelters plikt å alltid legge til rette for ytringsfriheten. Selv hevder flere moderatorer og journalister at dette ikke er tilfellet. Pia Solberg, som er deltidsmoderator for VG, skrev i 2013 en artikkel under navn «Publisér meg!». Her forteller hun at media ikke har publiseringsplikt. I denne artikkelen er det tre ting som er sentrale å dra frem. For det første hevder hun at nettdebatten sliter mer med lavt saklighetsnivå framfor at alle kommer til orde. For det andre sier Solberg at hvilke kommentarer som skal med er en redaksjonell avgjørelse. Kommentarfeltet skal tjene som et tillegg til journalistikken, ved å bringe inn interessante og nyanserte stemmer i debatten. Redaksjoner har som ansvar å forme sin egen debatt, for å få fram hva redaksjonen selv syntes er viktig og hvilket fokus avisen skal ha.⁵ Mill tar for seg også dette aspektet i Om friheten. Hvis vi anvender hans filosofi kommer vi til at kommentarer som bør stå, enten vi er enige med budskapet eller ei, er de som er rasjonelle og baserer seg på argumenter. Utsagn som kun gir utrykk for noens følelser for saken, uten å bli støttet av argumenter, har mindre verdi for den offentlige debatten. Når disse i tillegg blir formulert som krenkelser, devalueringer eller angrep på enkeltpersoner er det god grunn til å ta dem vekk. Mill utrykker dette på denne måten: «People are accustomed to believe, and have been encouraged in the belief by some who aspire to the character of philosophers, that their feelings[…] are better than reasons, and render reasons unnecessary. […] but an opinion on a point of conduct, not supported by reasons, can only count as one person’s preference; and if the reasons, when given, are a mere appeal to a similar preference felt by other people, it is still only many people’s liking instead of one».⁶

Nettavisene vil altså ideelt sett at kommentarfeltene skal være et tilskudd til journalistikken, for å få fram gjennomtenkte debatter fra andre stemmer. Aviser har en plikt til å levere bra journalistikk samtidig som de gjengir virkeligheten så virkelig som mulig. En argumentbasert debatt. Dette er Mill enig i, som vi klart så i det forrige sitatet. Men hva er viktigst, å prioritere journalistikken eller folkets meninger og tanker? Maler journalistikk et ekte bilde av samfunnsdebatten i Norge, og hvis ikke, er det moralsk riktig å styre debatten i sin egen retning? Noen vil hevde at aviser har et ansvar som samfunnsaktører å få fram noe som går utover hva som er fasiten for god journalistikk. Å slippe alminnelige nordmenn fram på banen med sine meninger, uansett hvor kontroversielle og ureflekterte, nettopp for å vise fram folkerøsten som den faktisk er, ikke hvordan den er blant utdannede og akademikere. Noen vil argumentere for at det er i kommentarfeltene du ser hva folket faktisk tenker, og at en aktiv sensurering er med på å tåkelegge virkeligheten. Mill og kommentarfeltmoderatorene legger til rette for den faktabaserte debatten, hvor følelser legges til side. Likevel omfatter debatten mer en hva som ligger i tall og rasjonalitet. Det er en voksende skepsis til asylsøkere og en voksende rasisme i landet. I kommentarfeltene finner vi reaksjoner fra nordmenn som er redde. Ord som voldtekt, terror og borgerkrig går ofte igjen. Ofte er kommentarene preget av fordommer og rasisme, men frykten er reell. Slike kommentarer blir ofte sensurert bort, grunnet mangel på saklighet, argumenter og fakta. Ved å kneble disse kommentarene skjuler man rasismen og fordommene fra det offentlige. Men hva utretter dette? Kommentarene fortsetter å gå, men mellom likesinnede, og uten tilskudd av kunnskap og informasjon som kan påvirke rasismen. Min teori er at rasisme ofte er et produkt av fremmedfryktende som diskuterer i skjul, hvor rasismen uten tilskudd av kunnskap og ytringer av andre meninger får vokse i fred. Ved å sensurere kommentarer basert på kvalitet på innholdet skaper media er utsnitt av den offentlige debatten. Det vi får presentert er et virkelighetsbilde som ikke nødvendigvis stemmer med hvordan folkerørsla faktisk er. Det er en del av den norske diskursen å ta minoritetenes side. Dette har blitt gjennomført ved at media har tatt avstand fra generalisering, og unngått å kritisere større grupper. Likevel er vi i en annen posisjon i dag med den enorme asylstrømmen som inntar Europa, og mange mener at vi må slutte å skjerme om virkeligheten og tillate selv ekstreme ytringer, nettopp for å kunne argumentere mot disse med saklighet og argumenter. Likevel må man da ikke bli revet med med hva man tillater heller, og la skadeprinsippet alltid ligge som en svevende tanke rundt det hele.

Sensur er uten tvil et fenomen som er både kompleks og kontroversielt. Det er å finne i alle typer samfunn og kan være nødvendig, men det blir også lett misbrukt. Vi må derfor alltid verne ytringsfriheten, samtidig som vi må huske betingelsene for denne friheten. Eller sagt med Mills ord, «The only freedom which deserves the name, is that of pursuing our own good in our own way, so long as we do not attempt to deprive others of theirs, or impede their efforts to obtain it».⁷