Kronikk: Deeyah Khan – vennlighet som metode

27. november 2021

Deeyah Khan ble 23. november 2021 tildelt Fritt Ords Pris for 2020. Denne kronikken er en forkortet versjon av talen til Fritt Ords styreleder Grete Brochmann fra prisutdelingen i operaen i Oslo.

Deeyah Khan er filmregissøren som nærmer seg hardkokte ekstremister med åpenhet og empati. I en samtid preget av polarisering og ekkokamre gjør dette henne til en av vår tids viktigste dokumentarister.

Da 2020 gikk mot slutten, hadde vi vært gjennom en ekstraordinær periode. Pandemien hadde brakt helsebekymring og ufrihet inn i hverdagen, men året hadde også ført med seg andre vesentlige hendelser. Black Lives Matter-bevegelsen, rasismeproblemets kraftfulle manifestasjon i USA, med forgreninger over store deler av verden i tiden som fulgte, fremstår som noe av det mest betydningsfulle. Splittelsen i mange samfunn knyttet til sosiale forskjeller, religion og etnisitet har kommet sterkt til uttrykk, med politisk polarisering som følge. Og helt på tampen av året var det amerikanske valget omgitt av uvanlig stor nervøsitet. Mye sto på spill, og selve valgkampen antok til tider ytterliggående former. Ytringsfrihet og ytringskultur har blitt brennbare temaer i offentligheten. Men polariseringen har også utviklet seg over tid. Jihadisme og høyreekstremisme har vokst fram de siste par tiårene, som vitnesbyrd om vår tids mest dyptgripende og innbitte konflikter, der diskusjon og samtale på tvers av frontene hører til sjeldenhetene.

Grete Brochmann
Grete Brochmann. Foto: UiO

Tirsdag 23. november i år ble dokumentarfilmskaperen Deeyah Khan tildelt Fritt Ords Pris 2020 for sitt filmkunstneriske og journalistiske arbeid. På grunn av pandemien skjedde tildelingen over et år etter at den ble annonsert. Journalistikk og dokumentarfilm er blant de viktigste områdene Fritt Ord støtter som ytringsfrihetsorganisasjon, og Deeyah Khans filmer vitner ikke bare om uredd bruk av språk og kamera, men også uredd bruk av menneskelighet. Som dokumentarist bidrar Khan med noe helt uvanlig, nemlig en åpen, oppsøkende og spørrende tilnærming overfor de typer mennesker og organisasjoner hun sier hun frykter mest: besatte islamister, hvite aggressive høyre-ekstremister og kristenfanatiske abortmotstandere. Khan sier hun vil finne ut hvor hatet kommer fra, og hva som skjuler seg i mennesker som tilhører ekstremistiske bevegelser. Hun vil bakenfor den polariserende retorikken, ekkokamrene og den selvopptatte identitetspolitikken, for å få aktivistene i tale med noen fra utsiden.

Det begynte med Banaz. A Love Story fra 2012, som handler om æresdrapet på den unge britiske kvinnen Banaz Mahmod i London i 2006. Hun ble brutalt drept av sin egen familie med hjelp av flere i det kurdiske samfunnet – fordi hun ønsket å velge sin egen livsvei og kjærlighet. Filmen inneholder videoklipp med Banaz før mordet fant sted, og følger politiinspektørene som løste saken gjennom fire år.

I 2015 kom Jihad. A Story of the Others, der hun forsøker å forstå hvorfor unge mennesker i Vesten blir fanget av jihad. Hun tilbringer to år med ledende personer fra den britiske jihad-bevegelsen som har kjempet i Afghanistan, Irak, Bosnia og Tsjetsjenia – og får flere tidligere ekstremister til å snakke om hva det vil si å bli radikalisert og få sitt liv ødelagt av ekstremisme og vold.

I 2018 regisserte Khan filmen White Right. Meeting the Enemy. Denne filmen handler om amerikansk høyreekstremisme, opptøyene i Charlottesville, rasekrigene, fascisme, rasisme og alt-right i dagens USA. Regissøren setter seg ned ansikt til ansikt med høyreekstremistene, og forsøker å finne frem til dypere menneskelige årsaker til de ekstreme holdningene. I samtale med en ledende nynazist viser hun et gammelt foto av seg selv som seksåring sammen med sin far i antirasistisk demonstrasjonstog. «Det du og dere står for skapte angst hos denne seksåringen. Folk som dine meningsfeller fikk Deeyah 6 år til å føle seg hatet, uønsket, uvelkommen, og stygg. Hva gjør det med deg at jeg sier dette?» Nynazisten medgir: «Jeg liker det ikke. Ingen skulle føle det slik.» Det er sterkt å se hvordan flere av personene skifter karakter under samtalene.

Helt mot slutten av 2020 – i forbindelse med det amerikanske presidentvalget – presenterer Khan to filmer: America’s War on Abortion og Muslim in Trump’s America. Disse to filmene går grundig inn i to saker som aktivt ble brakt inn i mainstream-debatter av USAs president – for å skape støy og konflikt rundt sensitive temaer.
I filmen om abort blir vi kjent med livet på innsiden av abortklinikker i USA, hvor legene konstant arbeider under trusler fra kristne fundamentalister og demonstranter. Filmen er basert på møter med kvinner som har valgt å ta abort under svært vanskelige omstendigheter, og med kristne aktivister som tyr til ytterliggående handlinger for å protestere.
I den siste filmen undersøker hun hvordan det er å være muslim i et land hvor fiendtligheten øker. Filmen gir publikum innsikt i muslimsk erfaring av fremmedgjøring, manglende tilhørighet og avvisning. Filmen retter også oppmerksomhet mot anti-muslimske hatgrupper, hatkriminalitet og høyreorientert milits som tror på konspirasjonsteorier om at muslimer skal ta over USA. Begge filmene finner sted før og under koronapandemien, og parallelt med prosessen etter drapet på George Floyd.

Det enkle, men uvanlige grepet Deeyah Khan bruker er å starte med vennlighet og interesse – med vilje til kommunikasjon gjennom rolig konfronterende samtale og tilstedeværelse. Metoden er grunnleggende empatisk. Hun får tilgang til tanker og følelser, og gir de intervjuede anledning til å tenke gjennom sitt eget ideologiske ståsted. Hun graver fram og utfordrer selve grunnlaget for meningene og holdningene deres.

Det er viktig å fremheve betydningen av Khans metode i en offentlighet som preges av polarisering og steile, uforsonlige fronter, og der folk ikke vil snakke sammen. Både høyre- og venstresidemiljøer har de senere årene fulgt en slik linje også i norsk offentlighet. Vi forstår hverandre ikke, og vi er ikke interessert i å endre på det. De mest kontroversielle temaene ender ofte opp i debattmønstre som undergraver den frie offentlige samtalen.

Deeyah Khan går dypt inn i miljøer som har vist vilje til voldsbruk overfor mennesker med andre meninger, eller annen hudfarge og religion enn dem selv. Hun har gitt oss seere innsyn i miljøer vi ellers ikke hadde hatt tilgang til. Hun har gått inn i de mest konfliktfylte rommene med menneskelig åpenhet, med rolig opposisjon og saklig konfrontasjon.

Slik debattklimaet har blitt, kan man ofte spørre seg hva som kvalifiserer til å kalles modig i dag. De som har sett Deeyah Khans filmer vil neppe være i tvil.

Denne teksten ble publisert i VG 27. november 2021. En lengre versjon ble fremført muntlig under utdelingen av Fritt Ords Pris til Deeyah Khan tirsdag 23. november og kan leses her.

Nyheter

Hva skjedde med demokratiet i Georgia? Ny bok og andre nye tildelinger i desember 2024

19. desember 2024

Journalist Katarina Goldfain Johnsen debuterer som forfatter med en sakprosabok om Georgia, demokratihåpet i Kaukasus mange frykter er på rett vei inn i autokratiet.
– Det finnes ennå ingen egen bok om Georgia på norsk, sier forfatteren. Se intervju med henne og Masahat Festival for arabisk kunst og kultur, og hvilke søkere som fikk støtte av Fritt Ord i desember 2024.

Fritt Ords masterstipend

11. april 2024

Handler masterprosjektet ditt om ytringsfrihet, samfunnsdebatt eller journalistikk? Da kan du søke studentstipend fra Stiftelsen Fritt Ord. Neste frist er 10. januar 2025

Henrik Hovland.

Frie stemmer Henrik Hovland ble arrestert i Guatemala i 1993 – Dødsskvadronene tok også journalister

18. desember 2024

– Guatemala var fortsatt et land med dødsskvadroner der journalister lett kunne forsvinne, forteller forfatter og journalist Henrik Hovland, om da han i 1993 ble arrestert på et pressetrykkeri etter at kuppmakerne opphevet pressefriheten.
Hovland har engasjert seg sterkt for ytringsfrihet internasjonalt, blant annet på Cuba.
– I Norge er de største ytringsfrihetsproblemene misforstått lojalitet og feighet, noe som blant annet fører til taushet og selvsensur, sier han.

Konfirmasjonslisten i Gildeskål i 1974 og klassebildet i 10. klasse i samme bygd i 2024.

Klassebildene krymper – kan regjeringen redde distriktene? Nye journalistikkprosjekter desember 2024

12. desember 2024

Konfirmasjonsbildene og klassebildene i Gildeskål i Nordland teller ikke så mange ansikter i 2024 som de gjorde før i tiden. Nå vil Avisa Nordland spore opp mange som flyttet ut, hvorfor og «om bøgda har en fremtid» i Salten og i Norge, sier sjefredaktør Stig Jacobsen. Luqman Wadood i Ung Debatt skal hente flere unge stemmer inn til redaktørstyrte medier. Se nye tildelinger i Norsk journalistikk i desember 2024.