Prematur Imprimatur

Gå på skole, arbeide, dø. Med pannen plantet i teppet ligger jeg der, midt i en altomfattende krise. Spørsmålene hjernen forsøker å bearbeide er ikke mindre enn de virkelige store: Hvem, hva, hvorfor er jeg? Strandet, urørlig på gulvet hater jeg den middelmådige filosofen inni meg. I et lyst øyeblikk vurderer jeg å dedikere livet til religion, men overtaler meg selv om å unngå enkleste utvei. Så jeg taster inn spørsmålet mitt på Google i stedet.

Det er naturlig er det at min søken etter meningen med livet utfolder seg på internett, som alt annet hva livet gjelder. Tross alt, er cyberspace et verdensbibliotek uten like, som rommer et hav av leksikon, tilgjengelige innenfor en fingers rekkevidde og med en samlet vekt tilsvarende et passe stort jordbær.¹ Ikke minst er det enklere enn å gå ut og fysisk måtte forhøre meg med noen.

Historisk sett har mennesket søkt til både en og flere guder for å finne mening. Nå, i kunnskapssamfunnet, henvender vi oss til vitenskapen for svar. Likevel kan jeg ikke annet enn å sympatisere med de religiøse, når forskning viser at forplantning er formålet med min eksistens. Troen på å være skapt med hensikt, appellerer mer enn å leve for få avkom, slik at avkommet kan få et avkom. Skulle tro biologene må ha det lett? Det vil si, fram til de blir sterile, kanskje av alderdom, og sitter der barnløse uten meningen med livet.

Med det fortsetter jeg mitt eksistensielle internettsøk. Omsider kommer jeg over Sokrates: «Et ugransket liv er ikke verdt å leve», sier han om emnet.² Men hvordan skal vi vite om et liv er gransket eller ikke? Mulig ugransket er uttrykk for eksistens preget av en smal horisont – et liv uten utforskning. En slik tolkning kommer av Sokrates’ beskrivelse av ignoransen som det onde i livet. Dens dualistiske motstykke er kunnskapen som ifølge han alltid er god.³ Om et gransket liv er meningsfullt: Vil kunnskapen da kunne være nøkkelen til meningen med livet?

Henrik Wergeland skrev noen enkle ord det er vanskelig å glemme. I «For Almuen» hevder han at med kunnskap «bliver Mennesket i en ædlere Betydning end som blotte Arbeidere».⁴ Som folkeopplyser var viten for ham selve kilden til selvstendighet, uten den ble man en «mørkets Træl».⁵ Med denne metaforen beskriver Wergeland fraværet av kunnskap som underlagt «mørket», hvor konsekvensene vil bli utnyttelse, altså trelldom. Hvilket drar likhet med Sokrates sin oppfatning av kunnskapens «onde» motpart, ignoransen. Hvilke konsekvenser får denne mørke og onde kunnskapsløsheten for meningen i våre liv?

La oss utforske dette spørsmålet med et bilde: Se for deg et jorde. Der jobber en fjording og en bonde med å pløye bakken. Kan vi kalle dem arbeidere i lik forstand, eller er det noe som skiller de to? For den ene sleper tross alt all vekten bak seg, lydig til bondens ordre. Enkelte vil være raske med å påstå at forskjellen mellom de to, er at fjordingens intelligens er underlegen. Dette uten helt å vite hva intelligens innebærer, eller hva hester tenker på. Så vi lar tvilen komme hesten til gode.

Fjordingen besitter tross alt en form for kunnskap. For eksempel vet den at plogen skal slepes. Problemet er at der stopper kunnskapen for Blakken, som bare kan det som er nødvendig å vite. Derfor kan han ikke fantasere om åpne enger som han ikke kjenner til. Hestens såkalte kunnskap kommer fra instinkt og fra læring i en behavioristisk forstand, så vidt vi vet.

Fjordingens begrensninger kommer av at dyr kommuniserer momentant. En konsekvens av manglende evne til abstrakt tankegang. Eksakt denne forskjellen er det som gir oss mulighet til å utveksle ideer og meninger med hverandre, utenfor konkret tid og rom. Dermed kan vi bruke språket til annet enn å varsle om nærmeste kjøtteter, som blant annet gir mulighet for skriftspråk. Med dette skiller bondens potensial seg fra hestens.

Men hva om dette potensialet til å oppbygge kunnskap ikke blir realisert? Ifølge Wergeland blir vi da bare blotte arbeidere. Spørsmålet er om det lengre finnes forskjell mellom de to ute på jordet. På den ene siden kan vi tenke at det fremmer likhet og harmoni, slik som kommunismen hevder den likestilte arbeidertilstanden. På den andre siden er det muligens en grunn til at Wergeland bruker slaveri som eksempel. For har bonden som hesten utelukkende kunnskap om sitt arbeid, vil de ikke da bli enkle å utnytte? Tross alt kjenner de ikke til annet, ingen rettigheter eller annen mening med livet.

På 1800-tallet kjempet Wergeland mot en slik uvitenhetens utnyttelse. Slaget for kunnskapen vil muligens i Norge anses som vunnet, ettersom informasjonsfriheten beskyttes av grunnlovens paragraf 100, som del av ytringsfriheten.⁶ I sin kamp for datidens informasjonsfrihet, aktet Wergeland å bruke bøkene som sitt våpen – et medium med en formidlingskraft maktinnehavere har sett seg nødt til å sensurere gjennom tidene: Mest kjent er eksempelet om den katolske kirke, som førte religiøs sensur over «kjetteri» kun tillot bøker merket med «Imprimatur» (lat. Kan trykkes). ^{7 8}

Får ikke uttrykket «kunnskap er makt» ny meining i lys av dette? Om den gir makt, ser ut til å avhenge av i hvilken grad du kan kontrollere den. Kanskje det er riktigere å si at regulering av informasjonsstrømmen, altså sensur er makt, ettersom den kan holde arbeidshestene i sjakk? Hvilket på ingen måte er en ny idé: Den første dokumenterte motarbeidelsen mot informasjonsfriheten var i Kina 221 før vår tidsregning, i form av en bibliotekbrann. Senere, i 1600, brant kongen av England bøker på Oxforduniversitetet og århundrer etter det, bygde fascistene bokbål i Italia og Tyskland.⁹ Slik kan vi se at sensurtradisjonen har blitt videreført gjennom historien på sitt pyromane vis.

I alle nye medier har sensur gang på gang bevist at det meste lar seg kontrollere for maktsyke mennesker. Likevel, i denne dragkampen mellom ytringsfrihet og sensur, finnes tilsynelatende medier som ikke lett lar seg sluke av flammene. Blant dem er internett, informasjonshavet trolig ekvivalenten til folkeopplyserens våte drøm: En vrimlende ytringsfrihetenes markedsplass, som verken kjenner eier eller landegrenser. For de to femtedelene av jordas innbyggere som kan gå online, er muligheten for å ytre og motta ytringer den samme.¹⁰ Om ikke annet er dette teorien. Men fungerer internett egentlig som ytringsfrihetens utopi?

Denne oppfatningen fikk medvind i 2010 da den arabiske våren begynte og det ble en populær mening at sosiale medier spilte en nøkkelrolle i demonstrasjonene.¹¹ Selv om omfanget er diskutabelt, er funksjonen som mobiliseringsplattform under protestene riktig.¹² Likevel kan vi ikke på dette grunnlag hevde at internett er det samme som demokrati. I etterkant har flere land i området gjennomført såkalte «internet shutdowns», for å blokkere folkets internettilgang og hindre opprør. Blant disse er Egypt, Syria, Libya og svært nylig også Uganda.¹³ Tilsier dette at diktatorene ser på internett som en trussel?

Selv om det er lett å fantasere om internett som diktatorens fiende, ytringsfrihetens grobunn, finnes det eksempler på at ytringsfriheten også her lar seg kneble: Vi vet at omtrent halvparten av verdens digitale befolkning er skjermet bak statsinnførte filter. Kina, bøkenes og sensurlovens opphavsland, kaller sitt system for «The Golden Shield». På sofistikert vis fjerner det alle tegn til opposisjon og verner dermed tilsynelatende om Kinas totalitære regime, og ikke landes folk som de utgir seg for.¹⁴ Men internett er mer enn en ufarliggjort trussel: Nettovervåkningen i Golden Shield-programmet forenklet arbeidet med å holde orden i lokale områder, som Kinas sentraliserte styre ellers finner vanskelig.¹⁵ Dermed har internett ikke bare kommet frihetskampen til nytte, men også sensuren.

I vår del av verden har jeg inntrykk av at en ny mentalitet er i framvekst: Oppfatningen av at sensur hører den tredje verden til og at ytringsfriheten for lengst er vunnet av forkjempere som Wergeland og Voltaire. Riktig er det at Europa og Nord-Amerikas internettfiltre neppe kan måle seg med Kinas gylne skjold. I Norge foregår filtrering frivillig av internettleverandørene, for å nekte tilgang til umoralsk materiale, slik som barnepornografi.¹⁶

I det sensitive spørsmålet om misbruk av barn fremstår filtrering som en løsning vi alle kan gi vårt samtykke til. Et problem ligger det imidlertid i hvordan denne løsningen nåes, ettersom den er resultat av en overvåkning, som mistenker oss alle for å være kriminelle. Nå vil jeg selvfølgelig anta at du ikke har interesse av barnepornografi, og derfor spør jeg om du synes det er greit å bli en mistenkt? La meg formulere det på en annen måte: Hadde du gått med på å fjerne alle gardiner i ditt hjem for å bekjempe kriminalitet? Om svaret ditt er ja, har du min beundring, men selv må jeg innrømme at jeg verdsetter privatlivet litt for mye.

Utenom personvernet, kan overvåkningen også ha en mer kritisk bismak. For påvirker ikke storebror atferden vår? Kan ikke bare tanken på å bli sett få deg til å endre alle holdninger? Om du møter noen som sier annet, la dem forestille seg å kjøre langs en motorvei for å så skimte noe som likner en fotoboks. Dette kan forklare hvordan bare en paranoid tanke på å bli sett, gjør oss til lovlydige borgere. Muligens er dette ideelt om samfunnet vil kontrollere sine borgere. Kan ikke overvåkningen da ses på som en kilde til selvsensur – en trussel mot ytringsfriheten?

Så hvorfor godtar vi overvåkningen, om vi kjenner til den? En undersøkelse på over 10 000 internettbrukere fra 20 land, kan gi oss en anelse: 86 prosent av de spurte sa at friheten til å uttrykke seg skulle være garantert på nett. Likevel mente 81 prosent at internett skulle kunne kontrolleres for «beskytte samfunnet mot skade». Over halvparten sa også at de ville akseptere overvåkning om det økte deres trygghet. Dette er hva jeg vil anta at er nøkkelordet: Trygghet. Når mediene rundt oss stormer med terrortrusler og krig, er det kanskje ikke så underlig at vi gir etter, om noen lover oss trygghet på sine premisser. Kanskje kan dette være årsaken bak at folket jubler når både Hilary og Trump forteller at de bør begrense og legge ned internett for å bekjempe ekstremisme. Jeg undrer på om Sokrates forutså at ignoransen kom til å definere et århundre?

Spørsmålet er om vi nå står ved det vendepunktet i historien? Ser vi det onde mørket ulme i horisonten? Vil ofrene for tryggheten bli så store at vi ved daggry kaster bøkene frivillig på bålet? Og tilslutt når Wergelands bøker er blitt til aske, står vi der som blotte arbeidere som egenhendig har ruinert sitt eget potensial.

Etter at teppet nå har laget mønster i panna, skrur jeg av internett og snur jeg meg over på ryggen. Når blikket møter taket, vurderer jeg sterkt å bli liggende akkurat der. Om kunnskapen er nøkkelen til det granskede liv, ser veien ut av min eksistensielle krise dyster ut.

Derfor reiser jeg meg.