Tilbake fra ferie – stemningsrapport fra en satiretegners arbeidsuke, august 2018

Det er august 2018. Nærings- og fiskeriminister Per Sandberg har feriert i Iran med sin nye kjæreste, iranskfødte Bahareh Letnes. Han har ikke varslet departementet og han har hatt med seg jobbtelefonen på reisen. Saken vokser, og jeg klør i fingrene, men ingen av kommentatorene i avisen jeg jobber for, skriver om den.

Fredag 3. august stiller paret til intervju på Dagsnytt 18. Jeg fyller bly i trykkblyanten og henter en tegneblokk. Er jeg heldig, holder saken til jeg skal på jobb igjen til uka.

Per Sandberg er lett solbrent. Han må ha gått ned betydelig i løpet av våren, håret er luftig, blikket fokusert, det glimter i et gullkjede under den svarte t-skjorta.
Kjæresten er tilbakelent, smilende, blikket senket.
Sandbergs blikk på henne er rørende. Programleder spør:
— Hva var det du falt ved hos Per?
Bahareh Letnes drar litt på det.
— At han er fra Skogn, at han er trønder …
Per Sandberg smiler litt, venter på fortsettelsen.
— og personligheten hans.
Sandberg ser forvirret ut.

Det er den perfekte saken å begynne den politiske høsten på. Den har alt. Ikke minst menneskelig, alle gjenkjenner en dypt forelsket mann.
Saken vokser i helgen. Den tidligere PST-sjefen er sterkt kritisk. En forelsket statsråd med jobbtelefonen i lomma i Iran er en alvorlig sikkerhetsrisiko. Erna Solberg sier det er lov å gjøre feil i dette landet. VG melder at Letnes i 2016 sendte departementet en søknad om å bli Sandbergs assistent. Nye opplysninger om Sandbergs telefonbruk på andre reiser kommer til.
Jeg skal ikke på jobb i avisen før onsdag, men tirsdag sender jeg en mail til kommentaravdelingen og spør om det er håp om en Sandberg-kommentar i dagene som kommer. Mens jeg venter på svar, tenker jeg på mulige løsninger. Kanskje en badescene? Noe som viser ham ignorant og ubekymret mens alvoret vises i bakgrunnen?
Jeg scroller lenger ned i saken. Det første private bildet fra hans Facebook-konto kommer opp. Han smiler gutteaktig i kritthvit T-skjorte mens han plasker med bena i et vannbasseng. Bak går et iransk par forbi mens de ser på ham. De smiler ikke. Neste bilde er antagelig tatt samme dag, T-skjorta er fremdeles våt. Han peker smilende på en vegg hvor noen har skrevet ”Welcome To Hell”. Ingen av ideene mine så langt topper statsrådens egne feriebilder.

De første ti årene besto jobben min i å finne komiske vinklinger på alvorlig stoff. De siste ti har jeg brukt mer tid på å lete fram alvoret. Virkeligheten har overtatt jobben min, politikerne blamerer seg selv frivillig, og hva mer er, de vinner på det. ”Fine bilder fra Iran”, står det i kommentarfeltet, emojien har solbriller.

Arne Strand sender kommentar til torsdag, om skandalene som preget forrige stortingsperiode. Han tar utgangspunkt i en kronikk skrevet av en fersk stortingsrepresentant, som oppgitt beskriver et storting overlesset av pikante skandaler og pressesirkus. Jeg tegner Løvebakken som et red light district med lysende skilt og setter rød klovnenese på stortingsløven. Det ser ikke så opprørende ut som jeg håpet, egentlig ser det ganske troverdig ut med reklame på stortingsbygningen.

Kommentaravdelingen melder at det mest sannsynlig kommer en Sandberg-kommentar til fredag, saken er ikke punktert, den eser fint. Stortinget krever svar fra statsministeren.
Jeg finner fram Dagsnytt18-intervjuet igjen. Programlederen spør om det ikke er slik at de har flyttet sammen? Per Sandberg er stresset, han sier, nei, de har ikke flyttet ikke sammen, men kanskje de gjør det likevel, siden NRK nå påstår det. Han er i krysspress, det er noe utenfor bildet, noe privat. Jeg skal ikke dit. Sandberg freser forurettet. Han virker ikke som han forstår at han har blandet roller. Kjæresten ser ut til å fikse sin mye bedre. Jeg lager en løs skisse av henne, men kommer ikke til å bruke den. Hun og hennes intensjoner er på siden her. Det er den forelskede, rasende statsråden jeg fokuserer på.
Jeg tenker på at velgere trekkes mot politikere som framstår menneskelige, noen å speile seg i. At det er viktigere enn kompetansen deres for øvrig. Som å foretrekke den festglade kirurgen. Den vimsete piloten.

I Dagbladet har Finn Graff tegnet Benjamin Netanyahu i form av et hakekors. Det kommer til å bli bråk.

Sigrid Bonde Tusviks Sandberg-kommentar kommer i form av en parodisk filmanmeldelse. Sommerens store komedie: ”Hjelp, vi er på ferie — i Iran!” Hun vil gjerne ha en pastisj på filmplakaten fra 1983. Jeg svarer at jeg ikke kan love noe. Den opprinnelige plakaten var allerede en parodisk pastisj, og jeg tror ikke at folk flest husker den.
Jeg prøver løse tanker først: Statsråden som et trassig barn, som hodeløs, som hund. Hunders manglende impulskontroll, eller verre: En eier uten kontroll, hunden en fare for omgivelsene. Jeg ser ned på min egen hund og tenker på hva hunder symboliserer for ulike mennesker. Lojalitet, fare, urenhet. Beskyttelse.
Jeg tegner Solberg med hunden Sandberg under armen, på vei inn til veterinæren. Til kastrasjon eller avlivning? Det ender med en kraftig liten hund med plaster i baken, plastkrage og krenket oppsyn, og jeg har nesten tegnet den ferdig før jeg innser at det er altfor tidlig. Hun kommer ikke til å foreta seg noe ennå. Prøver å ikke gremme meg, kanskje idéen kan brukes i neste uke.

Går inn på Dagbladet og ser at Graff har tegnet Sandberg som et måpende barn med trillekoffert. Han leies forbi to hengende lik. Vi ser bare nederste del av kroppene og hendene som fremdeles holder hverandre.

Det nærmer seg deadline. Jeg føler meg fanget av kinometaforen i kommentaren. Metaforen er god, men vanskelig å frigjøre seg fra. Det optimale er å spille på teksten, men tilføre noe mer. Kanskje mer alvor, siden teksten her er morsom.
På skjermen møter Erna Solberg pressen. Hun står ute i regnet, det plasker fra en takrenne rett bak henne, mikrofonene presser henne litt bakover. Hun sier at det fremdeles er menneskelig å feile, og ja, hun har tillit til Per Sandberg, men regjeringen må svare Stortinget før hun vil besvare pressens spørsmål. Hun er litt våt i håret. Jeg skisser fra skjermen, ansiktet hennes røper henne. Når denne statsministeren er sliten, er det slående synlig.
Jeg legger vekk Sandberg, på dette punktet er det egentlig Solberg det handler om.

Jeg tegner henne som blind, som ryggesløs, som prinsessen på erten, erten med Sandbergs ansikt (vanskelig). Jeg tegner henne og Siv Jensen i foreldresamtale med PST. Ingenting sitter helt, det er 30 minutter til levering, og det er helt stille i hodet. Jeg skummer teksten igjen. I kommentarens sluttpoeng gir Erna Solberg terningkast fire, men Sigrid Bonde Tusvik sender en rettelse, det blir terningkast fem i siste utkast.
Der er det. Solberg i kinosalen. Jeg skanner en av skissene, åpner Photoshop og fikser en kjapp kinosal rundt henne. Det er ikke så mye som trengs, blått mørke, et enkelt popkorn i Solbergs hånd, hvitt streiflys fra lerretet på ansiktet. Publikum bak henne ler og gråter, men statsministeren ser bistert på filmen som avspilles utenfor bildet. Jeg jobber med blikk og munnparti til uttrykket blir helt riktig.
Jeg leverer på overtid, men vaktsjefen er nådig.

Dagen etter kjennes det ut som om noen har slått en spiker i skulderleddet. Hvordan skal jeg få deg til å begynne å trene, sier kiropraktoren. På vei ut derfra ringer Hege Ulstein om lørdagskommentaren. Hun skriver om Solbergs FrP-statsråder og hvordan de gjentatte ganger valser ut og inn av rollen, helt uten følger. I tittelen viser hun til Per Sandbergs mange skikkelser.
Jeg begynner å skisse på de ulike variantene av Sandberg mens jeg hører på Aftenpodden. De drøfter Graffs Netanyahu-tegning. Redaktør Trine Eilertsen og de to andre konkluderer med at den nok er innenfor loven, men samtidig mener de at den ikke burde vært publisert.

I juli mistet den israelske tegneren Avi Katz jobben da han tegnet den israelske statsministeren med flere som griser. Tegningen sto på trykk i forbindelse med innføringen av Israels omstridte National Law og var en referanse til George Orwells Animal Farm, hvor grisene på gården erklærer “Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre”. Tegningen til Katz ble erklært antisemittisk. Det ble også tegningen til tyske Dieter Hanitzsch da han tegnet Netanyahu som Eurovision-vinneren Netta, med referanse til den neste finalen i Jerusalem, nylig anerkjent av USA som Israels hovedstad. Hanitzsch mistet også jobben i Süddeutsche Zeitung umiddelbart.
I juni sparkes tegner Rob Rogers fra The Pittsburgh Post-Gazette etter kritiske tegninger av president Trump. I dagene etter poster tegneren de sensurerte tegningene på nettet. Alle er gode satiretegninger i tråd med amerikanske tradisjoner.

Jeg ser på torsdagens sending om Graffs tegning på Dagsnytt18. Styreleder Ervin Kohn i Det Mosaiske Trossamfunn sier at tegningen er juridisk innenfor, men den er moralsk utenfor. Det er hakekorset i kombinasjon med det jødiske som er utslaget. Grensen går ved sammenlikning med nazismen, sier Kohn. For meg er Graffs tegning en kritikk av en statsleder, men raseriet til Kohn er personlig og forståelig. «Nordiska Motståndsrörelsen» marsjerer i Sverige. En jødisk forening i Umeå har lagt ned sin virksomhet som følge av trusler. Hatet og historiefornektelsen vokser i hele Europa, også i Norge.
I opptakten til jødeforfølgelsene var spredningen av antisemittiske tegninger effektivt for å påvirke opinionen. Det skal man som tegner kjenne til, men må ikke nåtidige tegnere kunne uttrykke at også Israels regjering nå, i likhet med regjeringer i mange andre land, beveger landet i retning av farlig nasjonalisme? Jeg er også blitt anklaget for antisemittisme når jeg har kritisert israelske statsledere, uten at tegningene har referert til nazisme.
Er det umulig å skille stat og politikk fra jødisk etnisitet og historie i spørsmål om Israel?

Mens jeg tenker, sliter jeg med Sandberg. Han har små, stramme ansiktstrekk og når jeg skal lage ulike variasjoner av ham, mister han fort likheten. Til sist må jeg sette strek og stapper de beste hodene ned i én trang dress, slik at han fremstår som en mann med mange hoder, et av dem med kyssetrut. Men det svinger bare ikke helt. Jeg legger hektisk rødme på kinn og neser, og sjekker at jeg har tegnet riktig brilleinnfatning på alle. Først etter at papiravisen er sendt til trykk skjønner jeg hva som mangler. Til nettutgaven legger jeg til en hodeløs statsminister i bakgrunnen. Hun viser ”tommel opp”.

Lørdag havner jeg i en diskusjon om Netanyahu-tegningen på Facebook. Jeg prøver å forklare hva jeg som tegner leser ut av den, men blir avkrevd svar på om jeg personlig mener sammenlikningen mellom Netanyahus politikk og nazismen er rimelig. En satiretegning er en overdrivelse, svarer jeg, ikke en etterrettelig påstand. Motdebattanten avslutter diskusjonen fordi jeg ikke vil svare på spørsmålet hennes.
Senere på kvelden snakker jeg med en kollega. I et intervju har han svart benektende på spørsmål om han vil tegne profeten, og nå angripes han på sosiale medier for å være feig og unnvikende.

Jeg er invitert til å delta i en paneldebatt. Temaet er ”Humorens grenser”. Jeg vrir meg. Jeg spør om de andre deltagerne, om varighet, om honorar (ingenting), om forventet antall i publikum. Det eneste jeg ikke spør om, er hvorfor temaet er så forutsigbart. Men jeg er sikkert urettferdig. Siden karikaturstriden har spørsmålene gått på repeat: Hvor går grensen, hvor langt er du villig til å gå, hvor langt burde du gå, har du gått langt nok, er du feig, hvor redd er du nå? Tegnere forsøker å gi svar, men det gis ikke plass til nyanser. Noen ganger er det som å måtte velge mellom mulige dødstrusler eller et offentlig stempel som prinsippløs pyse.
Men det er klart jeg stiller. Når folk myrdes for tegningene sine, eller må forlate alt og gå i livslang dekning for en vits. Jeg lever av og for ytringsfrihet i et demokratisk land, jeg vet at jeg er heldig.

Mandag morgen går Per Sandberg av. Jeg ser på direktesendingen og er nesten litt skuffet, men trøster meg med at opposisjonen har varslet mer bråk.
Noen minutter ut i sendingen kommer også den nye fiskeriministeren ut på Slottsplassen. Tunge kjaker, mørke ringer under øynene. Dette kan bli bra.