Ser du jeg har fått den

Ta en ring og la den vandre

De drar målebåndet rundt meg. De kveler meg, jeg får ikke puste. De tvinner den rundt nakken, for øynene og om ørene. Alle sanser dempet. Likevel pumper overlevelsesinstinktet adrenalin. Jeg kan føle pulsen som trommer i ørene. Jeg får ikke puste. De tar målebåndet til siden og skriver målene ned i en notatblokk. Den er rosa med glitter, blått glitter. Min mor står på siden og ser på meg. Jeg følger øynene hennes mens hun ser på mine føtter, mine knær, mine lår, min mage og bryst. Helt til hun ser meg inn i øynene. Hun ser rett gjennom meg. Hun ser ikke min bønn, mitt mantra om å la meg gå. Jeg får ikke puste. «Du er så forferdelig tynn», sier min mor med et hint avsky i øynene. De tar et hvitt stoff over hodet mitt og knepper den igjen bak. En hvit kjole. Den er løs ved hoften og brystet. Den sluker meg hel. Jeg drukner i hver rysj, hver frill, hver brett i det tunge stoffet. Jeg får ikke puste.

Fra den ene til den andre

Veien er svingete og humpete. Motoren er bråkete og peser. Kjolen er løs og klør. Mamma er stresset og lettet. Pusten går ut og inn. Solen går opp og ned. Verden er stor og seriøs. Jeg er tynn og kvelt. Livet mitt er over og ut. Jeg liker å løpe. Jeg likte å løpe med barna i nabolaget. Jeg vant nesten alltid. Tommy, som mangler én tann oppe og kan lage kløver med tungen, han slo meg én gang. Bare én. Gymlæreren min sier jeg kan bli friidrettsutøver. Mamma sa jeg ikke kunne løpe vekk fra plikter og forventninger. Gymlæreren min sa jeg kunne ha blitt en friidrettsutøver. Jeg ser på de åpne slettene utenfor vinduet. Der hadde jeg løpt og løpt. Til jeg ikke orket mer, og så enda litt til. Jeg hadde strukket ut armene. Jeg hadde følt vinden stryke mitt kinn. Hadde følt gresset kile mine bare tær. Løpt og løpt. Følt og følt. Sett og sett. Levd og levd. Jeg savner skolen og mine venner. Ja, til og med Tommy, med en manglende tann og kløvertunge som slo meg én gang, bare én. Jeg savner steinen vi lekte på hvert friminutt. Jeg savner da noen hadde bursdag og tok med kake til hele klassen. Jeg savner da jeg blødde av å klatre i trær og av å hoppe hoppetau, ikke mellom mine bein.

Ringen er skjult,

Bilen stopper brått, og mine drømmer revet ut av hodet. Mamma åpner bildøren. Den lager en hvinende lang lyd som sprekker trommehinnene mine. Det er som en advarsel. Et tegn. Mamma ser at jeg nøler og tar tak i armen min. Hun griper hardt og drar meg ut. Jeg ser mennesker rundt meg. Noen av dem fremmede. Men alle her for å se meg på min store dag. Min store dag. Min dag. Min. Men den er ikke min. Ingenting føles riktig. Mamma drar jeg meg enda litt hardere. Jeg må få opp farten. Jeg opp i fart. Jeg, fart. Fart. Vi står i starten av midtgangen. Hvor langt er det ned til alteret? Ti meter? Femten kanskje? Jeg innser at jeg ikke har lyst til å vinne dette løpet. Endelig et løp jeg ikke vil fullføre. Mitt alle siste løp.

Den synes ei

Jeg er i fremmed bolig. Mine bein lystrer ikke mitt hode. Det ene foran det andre, sakte og gradvis. Jeg kommer til enden og jeg ser han. Han har dype rynker. Hud som bretter over seg selv. Øynene hans delvis skjult bak øyelokkene som ser ut til å smelte. Det hadde vært bedre om de smeltet sammen helt. For da hadde jeg sluppet å se han inn i øynene. For han har ikke noen snille øyne. Ikke en glans, eller gnist, eller glød. Tomme øyne, et tomt blikk, og en tom mann. Alle rundt oss setter seg. Hva er det de venter på? En yngre mann, seriøs og stram, steller seg mellom oss to og begynner å snakke. Den eldre mannen ovenfor meg ser på meg. Han gir meg et smil. Men ikke et sånt som får blomster til å blomstre i brystet, eller sommerfugler til å fly i magen. Nei, dette var et smil som sendte frysninger ned ryggen, og spredde gåsehud langs kroppen. «Tar du denne unge kvinnen til å bli din hustru?», sier stram mann helt rolig og bryter meg ut av transen. Hjertet mitt synker til gulvet, dypere, til det blir borte. Jeg ser bort på den gamle mannen. Håper han ser min bønn, mitt mantra, ikke ser gjennom meg slik min mor gjorde. Men det gjorde han. Han slikket leppene sine sakte. «Ja, det gjør jeg», sier han. Dette er helt feil. Jeg har lenge drømt om min store dag, og min fremtidige store familie. En familie der jeg kan ha døtre som også kan oppleve denne skjebnen. Det nekter jeg. Jeg vil at de skal kunne løpe og løpe. Føle og føle. Se og se. Leve og leve. De skal gå på skole, vinne alle løp og se verden. Stram mann snur seg og ser på meg. «Tar du denne mannen til å bli din ektemann,» det var ikke et spørsmål. Min mor borrer hull i bakhodet mitt med blikket. Min mor og blikket hennes. Mor, blikk. Mor. Hadde hun også denne elendige skjebnen? Hadde hun et valg? Var hun en gang en datter? For hun er ikke en mor. For når døtre går ut i verden, skal mødre bli stående der de er. Slik at døtrene kan vende seg tilbake en dag og måle avstanden mellom hvor de var, og hvor langt de har kommet.

Nettopp nå er ringen hos meg.