Mine erfaringer fra styrearbeid i private, allmennyttige stiftelser kommer fra:
Styremedlem i Fondet for dansk-norsk samarbeid (1978–1993) de siste fem år som formann,
styremedlem i Nobelstiftelsen i Stockholm (1990–1999),
styreformann i Stiftelsen Fritt Ord (fra 2000)

Fondet for dansk-norsk samarbeid ble opprettet like etter krigen som en allmennyttig stiftelse. Den hadde sine midler i det vesentligste plassert i eiendommene Lysebu i Oslo og Schäffergaarden i København. Den ideelle virksomhet er knyttet til de to steder og består i utveksling av elever, studenter og kulturarbeidere o.l. mellom de to land. Av økonomiske grunner ble eiendommene i stadig større utstrekning drevet som kurssteder på forretningsmessig basis ved siden av den ideelle virksomhet. Vi hadde kontinuerlig kontakt med tilsynsmyndighetene om skattefritagelse som ideell stiftelse. I dag drives og beskattes Lysebu i det alt vesentligste som en hvilket som helst hotellbedrift, skilt fra den ideelle virksomhet, som naturligvis også finner sted på Lysebu.

Den erfaring jeg kunne trekke med meg derfra i vår sammenheng, er først og fremst erfaringen med det uklare skillet mellom ideell virksomhet og forretningsmessig virksomhet. Grensen er ikke alltid like lett å trekke i praksis, særlig når det, som i vårt tilfelle var en glidning over tid fra en dominerende ideell virksomhet og over i en dominerende forretningsmessig virksomhet. Selv om det nok fremdeles eksisterer en gråsone, er rammebetingelsene i dag klarere, hvilket er en ubetinget fordel. Et annet poeng å merke seg er at ved at fondets midler var plassert i fast eiendom, unngikk man stort sett den skjebne som så mange andre fond opplevde. I den lange periode etter krigen med en stendød børs og med inflasjon og lavrente, hvilket innebar en negativ realrente, var det mange fonds som så sine midler spist opp. I dag er det annerledes. Det er ingen konkret plasseringsplikt ut over det generelle forsvarlighetskrav. Det var en viss diskusjon om dette før vi fikk den nye loven i 2001, men som departementet sier i proposisjonen – detaljerte krav til hvordan stiftelsers midler skal plasseres kan lett “fremstå som rigide (…) de kan vanskeliggjøre mulighetene for god avkastning av kapitalen”. For så vidt er mulighetene for å etablere private allmennyttige stiftelser meget bedre enn de var. Men hvor gode er de egentlig?

Vi kan bare gå til våre nærmeste naboland, så finner vi mange flere store allmennyttige stiftelser enn i Norge. Store gamle, private stiftelser som har overlevet frem til i dag som sentrale samfunnsaktører innenfor sine felt er f. eks. Knut og Alice Wallenberg-stiftelsen i Sverige og Carlsbergfonden i Danmark. Vi har vi ingen paralleller til disse, og det er mange flere enn de to nevnte i Danmark og Sverige. De to nevnte stiftelser er først og fremst forskningsstiftelser. Som formann i regjeringens forskningspolitiske råd kunne jeg i sin tid med misunnelse se hvilken fordel det var å ha private midler av betydning innenfor forskningen (det gjelder ikke minst den basale grunnforskning) – i tillegg til de statlige midler. Jeg kan i dag fra mitt ståsted i Fritt Ord betrakte noe nær det samme fenomen innenfor kulturfeltet. (Jeg skal komme tilbake til forholdet mellom offentlige og private penger på dette felt).

Det er ikke lett å forklare hvorfor det er slik i Norge. Jeg tror det må bunne i noe vi nesten kan kalle en annen samfunnsmodell. Der eksisterer – eller har eksistert – en sterkere mistro til private penger enn ellers i Europa. Det er således karakteristisk at begrepene “samfunn” og “stat” ble utskiftbare i den retorikk vi vennet oss til etter krigen. Dette er i kontrast til Europa forøvrig. Der ble grunnforskning og kultur finansiert gjennom en blanding av offentlige og private midler. For bare å sette det litt på spissen: På disse områder valgte Norge sovjetmodellen. Samfunnsoppgaver var det staten som skulle ta seg av. Dette er ikke minst et spørsmål om mentalitet og om en sterk tro og tillit til staten. Og de gamle holdningene sitter i.

Vi var naturligvis spent på den nye stiftelsesloven og hvordan det nye stiftelsesregimet ville utvikle seg. Da Woxholt-komiteen la frem sin NOU i 1998, mente vi å kunne observere en viss skepsis til private, allmennyttige stiftelser. Arbeidet med den nye loven var jo også i høy grad generert av at det var avdekket misbruk i noen stiftelser. Proposisjonen kunne leses på samme måte. Det var først i stortingskomiteens innstilling at vi kunne lese en uttrykkelig positiv vurdering av det å ha en mer mangfoldig stiftelsessektor, og at en hovedhensikt med loven var å skape gode rammebetingelser for utviklingen av en slik mangfoldig stiftelsessektor også i Norge. Vi har altså fått bedre rammebetingelser. Det er nå mulig å utvikle allmennyttige stiftelser, og vi har fått en del flere av rimelig stor størrelse. Men fremdeles er det en lang vei å gå før vi kommer frem til noe som ligner stiftelsessektorene i Danmark og Sverige. Det er også mulig fra regjering og Finansdepartement å gjøre mer i retning av stimuleringstiltak for å lokke frem donasjonene. Her er det, som sagt, også snakk om kultur, og kulturen lar seg ikke endre over natten. Mye av den gamle særnorske skepsis eksisterer fremdeles.

Det er naturligvis en del private penger innenfor forsknings- og kulturfeltet, for ikke å snakke om helse og det humanitære feltet. Dette kan være mer eller mindre tilfeldige bidrag. I noen tilfeller (innenfor forskning) kan de også utløse offentlige midler – en utmerket ordning som jo reflekterer en positiv holdning til private penger for samfunnsmessig nyttige formål. Private bidrag tar ofte form av såkalt “sponsing”. Det er intet galt med noe av dette. Mitt poeng er bare å slå et slag for støtte i form av å avgi kapital til en selveiende stiftelse. Å binde støtten til formålet gjennom en stiftelse slik det gjøres i utstrakt grad i så mange andre land, er den beste måten å sikre omfang og forpliktelse, forutsigbarhet og langsiktighet på. I det rike Norge burde det være mulig å utvikle stiftelsessektoren til noe som ligner på stiftelsessektoren i de land det er naturlig å sammenligne oss med.

Nobelstiftelsen er en annen av gamle, store svenske stiftelser. Jeg satt i styret i ni år. Nobelstiftelsen har gjennom sitt lange liv opplevd til dels dramatiske oppturer og nedturer. Etter krigen var den reelle verdi meget lav i forhold til utgangspunktet. Dette ble det endret på, i første omgang ved at man befridde seg fra begrensninger på plasseringsmulighetene og gikk over til å drive en aktiv forvaltning, og i annen omgang ved at denne forvaltning ble tatt hånd om på en dyktig måte, slik at realverdien av formuen og av prisene kom opp i den opprinnelige verdi. Stiftelsen fikk imidlertid en hard nedtur under finanskrisen, men har kommet seg igjen. Mine erfaringer fra Nobelstiftelsen er for det første at det ikke nødvendigvis er så meget bedre å overlate fondsforvaltningen til ekstern aktiv forvaltning i fonds enn selv å ha “hands on”, og altså selv i noen grad være med på å bestemme hvilke aksjer (eller obligasjoner) man skal satse på. Det kan naturligvis være fristende å la eksterne såkalte eksperter i aksjefondene ta disse vanskelige beslutninger. Men for det første vil stiftelsesstyret sitte med det endelige ansvar uansett, og for det annet er det nettopp derfor viktig å være med på å ta også sin del av det reelle ansvar og føle markedet på pulsen, om man vil. Det er også tankevekkende at da Nobelstiftelsen la om fra en relativt omfattende egen aktiv forvaltning og gikk over til mer ekstern forvaltning, kom nedturen, og det til tross for at Nobelstiftelsen aldri hadde vært bedre skodd med eksterne aktive forvaltere og fremragende eksperter enn da det raste utfor under finanskrisen. Slik er dette markedet.

Man kan dessuten erfare at kapital fra større ideelle stiftelser kan være etterspurt kapital. Noen kan se en fordel i å ha dem med som (aksje)eiere istedenfor andre aktører slik som upersonlige fond. Slik er også dette markedet. Nå må man naturligvis trå varsomt og innhente råd fra kyndige folk man stoler på. I det lange løp er jeg imidlertid ganske overbevist om at det lønner seg å være med på “leken”. Så får man heller være forberedt på å ta støyten når det ikke går så bra, og man ikke har en aktiv forvalter å skylde på. For det er alltid noen som passer på “der ute” – tilsynet naturligvis, men også mediene – og slik bør det også være.

Selv ble jeg i sin tid fremstilt i Dagens Næringsliv som en naiv humanist som solgte Fritt Ords aksjer i Narvesen til Reitan altfor billig. Siden har jeg fått bekreftet fra mange hold at prisen vi oppnådde etter interessante tautrekkinger, var helt grei. Siden er jeg blitt beskyldt av Hegnar i en leder i Finansavisen for å være “en rå kapitalist”. Tatt i betraktning hvem som fremsatte beskyldningen, tok jeg det for en rosende karakteristikk. Finansavisen var også ute etter oss under finanskrisen, da den beskyldte oss for å sitte på en høyrisiko-obligasjonsportefølje. Det meste var jo usikkert den gang. Vi hadde klart å karre oss nesten helt ut av aksjemarkedet i tide. Vi ble imidlertid sittende med obligasjonsporteføljen, som vi ved et par anledninger gjennomgikk obligasjon for obligasjon, og endte med selv å ta beslutningen om å bli sittende med obligasjonene. Det viste seg å være fornuftig. Vi fikk gode renter og full innløsning ved forfall (med noen unntak). Normalt vurderes jo obligasjoner som sikrere enn aksjer, men her kunne det naturligvis gått galt.

Internasjonalt har det vært en diskusjon om i hvilken grad de allmennyttige stiftelser burde gå inn for “mission-oriented investments”. Én ting er de negative valg – at man bør ha etiske retningslinjer for investeringene og holde seg unna investeringer i våpenindustri, tobakksindustri, industri basert på barnearbeid og lignende. Men så er det de positive valg. Fritt Ord har i noen grad tatt slike “mission-oriented” investeringer, men uten å gjøre dette til en overordnet strategi. Vi har således gått inn med investeringer i A-pressen, i Morgenbladet, og vi har kjøpt et hus i London, The Free Word Centre, som huser 9 non-profit organisasjoner som arbeider innenfor feltet ytringsfrihet, informasjonsfrihet og litteraturformidling. Forfølger man denne strategien for sterkt, vil det imidlertid kunne vanskeliggjøre en god avkastning på kapitalen. Det bør altså definitivt ikke være en hovedstrategi. For å summere opp så langt: Styret bør forholde seg aktivt til forvaltningen av midlene.

Et annet spørsmål som diskuteres internasjonalt, er omfanget av utbetalinger til de ideelle formål. I USA kreves det at det skal utbetales 5 % av verdien av kapitalen. I Europa finnes ingen generelle regler så vidt jeg vet. 5 % er også et svært sterkt krav for fonds som i prinsippet skal være evigvarende. Det er imidlertid en klar fordel å holde seg til en prosentdel av kapitalen istedenfor å ta utgangspunkt i en eller annen form for årlig avkastning som lett kan gi store variasjoner i de formålsrettede utbetalinger fra år til år. Men forutsetningen for å holde seg til en prosentdel av den reelle verdi av kapitalen er at man tar utgangspunkt i gjennomsnittlig kapital over flere år, og på et nivå som sikrer at man kan holde en jevn virksomhet uavhengig av konjunkturene uten å angripe kapitalen. I Nobelstiftelsen var det 3 %. Dette har vi også innført i Fritt Ord. I begge tilfeller har man kunnet skjære gjennom konjunktursvingninger som finanskriser eller ditto bobler og holdt utdelingene på et konstant nivå. Under spesielle omstendigheter har vi fraveket dette prinsipp, men aldri i retning av å begrense utdelingene. Da vi for eksempel hadde hatt noen særlig gode år gjennom det meste av 2000-tallet, våget vi å satse på Litteraturhuset, hvilket medførte at 3 %-en ble overskredet i et par år – dog uten at det gikk ut over kapitalen.

Loven setter altså ikke noen fast krav til hvor mye som skal utdeles hvert år. Et spesielt problem oppstår imidlertid når det gjelder holdingstiftelser. For flere år siden, lenge før vi hadde fått den nåværende lov, hadde Kavli-stiftelsen i Bergen, som er en holdingstiftelse, bare tatt ut 1 % av aksjeverdien til det ideelle formål. Det innebar at fondet hadde pløyet det meste av overskuddet tilbake i bedriften, noe tilsynsmyndighetene tolket som forretningsdrift. Fritt Ord var også en holdingstiftelse. Ved inngangen til 2000-tallet satt stiftelsen med en kontrollerende part i Narvesen-konsernet . Det utgjorde omtrent 2/3deler av formuen. Der ble det også bare tatt ut et beskjedent aksjeutbytte. Men så hadde man altså midler utenom.

Mange av de større stiftelsene er – eller har startet som – holdingstiftelser. Det medfører naturligvis spesielle forpliktelser overfor “moderselskapet”. Dette er problematisk, for det første fordi det legger et betydelig meransvar på stiftelsesstyret. Da jeg var styreformann i Fondet for dansk-norsk samarbeid, besto det vesentlige av vår virksomhet i oppgavene som styre for hotellbedriften Lysebu, mens jeg jo var valgt ut fra min kompetanse på det ideelle, kulturelle område. Noe av det samme skjedde da jeg kom utenfra og rett inn som styreformann i Fritt Ord, som da i realiteten var en holdingstiftelse for Narvesen-bedriften. Narvesen var meget veldrevet og hadde ekspandert sterkt, og nå trengte den mer kapital, noe Fritt Ord ikke hadde. Jeg skal hoppe over detaljene i den kompliserte prosess som førte til fusjonen mellom Narvesen og Reitan og til at Fritt Ord kunne trekke seg ut av posisjonen som holdingstiftelse. Et annet problematisk forhold for en holdingstiftelse er at det bryter eklatant med forsvarlighetskriteriet å ha kapitalen bundet til én aksje. Og for det tredje kommer man, som sagt, lett inn i gråsonen mellom ideell virksomhet og forretningsvirksomhet. I Fritt Ord ble det sett på som en lettelse og en stor fordel å kunne, med tilsynsmyndighetenes velsignelse, selge seg ut av ansvaret for Narvesen og bli en helt “alminnelig stiftelse”, som det heter i loven.

Det er ikke bare i Norge at det er blitt mer oppmerksomhet rundt stiftelsesformer og at man strever med et legitimitetsproblem. Det gjelder for så vidt hele Europa. Den største private allmennyttige stiftelse i Europa, The Wellcome Trust, har sammen med European Foundation Centre nå innkalt til et møte i september for å diskutere “Foundation Legitimacy: Rebuilding Trust”. I innbydelsen heter det at “dette er et emne som har påkalt kritisk interesse ut fra den senere offentlige oppmerksomhet omkring stiftelsers aktiviteter, pengebruk og innflytelse. I et offentlig klima preget av en viss grad av mistillit og skepsis stilles spørsmålet til de allmennyttige institusjoner: Hvilken rolle skal stiftelsene spille i samfunnet? Hvilket ansvar og hvilke forpliktelser følger av denne rolle? Hvordan kan stiftelsene demonstrere sine positive bidrag til samfunnsutviklingen? Hvordan kan stiftelsene bli mer pro-aktive og forhindre misforståelser og skape en atmosfære av større tillit? Mer enn noen gang kreves det nå av stiftelsene at de kommuniserer og demonstrerer for myndighetene og offentligheten hva de gjør og hvilke positive bidrag de kan komme med.”

Det oppleves altså som de europeiske stiftelser er i ferd med å få et legitimitetsproblem, og at det er en relativt ny utvikling. I Norge er det jo nærmest omvendt. Her har vi, som vi var inne på, alltid hatt et legitimitetsproblem, noe som har ført til at vi ikke har fått en stiftelsesstruktur på samme måte som andre vesteuropiske land. Men spørsmålene som stilles er naturligvis like relevante alle steder – hvilken rolle skal stiftelsene spille? Hva er forpliktelsene? Spørsmålet kan også stilles som et spørsmål om forholdet mellom private og offentlige midler. Hva er fordelen ved den blandingsmodell man har hatt i Vest-Europa?

En av de største eksperter på allmennyttige stiftelser i Europa, professor Helmut Anheier, har en spesiell bekymring når det gjelder den seneste utvikling, nemlig at etter at finanskrisen hadde ført til nedskjæringer i de offentlige budsjetter, hadde det oppstått et press på de private stiftelser i retning av at de burde subsidiere den offentlige sektor. Dette advarer han sterkt mot, først og fremst fordi det offentlige er så uendelig meget rikere enn den private sektor. Og hvis dette gjelder i land som Tyskland og Storbritannia, så gjelder det i langt høyere grad i Norge. Man må altså unngå den fellen det er å påta seg oppgaver som etter sin karakter er det offentliges ansvar. Men hva karakteriserer de oppgaver de private stiftelser bør konsentrere seg om?

Den første og kanskje største fordel ved de private stiftelser er at de representerer alternative tilskuddsordninger til de offentlige tilskudd, og dermed større mangfold. Får du ikke penger ett sted, har du et annet sted å prøve. Fra min virksomhet i Forskningspolitisk Råd var det pinlig åpenbart hvilken fordel forskningsmiljøene i våre naboland hadde ved at det var forskjellige og helt uavhengige finansieringskilder. Det er ikke noe galt med offentlige penger, men når det i mange tilfeller er bare én dominerende finansieringskilde vil det nødvendigvis innebære en fare for dirigering av forskningen. Det er særlig uheldig for grunnforskningen, som jo per definisjon skal være fri og uavhengig. Det er bare ved å være uavhengig at den kan løse den samfunnsoppgave den er satt til å løse. Denne oppgave må altså ikke defineres eksternt, men vokse frem av forskningens egen dynamikk.

Mangfoldet er altså viktig. Men i tillegg til å være alternativer, er det andre oppgaver som de private penger bør kunne påta seg. Og da er vi tilbake til Anheiers sentrale kritikk av måten stiftelsene drives på, og som dermed også fører frem til hans konkrete anbefalinger. Kritikken går for det første ut på at stiftelsene er alt for lukkede, offentligheten (og jeg sier ikke “det offentlige”) har lite informasjon og liten innsikt i deres drift. De går i altfor liten grad ut i offentligheten for å forsvare og forklare sin politikk. De tror – helt feilaktig i henhold til Anheier – at de kan spille en viktig rolle “uten å være gjennomsiktige, åpne og villige til å stå til regnskap for offentligheten – og det i et Europa som roper etter slike kvaliteter i de politiske prosesser.” I det moderne informasjonssamfunn er det blitt viktig å være synlige. Man må naturligvis ha sin hjemmeside og muligheter for kommunikasjon og diskusjon med søkere og andre på internett. Men man må også være beredt til å ta del i det offentlige ordskifte og, som jeg sa, forklare og forsvare stiftelsens politikk, ofte i forbindelse med enkeltbeslutninger. Det kan være krevende, men det er nødvendig for å kunne opprettholde tilliten i offentligheten. Fritt Ord fikk for to år siden sterk kritikk for valget av vinner til Fritt Ord-prisen. Det er ikke tvil om av vi ved et aktivt og sterkt forsvar vant i så vel tillit som synlighet.

Anheiers annet anklagepunkt er at stiftelsene er for lite dristige. Det er de private stiftelsers privilegium å kunne være dristige. Offentlige penger må – etter sin natur – være varsomme med å ta for stor risiko. De må dessuten ta langt større hensyn til likebehandlingsprinsippet. Private penger har altså en større grad av frihet enn de offentlige penger har. Men bruker stiftelsene denne frihet til gunst for samfunnet? De burde, ifølge Anheier, være en “creative force” i Europe. Men så er det bare “en mild overdrivelse å si at forsiktig, konvensjonell og defensiv er adjektiver som renner en i hu snarere enn innovativ, åpen, entreprenant og fascinerende”. Dristighet kan slå tilbake om man ikke lykkes. Men også her bør man kunne ta sjansen. Altså – ikke subsidier staten, vær åpne om politikken, gå ut i offentligheten og forklar og forsvar det dere driver med, og vær fremfor alt dristige ved å ta initiativer som det offentlige vil ha vanskeligheter med å ta. Slik tjener man samfunnet best. Jeg skal ikke hevde at Fritt Ord har levet opp til disse idealer. Men vi har vært meget oppmerksomme på vår rolle i samfunnet, og har, delvis provosert av kritikk utenfra, måttet klargjøre for oss selv og andre hva vi driver med.

Fritt Ord er en kulturstiftelse med særlig ansvar for det frie ord. Fritt Ord hadde ved utgangen av 2010 en kapital på ca. 2,8 milliarder. Stiftelsen delte ut i løpet av året ca. 97 millioner kroner fordelt på 820 mottagere. Antall søknader var ca. 2 200. Som dere forstår, er det mange små beløp som deles ut – og noen store. I norsk sammenheng representerer Fritt Ord en omfattende virksomhet, og vi hører ofte at vi er så rike. Mitt svar til det er at det er vi ikke. I forhold til det behov vi kan konstatere, er våre midler begrenset. Vi kunne delt ut mer til verdige søkere om vi hadde hatt mer å rutte med.
Vår erfaring er klart at de mange små utdelinger er meget – hva vi kan kalle – effektive penger. Det er som oftest så mye ubetalt egeninnsats og så mye initiativ og entusiasme som ligger bak søknadene, så begrensede summer med “feed-money” kan ha store positive virkninger og utløse interessante initiativer. Denne nytte mottagerne har av de midler de får, er noe av det mest oppmuntrende ved den virksomheten vi driver. Behandlingen av de mange, mange søknader gir også en utrolig oversikt over kulturfeltet i hele landet.

De fleste bidrag er altså gitt på grunnlag av søknader. Vi tar også selvstendige initiativer. Vi har for eksempel en omfattende seminarvirksomhet om aktuelle samfunnsproblemer. Vi setter også av øremerkede midler som det kan søkes på. For eksempel kan bibliotekene utover landet søke på en pott som er avsatt til litterære arrangementer ved bibliotekene. Og vi avsatte for en tid siden 12 millioner til dokumentarfilmproduksjon, noe vi har fått svært positiv respons på. Dessuten har vi egne prosjekter. Det vil som oftest være større prosjekter.

Vanligvis er det slik at vi, når vi går inn som bidragsyter til prosjekter som ikke vi selv har tatt initiativet til, og det gjelder de fleste små bidrag, ønsker vi helst å være én blant flere bidragsytere. Er vi dominerende som bidragsyter, vil vårt ansvar for prosjektet vokse tilsvarende. Flere bidragsytere gir initiativtageren større ansvar, men også større frihet i forhold til bidragsyterene. Ofte gir vi for eksempel bidrag sammen med, og på linje med, Kuturrådet eller NFF eller hjemkommunen til søkeren, eller andre mer tilfeldige bidragsytere. Kommer det inn søknader som vi vurderer som spesielt innovative, har vi, nettopp fordi vi er private, anledning til å være dristige, og kanskje bli den dominerende bidragsyter. Men så har vi altså også noen større prosjekter som vi selv har tatt initiativet til, som vi står som dominerende bidragsyter til, og som på mange måter gir stiftelsen dens profil. La oss ta noen eksempler som illustrerer det vi har sagt.

Et stort og relativt dristig grep var den “mission”-orienterte investering i Morgenbladet med etterfølgende romslige tilskudd i 6 år. Vi eier fremdeles Morgenbladet sammen med Forlagskonsult. Tilskyndelsen lå i erkjennelsen av at Norge på det tidspunkt manglet en seriøs ukeavis i likhet med Weekendavisen i København. Vi var nøye med å vurdere i hvilken grad vi kom til å konkurrere. Vi ble også nøye passet på i offentligheten. Fritt Ord var jo den gang kjent som den største allmennyttige stiftelsen. Siden er det heldigvis kommet flere til. For det første ble det hevdet at nå gikk Fritt Ord tungt inn i den norske mediestrukturen. Vårt svar var naturligvis at det hadde vi ikke, og ikke hadde vi midler til å gjøre det heller. Vi hadde bare gått tungt inn i en liten ukeavis. Det annet angrepspunkt var at vi ved å støtte en enkelt avis hadde virket markedsvridende. Svaret der var naturligvis at det var vårt raison d’ètre – nemlig å bidra til å realisere gode tiltak som ikke kan realiseres gjennom markedet alene. Dette er jo kjernen i kulturpolitikken så vel for det offentlige som for de private kulturstiftelser. Etter avtalte seks år med tilskudd fra oss går nå Morgenbladet for egen maskin med ordinær pressestøtte fra det offentlige. Vi mener å ha observert at opprustningen av Morgenbladet har bidratt til at dagsavisene har styrket sine kultursider.

Vårt største prosjekt har vært Litteraturhuset. Det hadde vi snakket om i noen år i styret da Erik Rudeng på et styremøte sa at nå var den gamle lærerskolen ledig, nå kunne vi slå til. Det var en stor fordel for realiseringen at vi ikke måtte begynne med en innsamlingsaksjon, men kunne gå i gang med én gang og betale hva det kostet av egen lomme. Det illustrerer fordelen og den store frihet og positive mulighet det gir, å ha egne prosjekter basert på egne penger. Samtidig må det understrekes at dette ikke må være regelen. Vi må alltid være villige til å være med på å finansiere andres dristige prosjekter.

Litteraturhuset var utvilsomt et risikoprosjekt i forhold til de midler vi satset. Vi var ikke garantert suksess. Det er et godt eksempel på det Anheier sier bør kunne være de private stiftelsers rolle, nemlig å være en “creative force” og bruke den mulighet de har til å være dristige. Også der var det naturligvis – og heldigvis – offentlig debatt. Det ble hevdet at vi nå suget til oss alle initiativer fra andre arenaer. Vårt svar var at dette var ikke noe nullsumspill der summen av alle kulturaktiviteter var gitt på forhånd, det var tvert imot et positivsumspill som førte til en generell økning i kulturaktivitetene. Utviklingen har vel gitt oss rett.

Norsk Nettleksikon er det siste eksempel jeg vil nevne. Der har Fritt Ord, i samarbeid med Sparebankstiftelsen DnBNOR, overtatt vederlagsfritt databasen til Store Norske Leksikon, Norsk Biografisk Leksikon og Store medisinske Leksikon. Planen er, med utgangspunkt i disse databaser, å utvikle et nytt Norsk Nettleksikon. Tanken er jo at den store database som er bygget opp gjennom mange år, representerer en verdi som burde kunne konverteres til en moderne form og således komme samfunnet til nytte. Et nettleksikon er nemlig noe annet enn et papirleksikon. Det skal ikke bare være en informasjonskilde, det skal også være en informasjonsportal inn til den enorme informasjonsmengde som finnes på nettet. Å utvikle applikasjonene er ikke den mist viktige oppgave. Det er sprøytet inn drøyt 30 millioner kroner i dette prosjektet, og vi har gitt oss selv 3 år for å kunne demonstrere at prosjektet har livets rett. Arbeidet er i full gang med entusiastisk støtte fra så godt som alle organisasjoner innenfor undervisningssektoren, fra universitetene og fra Det norske Videnskapsakademi, som har påtatt seg å drive prosjektet.

Det kan tilføyes at vi har fått positive signaler også fra Wikipedia. I noen grad vil det naturligvis bli en (fruktbar) konkurranse med Wikipedia; at Wikipedia skulle ha en slags leksikonmonopol er kanskje ikke helt heldig – et poeng begge parter synes å være enige om. Nå vil Norsk Nettleksikon også bli noe annet og utfyllende i forhold til Wikipedia. Redaksjonsprinsippene er forskjellige. Wikipedia redigeres av brukerne, og det har vært en enorm suksess. Norsk Nettleksikon satser på kvalitetssikring gjennom aktiv redaksjon av kyndige personer. Norsk Nettleksikon skal dessuten konsentreres om det norske kunnskapsstoff og tilpasses undervisningssektorens behov.

Alle de tre initiativer jeg har nevnt, er, vil jeg si, eksempler på initiativer som vanskelig ville kunne vært tatt av andre enn private institusjoner med solid økonomi, og med det formål å være en “creative force” på kulturfeltet, slik Anheier nevnte stiftelsene bør være. Det er vanskelig å tenke seg at staten kunne tatt disse initiativer. Men Anheier var også svært klar på at det er staten som er og må være den tunge aktør i det lange løp. Når dette kan sies om land som Tyskland og England, gjelder det naturligvis i langt større grad for Norge. Ingen av de nevnte institusjoner – Morgenbladet, Litteraturhuset eller Norsk Nettleksikon – kan garanteres et langt liv av de private stiftelser. Det har stiftelsene ikke evne til, og det kan ikke være deres oppgave.

Slik har det vært med nesten alle kulturinstitusjoner i dette landet – Nationaltheatret og den Nasjonale Scene, Norsk Folkemuseum og Maihaugen, for bare å nevne noen få. Nesten overalt har det begynt med privat eller lokalt initiativ som har vist seg vellykket, og som staten har kunnet følge opp. Jeg sier ikke at det bør være en automatikk i dette. Staten kan bare gå inn etter en kvalitetsvurdering. Det er det som har vist seg å ha livets rett, staten bør kunne støtte. Og dette gjelder ikke bare kulturfeltet; det gjelder på nær sagt alle felt, ikke minst innenfor helse- og omsorgsfeltet, for eksempel. Slik har oppgavefordelingen mellom det private, det lokale og staten vært. Det gjelder generelt for Europa, selv om Jens Arup Seip døpte systemet med privat initiativ og statlig oppfølging for “det norske system”. Det er faktisk mer europeisk enn norsk. I Sovjet tok staten det hele ansvar, mens det i USA var de private som tok det aller meste av ansvaret. I Europa derimot satset man på et samvirke mellom private og statlige aktører. Jeg vil våge den påstand at det er når dette samvirke fungerer på en heldig måte at samfunnsnytten blir størst. Men det setter store krav – ikke minst til de private, allmennyttige stiftelser.