Frie stemmer – Drøyhet fortsatt snarvei til å bli populær på nett
Martin Bergesen, frilansjournalist og spillanmelder, lærte tidlig om ytringsfriheten i drøyhetens navn.
Fortell om et konkret eksempel eller en situasjon fra ditt liv, der du brukte ytringsfrihet eller ytringsfriheten ble viktig for deg
Som tenåring på internett rundt årtusenskiftet var jeg og vennene mine veldig opptatt av en blogg som het Stile Project, drevet av en ung mann som het Jay Stile. Stile postet den typen videoer og bilder som ingen av datidens medier befattet seg med, fra absurd nettkultur og tidlige memes a la Wazzup-videoen, til fetisjer som involverte avføring og forfalskede snuff-videoer. Sjokkmateriale, altså. Samtidig hadde Stile en egen tone som traff godt blant unge og ekstremt online gutter som meg.
Han var i samme landskap som Eminem og South Park, bare drøyere og mer ufiltrert. En proto-influenser, av typen som faket sitt eget selvmord på webcam for å skape liv og røre.
I 2000 mottok Stile to Webby-priser. Slik jeg husker det var det Chuck D fra Public Enemy som sto bak nominasjonen, og bloggen ble holdt opp som et slags fyrtårn for ytringsfrihet. Det var ofte i drøyhetens navn vi lærte om ytringsfrihet den gangen. Mens debatten gikk om Eminem-tekster og om South Park virkelig kunne tulle med alt, var det Stile som viste oss hvor langt man kunne tøye strikken. Vi forsto at grensene for ytringsfrihet gikk mye, mye lenger ut enn det vi var vant med fra den lineære, redigerte mediehverdagen vår. Nettet var et annet sted.
Om det fantes noe annet formål bak det hele, noen satirisk brodd eller lærdom (slik det gjorde med South Park og Eminem), er det tapt for meg nå.
Når jeg ser tilbake i dag, ser jeg først og fremst hvordan Stile Project ga meg en umoden innstilling til hva frie ytringer er, fokusert rundt sjokk og drøye utsagn uten noe annet mål enn sjokket i seg selv.
Stile pensjonerte bloggen, men drøyhet er fortsatt en snarvei til å bli populær på nett. At nettet fostrer stadig nye generasjoner av edgelord er muligens litt nedslående, men om det er noen trøst, går det fint an å vokse det av seg.
Hva er styrkene ved ytringsfrihetssituasjonen i Norge?
Ytringsfrihet er så vanlig i Norge at det nesten er kjedelig, på linje med gratis helsevesen og rent vann i springen. Ville ikke vært foruten noen av delene.
Finnes det ting man kan si som får en kostnad som kanskje er både urettferdig og uproporsjonal? Absolutt. Men for det meste vil du hverken bli drept, arrestert eller saksøkt. Bare der er vi – dessverre – heldigere stilt enn store deler av planeten.
Hva er de største ytringsfrihetsproblemene i Norge? Og hva er de største problemene internasjonalt?
Om vi ser bort fra de velkjente nedkjølingseffektene, tenker jeg ressurser til å delta i offentligheten er en viktig faktor her hjemme.
Det kreves mye av både tid og krefter, penger og nettverk – ting som er såpass ujevnt fordelt at jeg tror vi mister mange flere gode stemmer enn vi egentlig tåler.
Internasjonalt er det for mye grums og autoritære krefter til å nevne.
Hvilken ytringsfrihetskamp mener du er blitt glemt?
At jeg ikke umiddelbart kommer på noe godt svar her, er et sikkert tegn på at jeg har glemt noe vesentlig.
Hvis du var Fritt Ord, hva ville du gjort mer av i fremtiden?
Et nytt prosjekt for bedre offentlighet rundt dataspill, kanskje? Men det er å be for sin syke mor.